søndag 4. mai 2014

Et vindu og en drøm i oppfyllelse.

Siden jeg flyttet til Langesund for snart sju år siden, er det en art jeg har hatt i bakhodet som ren ønskedrøm. En art jeg har sett på som håpløst vanskelig og temmelig utilgjengelig, men likevel innenfor rekkevidde. Jeg hørte tidlig om den, fikk endel tips fra yrkesfiskere om hvor den kunne være mulig å få tak i, og tråklet internettet rundt etter tips til hvordan jeg skulle fange den. Jeg hadde et utall turer etter den i nærområdet. Steder jeg visste den fantes, og det var ikke få netter som gikk med til å jakte den. Totalt uten resultat. Det skulle senere vise seg at mangelen på resultat nok var bygd på mangel på fantasi. Heldigvis for meg har andre fantasi så det holder...

Jeg er ingen dedikert artsjeger. Det kommer litt i bølger, så når jeg får ånden over meg tar jeg et artsjafs og er fornøyd med det. Jeg står på 75++ arter, og regner med jeg kan bikke nitti sånn passelig lett hvis jeg går hardt inn for det. Dessverre for artslista mi har den blitt nedprioritert i forhold til specimenfiske de siste åra. Det vil ikke si jeg ikke gleder meg over nye arter. Absolutt ikke. Det er bare ikke så viktig for meg. I alle fall ikke alle. Noen arter er viktig for meg, og den jeg fikk på kvelden 1. mai har stått øverst på ønskelista i lang, lang tid.

Å få tunge på stang fra land, ved hjelp av ordinære kystymeiteteknikker er ikke mange forunt. Kun et fåtall har klart det, og jeg er ikke en av dem. Det er ikke fordi jeg ikke har forsøkt. Jeg har forsøkt mye. Jeg gikk etterhvert lei. Jeg visste fiskene var der. Jeg fikk dem bare ikke til å ta. Så jeg ga opp. I alle fall delvis. Det ble en tur i ny og ne, men alt jeg kom hjem med var ulker og rødspetter. Og det var ikke det jeg ville ha. Tunge forble en fjern drøm.

Plutselig skjedde det noe kult. En kar på Stavangerkanten gjorde et gjennombrudd som skulle vise seg å få skremmende nerdete konsekvenser. Karleif Tunheim kikkfisket tunge. Fra land. Ganske fort ble det fanget noen i det området, og trenden spredde seg til Oslofjorden. Gutta i Osloområdet nøyde seg ikke med å gå langs land og titte i vannet, de ville gjerne vasse. Det ene førte til det andre, og ganske snart var Karl Johan Sæths tungevindu født. Det er nå det blir sært... Det dreier seg om en 60x80 plexiglassplate montert på ei ramme i impregnert treverk som i praksis fungerer som en diger vannkikkert. Teknikken går ut på å dra på seg vadere, hive vinduet på sjøen og vasse rundt i mørket med hodelykt i panna, vinduet i ene handa og fiskestanga i den andre. At ikke flere har ringt politi og psykiatri er ubegripelig, og antagelig bare et tidsspørsmål. Å vasse rundt på ei sandstrand etter mørkets frembrudd har garantert aldri vært så morsomt. Jeg har alltid vært glad i visuelt fiske, å fiske på fisk man ser, og å se fisken ta er uslåelig. Det er en kontakt og nærhet til fisken som lite annet kan måle seg med. Ikke overraskende falt jeg for vindusfisket fra første stund jeg prøvde det i fjor høst. Jeg fikk ingenting, men så mye spennende, og har i grunn gledet meg hele vinteren til jeg kunne sjøsette plexiglasset igjen.

Første mai var det klart for årets tredje tur. De to første foregikk uten at noen noensinne gidder å skrive en blogg om dem. Jeg hadde fått med meg Martin, som var vindusjomfru, og sammen vasset vi utover på sanda i ellevetida på kvelden. Den store godtrua var ikke der, for mangelen på det som for Oslogutta har vært selve kremagnet, børstemark, var stor. Vi hadde kun reke og meitemark, og ingen av dem skrek gromagn på noen som helst måte. For at dette ikke skal bli en helt utrolig langdryg og kjedelig fortelling oppsummeres den første halvtimen med at jeg så to tunger, en drøss ulker, noen tangsprell, et utall skrubber og rødspetter, rikelig med tobis, et par fløyfisk, noen småsei og en og annen sjøørret. Etter å ha vandra langs land et stykke utover ville jeg prøve motsatt side av stranda, og tok turen rett over sandsletta.

Ute på sanda hadde jeg ikke veldig trua, rapportene, og egen erfaring, tilsa at den fleste tungene befant seg nært land og inntil steiner. Likevel gikk jeg og tittet ned i vinduet på veien over. Overraskelsen var stor da jeg plutselig spottet ei lita tunge delvis nedgravd i sanda omtