Novembertur til Sognefjorden

Nå har det vært alvorlig lenge siden forrige innlegg i denne bloggen... Det er det samme som at det har vært alvorlig lenge siden siste fisketur. Høsten har det med å være litt treg, det blir kaldere og mindre trivelig å være ute, samtidig som om mange arter blir uaktuelle å fiske etter. Likevel, det kan ikke gå altfor lenge mellom hver tur uten at det igjen begynner å rykke i fiskenervene... Heldigvis hadde jeg en tur planlagt i høst, en tur jeg så frem til på mer enn en måte. Fiskinga er jo grei, den ser man alltid frem til, men når man i tillegg skal fiske sammen med gode venner fra tida i Bergen får man mer å glede seg til enn bare fisking. Det sosiale har det med å være av ypperste merke, noe det også var denne gangen.

Da Jan for noen måneder siden foreslo å dra til Fuglesetfjorden (en liten sidearm i Sognefjorden) i midten av november var jeg i første omgang litt skeptisk. Værmessig kan vestlandet være mildt sagt forjævlig i november, i tillegg er det mye som er usikkert fiskemessig på denne tiden av året. Like fullt skulle man selvsagt bli med, og på fredag plukket jeg opp Jon i Bø og gjøv løs på øvre Telemarks snødekte vinterveier. Turen over fjellet gikk fint, og vel fremme i hytta på campingen innerst i fjorden ble vi møtt av en glad gjeng med congac i glasset, tackleknyteboksen i fanget og et digert glis rundt munnen. Stemningen var på topp, og praten gikk løst. Til ære for Dan gikk "partysvenske" på repeat, og alle koste seg glugg. Lørdagskvelden disket Svein opp med sin berømte hjortegryte, og for første gang så mannen posen i en kartong. Det gikk så som så. Vi var tolv karer som hadde tatt turen. Roger, Martin, Jon og meg selv kom over fra Grenlandsområdet, Dan, Markus og Keno sto for det internasjonale bidraget, og Jan, Lars Ivar, Harald, Svein og Øyvind bidro lokalt. I tillegg kom Elin opp en tur lørdag ettermiddag.

Sognefjorden i grå novemberdrakt, med hvite topper i bakgrunnen. Det går defintivt mot vinter...

Fiske gjorde vi også! Målartene var glassvar, lysing og lyr, samt det som måtte finne på å dukke opp av overraskelser. Noen store overraskelser dukket ikke opp, men tre av gutta fikk blålange, noe som må sies å være i alle fall en liten overraskelse. Lett og ledig oppsummert var ikke fangsten allverden. Glassvaren gikk fint, da målet om kilosfisk ble nådd mens vi jiggfisket etter lyren. En fin fisk på 1010 gram hadde små problemer med å sluke en 20 centimeter lang Sandeeljigg. Desverre var lyren heller treg, og med en toppfisk på 2970 gram kan jeg ikke være altfor fornøyd med uttellinga på den.

Ny pers på glassvar. En overraskende feit fisk på 1010 gram.

Weapon of choice når lyren skal lures. Disse lange tobisetterligningene ser fantastisk ut i vannet, og fisker veldig bra på en rekke arter!

Lyr ble det, men de store holdt seg stort sett unna. Jeg mistet en med brukbar tyngde. Som alltid mister man de store...

Lysingfisket svikta totalt. Det nærmeste vi kom var en liten en Martin mista ved båtripa. Tidlig på lørdagen fikk Lars Ivar og Keno hver sin blålange, og etter det ble det ganske stort blålangefokus på folket. Med vekslende, og noe skjevt fordelt hell. Martin fikk tre, vi andre fikk ingen. Vi liker ikke Martin noe særlig lenger...

Jan sitter og furter over blålanga som ikke ville...

Roger fikk en pen lusuer som mangla fem gram på det berømte specimenkravet... 495 gram er bra, men bittert...

Det er lenge siden jeg har fått hågjel, men denne var da også ualminnelig liten. Artig med en, så er det slutt...

Totalt klarte vi å lure opp et greit knippe arter. De jeg kommer på i farta var lange, brosme, blålange, lyr, hågjel, svarthå, glassvar, hvitting, knurr, sandflyndre, lusuer, sypike, rødspette, hyse, blåstål og tangkutling. Kanskje var det fler... Noen fikk nye arter, noen persa på gamle. Dette er ikke så aller verst, men bare en liten del av det den spennende fjorden har å by på, så vi føler definitivt at vi har endel uoppgjort i området. Så blir det også flere turer dit om ikke altfor lenge...

En helg etter aspen i Øyeren.

Det er ikke så ofte jeg får til å planlegge turer i god tid på forhånd. De fleste blir planlagt noen dager i forveien, eller blir tatt på sparket når det åpner seg et lite vindu med tid. Planlagte turer har en tendens til enten å gå i dass dagen før, eller regne og blåse bort. Dette var ikke en sånn tur... Vel var den planlagt i god tid, for helgene på høsten har alltid en tendens til å være fullbooket, så her gjaldt det å være ute i god tid for å kunne spikre en avtale. At jeg skulle besøke, og fiske sammen med Audun gjorde det heller ikke særlig lett, for fyren har det for vane å være skrekkelig opptatt med musikk, fisketurer eller andre ting. Stor var derfor overraskelsen hos oss begge da den første helgen jeg foreslo, også den eneste på flere måneder jeg hadde ledig, sto blank i almanakken hans. Vi spikra 17. til 19. september som en fiskehelg, og begynte å diskutere hva vi skulle jakte på. Abbor ble nevnt, men den har jeg på sett og vis greit fiske etter hjemme, gjedda var et aktuelt mål, men det er ennå bittelitt tidlig for de helt store... Da Audun nevnte at det nok kunne være en veldig god tid for asp forsvant egentlig all tvil. Asp måtte det bli! Dette annerledes og spennende medlemmet av karpefamilien som i sterk kontrast til sine fettere er en pelagisk jagende rovfisk har alltid fascinert meg, og muligheten for å fange en diger en gjorde valget av «target species» temmelig lett. Asp måtte det bli!
Fredag morgen var bilen pakket full, kaffetermosen fullere og jeg klar for å vende snuten østover mot de dype skoger. Det vil si, først var det en liten stopp innom en større utstyrspusher i Sandefjord, så var det en litt lenger stopp i en ikke særlig naturskjønn vik på Lillestrøm (hvor det forøvrig var temmelig tregt, alt jeg satt igjen med etter noen timer der var en liten mort og ei laue), men litt utpå dagen kunne jeg rulle kjerra inn i gården hos Audun og Nina. Kvelden ble brukt til å gjøre et halvhjertet og resultatløst forsøk etter stam, og godt sosialt lag med knallgod suppe på bordet og Martin Bowler og Bernard Cribbins på DVD.

Lørdag morgen var det opp før solen, pakke de siste sakene i bilen, hekte på hengeren med båten og legge avgårde mot Øyeren. Været var bra og trua var ganske brukbar den også i grunn! Båten blir pent satt ut i vannet, fiskeutstyret kastet i båten, og mens vi tøffet utover ble fc-fortommer rigget, og wobblere valgt ut.

Rigging av fotommer på gang.

Vi finner kanten, og ser oss ut noen linjer vi har lyst til å dorge over. Vi fisket med fire stenger, to bak båten og to med paravaner, og følte oss temmelig trygge på at vi gjorde ting nokså riktig. Audun har tidliger fisket litt med Robin i SfK Ut på tur og således fått opplæring av en som virkelig har kontroll på dette fisket. Raskt skulle det vise seg at tross det gode været, den rolige sjøen og de generelt fine forholda hadde en temmelig slitsom utfordring. Grass. I mengder. Flytende grass og kvist som til stadighet ødela for flyten i fisket vårt gjorde oss rimelig oppgitt og motløse. Det er sjelden noen kilde til blodtrua å hele tiden sitte og lure på om wobbleren er innpakket i ei diger klyse grass fra Glomma, og fisket var heller ikke noe videre å skryte av på lørdagen.

Ikke lett å ha trua på fisk når wobbleren til stadighet ser sånn ut...

Det ble mye banning og steiking over disse klysene.

Jeg får ei gjedde på rundt 2,5 og Audun får dagens eneste asp mens han sveiver inn for å sjekke hvor mye av wobbleren som er begravd i grass. Den var temmelig liten etter Øyerenstandard, 1800 gram veide den, og selv om det er arten er vi noe skuffet, men mest er vi fortvilet over det flytende problemet.

Lørdagens eneste asp. Fin men litt liten.

Klokken blir mye, og rundt 19 drar vi båten opp på hengeren og vender nesen mot Årnes igjen. Kvelden gikk som alltid med til fiskeprat, krampelatter og Catching the impossible på fjernsynsapparatet. Engelskmennene kan virkelig lage bra fiskefjernsyn, og denne serien er sammen med PAssion for angling det klart beste som er laget i sjangeren. Det ble en sen kveld...

Søndag morgen er det som regel litt vanskeligere å stå opp, men det gikk temmelig greit, og denne dagen var vi på plass en time tidligere enn dagen før. En kjapp sveip rundt fiskeområdet avslører at mye av grasset fra dagen før enten er borte eller har samlet seg på den ene siden av vannet, og vi får med ett økt tro på fisk.

Paravanen på vei ut i vannet.

Stengene klare for hugg.

Klokka er vel rundt kvart på ni da vi har fått alle stengene i vannet, og ganske presis klokka ni smeller det til på den ene av stengene bak båten. Jeg tar stanga gjør et ekstra tilslag og slår fast at her er det fisk på gang! Vi kan nesten ikke tro på det, så teorier om gjedde eller abbor blir lagt frem, men da vi ser den spisse ryggfinna bryte vannskorpa forsvinner alle teite teorier. Asp! Jeg begynner å skjelve litt, for jeg vil helst ikke miste denne, men skjelvingen er grunnløs. Audun håver fisken sikkert, og jeg kan juble for min første asp noensinne! Fisken er ingen kjempe, og et stykke unna potensialet i Øyeren, men like fullt er det et stort øyeblikk for meg. Aspen har jeg hatt lyst på lenge, og når den i tillegg får æren av å være art nummer 70 er det jo litt ekstra stas. Fisken blir som seg hør og bør fotografert veid og gjenutsatt, og vi kan glise greit for oss selv. I går tvinga vi på i ti timer og fikk en liten, i dag har vi fått en på over to kilo allerede etter 15 minutter... Hvordan skal fortsettelsen bli?

En glad gutt med sin første asp på 2100. Dagen er ennå ung.

Jo, fortsettelsen ble bra. Det går omtrent en halvtime, så sitter det fisk på den ene paravanstanga. Jeg gjør tilslag, og kjenner at denne er en del større enn den forrige. Ingen heftig fighter, men den har mer tyngde å vise til enn forgjengeren. Etterhvert ligger den i håven, og vel oppe på matta kan vi beundre nok et eksemplar av denne fantastisk vakre fisken. Omtrent helt strøken og med blanke skjell som glitrer i solskinnet er den absolutt en av de flotteste fiskene vi har her til lands. Turen i veienettet avslører en vekt på 3220 gram, fordelt på 67 nydelige centimeter. Etter noen kjappe bilder blir fisken satt tilbake i vannet der den hører hjemme. Vi er målløse. Det har gått tre kvarter, og vi har allerede landet to asp. Klokka er halv ti, og vi har mange timer igjen før det er kvelden. Verden, eller i alle fall Øyeren er vår østers, og om vi hadde trua tidligere, er vi brennsikre på mer fisk nå. Og mer fisk ble det...

De vokser i størrelse. 3220 gram fordelt på 67 centimeter sølvblank asp.

Audun med nok en vakker asp på 3020.

trekilos asp på vei hjem igjen.

Audun kroker først en liten (anslått til rundt halvannen) som blir kroket av og sluppet fri uten å få møte innsida av båten, og en liten stund etter det lander han en flott en på 3020 gram. Vi har frem til nå fått alle fiskene i samme området, og vi bestemmer oss for å utvide søkeområdet vårt litt. Det viste seg å være et sjakktrekk. Som man sier... Kort tid etter at jeg har satt ut paravanen, og den har slått seg til ro et stykke fra båten ser jeg stanga bøye seg solid, og hører det lille kneppet fra klypa som løser ut på paravanen. Jeg løfter stanga fra holderen og blir i det samme overrasket over tyngden på fisken. «Denne er stor!» sier jeg til Audun, og han har liten grunn til å tvile på sannhetsgehalten i utsagnet der han ser stanga bøye seg godt ut mot fisken. Etter en nervepirrende liten fight nærmer først paravanen seg, og rett bak den kan vi se en temmelig voksen ryggfinne stikke opp av vannet. Inne ved båten blir fisken sint og drar seg til den ene og den andre siden, samtidig som den gjør det den kan for å komme seg nedover i dypet. Heldigvis er det jeg som går seirende ut, og Audun kan trygt håve min tredje asp for dagen. Og noensinne. «Nei, den er nok ikke sååå stor» sier Audun da han titter ned i håven, en uttalelse han fort trekker tilbake da han løfter håven fra vannet. «Å i heite! Dette er jo TUNGT jo!» utbryter han, og jeg begynnyer å skjelve for alvor. Vel oppe på matta kan vi beundre en av de flotteste fiskene jeg har fått i hele mitt liv. Feit og fantastisk drar den, til tross for sine beskjedne 70 centimeter, vekta til 4120 gram! Over de magiske fire kilo og Audun og jeg kikker dumt på hverandre... Om vi smilte bredt tidligere går gliset til ørene nå. sat** for en fisk! Nakken er solid, magen er stappfull og fisken er generelt i vanvittig god kondisjon. Jeg skjelver på henda da jeg løfter den for å posere. Jeg vet at jeg sitter med en drømmefisk i fanget, men det går ikke opp for meg før litt senere på dagen. Fisken blir etterhvert satt tilbake, jeg detter sammen i baugen på båten, fyller kaffekoppen og nyter livet i en liten båt midt på Øyeren. Livet er herlig!

4120 gram og 70 centimeter. Drømmefisken er i boks og smilet er bredere enn på lenge!

Fisket fortsetter, og jeg får etterhvert ei gjedde på 4100 gram. Ingen stor gjedde, men årsbeste, så den blir fotografert og veid for syns skyld. I totida får Audun dagens sjette og siste asp, en flott fisk med de nøyaktig samme vitale mål som min andre. 3220 og 67 centimeter.

Liten gjeddefant på 4100 gram.

Guiden fighter fisk.

3220/67cm. Den eneste fisken som ga en skikkelig fight.

Guiden smiler over nok en flott fisk i båten.

Smilet er allitd like bredt når vi kan se fiskene svømme tilbake mot dypet.

Jeg mister en ganske brukbar gjedde, og praten går livlig, mens brødskiver med leverpostei, boller med sjokoladebiter, kaffe og vann inntas i brukbare mengder. I femtiden tar vi kvelden, og mens vi kjører inn mot båthavna prøver vi å oppsummere dagens fiske. Det er vanskelig... Vi er begge så slått i bakken av de vakre fiskene vi har fått, og hvor fantastisk god uttelling vi har hatt. Lørdagens strabaser med vind, gress og labert fiske er totalt glemt, igjen sitter kun den deilige følelsen av å ha fisket bra, og fått kanonbra uttelling på innsatsen. Jeg er full av takknemlighet ovenfor Audun, som i det store og hele har skaffet med disse fiskene. Han har gjort forarbeidet, han stilte med båt og utstyr og jeg hang mest med på lasset. Resultatet er i svært stor grad hans fortjeneste, jeg kunne ikke klart noe lignende uten ham. Hjertelig takk for turen Audun, neste gang får vi prøve oss på gjeddene!

Bilen blir pakket med dill og dall, vi sier på gjensyn, og jeg setter nesen mot Moss og ferga. Normalt ville turen gått gjennom Oslo, men med denne helgens omkjøringer, veiarbeid og oppfordring fra vegvesenet om å ikke kjøre bil i Oslo var det et dårlig alternativ. Fordelen med Moss er også at man kan stikke innom Per Magnar og Mirjam for en kjapp fiskeprat og en god kopp kaffe før man ruller ombord på Bastø Fosen med kurs for Horten. Jeg var hjemme rundt elleve, og sovnet som en stein med et bredt smil rundt munnen.

Mer abbor! Abbor er livet!

Denne uka er Guro på kurs i Oslo, og jeg er alene med ungene. Dette er sjelden noen oppskrift for mye fisketid, så denslags planer ble lagt godt opp på hylla. Planene kom ned fra hylla da min mor ringte og ville ha de små på besøk over natta. Utstyret lå i bilen, så da ungene var vel levert hos sine besteforeldre satt jeg nesen mot abboren. Kjetil har vært så teit at han har kjøpt seg et hus med behov for oppussing, så han kom litt senere, men jeg er jo ikke dårligere enn at jeg kan fiske alene. Fisket alene før jeg!

Fisket var til å begynne med småtregt... I alle fall var fisken uvanlig forsiktig, og jeg hadde flere hugg på jiggen som ikke satt, i tillegg til at jeg mistet et par fisker som kjentes bra. Etter omtrent ti hugg som ikke satt skikkelig, og etter to avbitte jigghaler, bestemte jeg meg for å ta drastiske grep. Jeg knøt opp en liten tafs med en treblekrok, og monterte dette på jiggen for å øke sjansene for at neste forsiktige stripetass som tygde på jigghalen skulle få smake stål. Det funka, for å si det enkelt. på andre kastet sitter en pen abbor på 810 gram, og resten av kvelden var det svært få hugg som ikke satt. Fisken på 810 blir etterhvert fulgt opp av et par små på rundt 500 gram, og til slutt en fin en på 875 gram som ga en flott fight inne blant liljebladene.

Jigghærverk!

Digg å få uttelling på små justeringer!

De fleste satt på ekstrakroken...

Etterhvert dukker Kjetil opp, og kjapt har jeg plukekt ham opp på brygga. Vi setter kursen mot godplassen som har for vane å levere nåde stor og mye fisk, og dregger opp litt utenfor sivkanten. Dreggen var nødvendig i dag, for vinden var i overkant sterk for å ligge og drive. Den ga oss også noen utfordringer kastemessig, men stort sett fungerte ting bra. Kjetil hadde med seg ei pakke kjeks, og vi bestemte oss for at den ikke kunne åpnes før vi hadde fått fisk. Vi hadde veldig lyst på kjeks, så hvert kast ble nå enda mer spennende. Jeg lobber jiggen inn mot sivet, og den lander omtrent to centimeter fra sivkanten. "Det er et kjeksekast! Sann mine ord!", rekker jeg såvidt å si før det rykker til i stangtuppen. En ilter abbor har sugd i seg jiggen, og det tar ikke lang tid før gleden over muligheten for kjeks blir byttet ut med vissheten om at dette er en ganske stor fisk. Etter en frisk fight kan vi håve årsbeste på abbor for min del. En nydelig sak på 1245 gram blir veid, fotografert og satt tilbake i vannet. Vi kan åpne kjekspakka, og jeg spanderer på meg en god kopp kaffe mens jeg lener meg tilbake og i fulle drag nyter den deilige septemberkvelden. Livet er slett ikke verst med kaffe og kjeks i en liten båt på et lite vann i skogen...

Lang...

Godfisken det!

Gudd bai.

Det er så ufattelig spennende å fiske i dette vannet, for både abbor og ørret kan nå drømmevekter, og det er veldig ofte svært mye aktivitet. Det følsomme (og relativt lite utstyrskrevende) jiggfisket gir også en ekstra dimensjon, og bidrar til å øke trivselen i båten betraktelig. Dette fisket har virkelig blitt en stor favoritt i år, og turer som dette skal gjentas. Mange, mange ganger fremover...

Kveldsjigging etter abbor.

Det ble en liten på sparket-tur i kveld. Fisket var passelig tregt, og det ble kun to fisk på meg, i tillegg til et par, tre hugg. Det gjør ikke så mye at det er tregt, når fiskene som kommer opp er nokså bra...
Turen starta litt medium med at motoren ikke ville starte, og at ekkoloddet heller ikke ville gi tegn til liv. Nok en gang måtte planer om en mer seriøs kartlegging av vannet skrinlegges, og vi satsa på abborjigging for fullt. Vi ville teste et par plasser vi hadde sett oss ut som interessante da ekkoloddet ville fungere, og fikk brukbar klaff på første plassen ganske kjapt. Andre kastet mitt landet pent inne ved sivkanten, og etter noen meters jigging begynte sena å danse ved et spinnstopp. Tilslaget sitter, og fisken reagerer på en måte som fort får meg til å tenke "stor". Lite vilter sprelling, tyngde og rolige små utras. Noen heftig fight var det ikke, men den viste i alle fall at den kunne hvis den ville. Vel i håven blir den veid til 1000 gram på en prikk, og jeg er allerede godt fornøyd. fem, seks kast senere sitter turens andre og siste fisk. Denne oppfører seg nokså likt, og veies til pene 1060 gram. Joda, dette er ikke dårlig! Etter dette var det stille og rolig. Et par hugg som ikke sitter er beholdningen min, mens Kjetil får en fisk på rundt 6-700 gram. Denne blir vippet i vannet igjen uten videre dilldall.

1000 gram nøyaktig... Ikke en vekt det er lett å tro på, egentlig.

Tilbake med seg.

1060 gram. En mer troverdig vekt.

Det begynner å bli tidlig mørkt nå, og selv om dagen har vært helt fantastisk her må jeg innse at det går mot høst... Høstfiske etter abbor er jo ikke feil, men kveldsturer blir fremover vanskeligere å få til. Middag skal spises og unger skal legges og vips, så er det natta... Likevel, dette blir nok ikke årets siste tur etter de stripete rovdyra i skogen... De er jo aldeles fantastiske!

Abborturen som ble litt annerledes

Lørdag kveld var det tredveårslag, og Kjetil og jeg ble naturlig nok sittende og prate fisk over ei kasse vin. Alltid trivelig, og vi bestemte oss for å ta en tur etter abbor, og samtidig kartlegge vannet litt med ekkoloddet en dag. Kjapt kom vi frem til at mandagen egentlig var den eneste dagen som funka, og heldigvis for det. Vi la ut rundt halv seks, og starta med litt abborjigging. Fisket var nokså tregt, men vi fikk et knippe søt fisk på rundt halvkiloen. Vi går fort lei, da de store ikke ville være med på leken, så vi legger ut på en dorgerunde, og prøver å danne oss et bilde av dyp og bunnforhold. Dorginga leverer etterhvert en ålreit ørret på 420 gram, jeg er i alle fall fornøyd, da det er den største brunørreten jeg har fått i år. Kjetil mener vi bør sikte litt høyere, men han er alltid full av prat om diiiiger ørret i vannet, så jeg bare lar ham holde på. Og rister litt på hodet for meg selv... Idiot som jeg er. Vi går tom for bensin, og roing gjør at kartlegging av vannet utgår. Istedet satser vi på abboren igjen, men får ingen det er verdt å ta bilde av. Morsomste var da en halvkilos tar jiggen, og en som er godt og vel dobbelt så stor følger etter den. Ikke det helt store altså....

Ørret på 420 gram. Jeg trodde den var helt grei...

Vi står nå der og prater skit og denger jigger, til det plutselig kommer et lite hyl fra Kjetil... Jeg kikker fort bort på ham og stanga, og fort går blikket i retning jiggen. Der plasker det drøyt! "Det er svær ørret!" kommer det fra Kjetil. Fisken viser halen en gang til, og svaret mitt er "Det er DRITsvær ørret!!" For det er det... En flott skogsørret har tatt jiggen hans, og gjør presis som den vil med den stakkars fiskeren! Kjetil har ingenting han skulle ha sagt, fisken bestemmer alt. Den oppfører seg typisk som storfisk. Ikke noen hysteriske sprell, bare tung, rolig svømming, og drar snøre av Stellaen som den selv vil. Den viser seg frem flere ganger, og jeg sier til Kjetil at dette er nok i nærheten av målet ditt for turen (han hadde sagt at han ville ha trekilosørret tidligere på kvelden, noe jeg avfeide som en spøk...) og jeg kan samtidig se at jiggen ikke akkurat sitter dritgodt... Etter en stund gjør jeg et første håvingsforsøk. Et mislykket sådan... Jeg satt med hjertet godt oppi halsen da fisken, som var godt oppe i håven, plutselig ikke var der mer... Men heldigvis sitter fremdeles jiggen i kjeften på den. Andre forsøk går en hel del bedre, og før vi vet ordet av det sitter vi med stor brunørret i håvnettet!

Endelig i håven!

Vel oppe i båten er det en runde med jubling, high five og gratulasjoner, før fisken blir veid til 2730 gram, fotografert og til slutt sluppet ut igjen der den hører hjemme. Slike fisker vil vi ha svømmende der fremover også.

Gutten gliste godt!

Heftig fisk fra lite vann...

Tilbake med seg. vokse seg større og feitere!

Etter dette ble det litt halvhjertet abborjigging, men vi får ingenting mer. Det gjør egentlig ikke noe. Vi er greit fornøyd uansett (spesielt Kjetil), og det begynner å mørkne. Vi tar kvelden, vel vitende om at både abbor og ørret skal fiskes igjen ganske snart, i det lille vannet i skogen.

Årets siste karpetur

Karpefiske har det jaggu ikke blitt rare greiene av i år... Ei ukes fisking i nord la greit beslag på goodwillen hos fruen, og med påfølgende ferietur og deretter fiskefestival har det rett og slett blitt lite tid. Sånn så det ut fremover også, da jeg på mandag satt og kikket på kalenderen. Alle helger til uti oktober var smekkfulle av aktiviteter for liten og for stor, og ingen av dem hadde særlig mye å gjøre med bivvy, bedchair, boilie og nappvarsler... Et lite lyspunkt kunne jeg se, og etter kjappe forhandlingsrunder på hjemmebane var alt klart for årets siste overnatting etter verdens beste fisk. På onsdagen fikk jeg klemt inn en liten foringsrunde før barnehagehenting, og i går kveld ble den trofaste 240en stappet full og jeg la i vei mot de dype skoger og karpene der.

Det fores med boilies, pellets og herlige Frolic.

Vel fremme gikk det ikke lang tid før bivvy var oppe, senga oppslått, agnet i vannet og ølen åpna. Tor Magnus tok turen innom for litt kveldsfiske og skitprat (noe som var fint, i og med at jeg hadde klart å glemme kameraet...) og kvelden ble etterhvert ganske så bra. Jeg hadde som sagt foret på forhånd, og prøvde så godt jeg kunne å treffe disse forplassene med krokagn og rig. Første forsøk gikk i toppen av et tre tvers over bukta, andre traff ganske bra. Jeg hadde fått ut to stenger, og drev og rigget den tredje da kveldens første alarm skulle få gi lyd fra seg. Stanga jeg hadde plassert i varsleren omtrent femten minutter før hadde plutselig karpe i andre enden, og varsleren hylte greit mens snøret ble flekket av spolen. Opp fra holderen, tilslag og tungt svar i andre enden. Desverre går den løs etter å ha vist oss at den var brukbart stor. Bittert, men så definitivt med på å øke trua på resten av turen.
Vi er dypt inne i en samtale om vannets største karpe (En lineær speil som heter Linnea, tatt tidligere i sommer og veid inn til pene 8,5 kilo) Da Det plutselig skriker til på en av mine stenger. Fisken sitter, og er åpenbart sprek og vill, men er tydelig ingen kjempe. Etter en flott fight kan vi håve en pen liten skjellkarpe på 4030 gram. To kontakter med fisk, og det på et tidspunkt jeg egentlig ikke hadde sett for meg at jeg kom til å ha noe action.

Vakker fisk på 4030 gram

Tor Magnus må etterhvert komme seg hjemover, han pakker sammen de dårlige ananasboiliene sine og reiser avgårde. Jeg finner soveposen, og får etterhvert også sove. Blir vekt av noen linere en gang i blant, og sliter åpenbart litt med å få sove igjen etter det, men totalt sett blir det helt greit med søvn. Helt til klokka blir 0515... Den samme stanga og samme pop-upen som kvelden før leverte firekilosfisken er nå i full gang igjen, og før jeg har funnet briller og støvler er fisken greit over på andre siden av vannet. Tilslaget sitter, og jeg kjenner at det her er endel mer tyngde. 1.75lb-stanga bøyer seg i en vakker bue, og fighten blir meget bra. Til slutt bretter jeg håvnettet rundt en ålreit speil, og vel oppe på matta ser jeg at dette lett er over fem kilo, kanskje til og med pers. Ganske snart lyser displayet på vekta mot meg, og jeg kan koste på meg en liten happydance! 6120 er ny pers og min første karpe over seks kilo! En artig detalj er at denne fisken faktisk er den samme fisken jeg fikk 23. august i fjor. Som frem til i dag morges var persen min. Samme fisk, ny pers altså!
Fisken går i sekken i påvente av bedre fotolys, og jeg prøver å legge meg igjen. Det går selvsagt ikke, så jeg flytter bedchairen utenfor bivvyen og blir sittende med kaffekoppen og se sola kaste mer og mer lys over vannet. Erfaringsmessig er dette den aller beste tiden for karpene, fra omtrent 0500 og utover, og jeg har så definitivt trua på mer action. Og action får jeg. Samme stanga og samme swimmen leverer nok en fisk, denne gang en liten en på 2970. Den blir sekket ved siden av den forrige, og jeg tar meg et par striper Walters mandler for å feire.

6120 og 2970

Resten av turen går stort sett med til å sløve i solen. Jeg mister en fisk til pga et halvt lite tre som hadde lagt seg over snøret mitt, men tar det ikke veldig tungt. Turen er bra, fisket er bra og kaffen er nykokt og varm. Kan man egentlig ha det særlig mye bedre? Jeg tviler.

I vann uten snags, og på kort hold er det ikke noe i veien for å bruke litt lettere utstyr enn vanlig på karpene. Den til høyre leverte fisken.

Home away from home...

Karpe og karuss. En nydelig augustnatt i det fri.

Det åpnet seg plutselig en gyllen mulighet for litt karpefiske i helgen, og turen gikk til et vann jeg aldri har fisket karpe før. Jeg har vært der flere ganger, men alltid har det vært karussen som har stått i fokus. Hver gang har jeg sett de rullende storfiskene ute på vannet og tenkt at "Neste gang! Neste gang blir jeg over natta og venter på å bli vekket av hylere!". Endelig passet ting bra. I firetiden var jeg på plass, og ganske kjapt var jeg rigget med bivvy oppe og tre krokagn i vannet. Som nevnt har jeg fisket endel karuss i vannet tidligere, og selvsagt gikk det ikke lang tid før matchstanga var rigget og duppen lå velbalansert i overflata. Kort oppsummert var karussfisket treeeeeegt.... Ettermiddagen og kvelden gikk uten fisk på land, og selv om det i blant var fisk inne på swimmen virket det i det hele ganske dødt.
Etterhvert ble senga redd opp og jeg gled fort inn i den ekstra gode søvnen man får på en karpeseng ute i friluft en mild augustnatt. Klokka 0500 var det imidlertid slutt på kosen. Hylerunnet er av det kraftige slaget, og som vanlig stresser jeg som et dyr med å komme meg ut av posen og inn i fiskemodus. Desverre var det til liten nytte, for fisken løsner ganske kjapt etter at jeg har løfta opp stanga. Lite å gjøre med, men godt å få bekreftet at de er der og at de spiser boilies. Jeg prøver å legge meg igjen, men det er vrient å få sove etter en slik brutal vekking, så jeg setter meg i vannkanten med matchstanga igjen. Det er fremdeles tregt, men ettersom morgenkvisten begynner å bli tidlig formiddag ser jeg stadige tegn til fisk i området, og trua stiger et par hakk. Jeg har noen smånapp, men karussen er ikke kjent for å være et grådig beist som hiver seg over krokagn med dødsforakt, så som så ofte er med karuss er kroking vanskelig. Til slutt, etter å ha nedjustert hele dupptacklet et par hakk, ser jeg endelig duppen løfte seg for så å forsvinne under. Tilslaget sitter godt, og fisken fighter faktisk bedre enn noen annen karuss jeg tidligere har fått har gjort. Jeg begynner å mistenke en liten karpe/karuss-hybrid, men vel i håven ser jeg at dette er the real deal. Pen er den også, og jeg innser at det sannsynligvis er ny pers. Vekta bekrefter dette, og etter en liten fotosession forsvinner den 1315 gram tunge fisken tilbake i vannet igjen.

1315 gram og ny pers.

Karpene glimrer derimot med sitt fravær. Slik de jo i blant har for vane... Etter litt mer resultatløs karussfisking begynner jeg å pakke sammen. Bivvy, seng sovepose og diverse småtteri blir pakket, kameraet legges på plass og jeg innser at det snart er på tide å pakke stengene. Omtrent i det jeg tenker tanken skriker det i i den midterste nappvarsleren, og jeg priser meg lykkelig for at jeg ikke kuttet ut fisket tidligere! Viser viktigheten av å fiske til the bitter end. Fisken krokes skikkelig, gir meg en fin fight, håves kjapt og veies til 3510 gram. Ingen kjempe, men en fin bekreftelse på at jeg gjør ting omtrent slik de bør gjøres, og en meget bra avslutning på turen! Desverre ble bildene kass, Siden kameraet som sagt lå i bagen måtte jeg rigge opp hele selvutløseroppsettet på nytt, og det gikk åpenbart litt for fort... Finfint fokus på bakgrunnen i alle fall...

3510 gram og en fin avrunding av turen.

Langesund Fiskefestival 2010

Da var årets festival vel overstått, og jeg sto på land hele helgen... Det var i og for seg helt greit, nok å gjøre, og selv om det var dødelig slitsomt å være konkurranseansvarlig var det samtidig skrekkelig moro!
Oppsummert vil jeg si årets festival ble en suksess!Konkurransearrangementet gikk smertefritt, været var tett innpå perfekt, fisket var temmelig bra, arrangementet i sentrum ble godt besøkt og på toppen av det hele fikk vi en norsk vinner! Anders Larsen sørget for å hente hjem seieren med 21 arter (10 på lørdag og 11 på søndag), hvorav flere av fiskene var av betydelig størrelse. Blant annet fikk han brungylt på 300 gram, blåstål på over halvkiloen, knurr på drøyt 400 gram og både lomre og skrubbe av poengsankende størrelse. Veldig bra jobba Anders, det blir definitivt champagne på neste truttafest! På de neste plassene kom Henrik Karlén og Kenneth Johnsen, noe som vil si at Trutta til slutt tapetserte pallen, og faktist tok fem av de ti øverste plassene. Det er bra det gutta!
Ellers var et av helgens høydepunkt helt klart Sonny Stjärnås sin nye norgesrekord på blåkjeft, med en sinnsyk fisk på 1700 gram! alltid gøy med rekorder, og ekstra gøy når de kommer på festivalen.
Ellers er det verdt å nevne barnefiskekonkurransen, som med 113 deltakere ble en stor suksess. Alltdi gøy å se barn som koser seg med fiskinga, og atpåtil ble det et par fine fangster.

Jeg vil takke alle deltakere og medhjelpere for at dere var med å lage en knallbra festival! Måtte den bli minst like bra til neste år!

Til slutt litt bilder:

Kim Tore lager farse av noen titalls kilo makrellfilet til hamburgere. De ble gode!


Full rulle og full brygge! Ungene koser seg.

Storfiskkongen Cato Bekkevold hjelper kidsa.

Trine Fallet Ruud med hvitskate på åtte kilo. Drømmefangst i min bok!

Emil Fallet Ruud med brosme på 12,6

Magnus Karlsson med søt rødknurr

Sonny Stjärnås med ny norgesrekord! Blåkjeft med de vitale mål 1700 gram og 46 cm.

Innveiingsgjengen i full sving.

God stemning i innveiinga!

Øystein og Stig var uheldige og fikk brann i motoren! Heldigvis gikk det bra, og røde kors kunne hente dem og taue dem inn igjen.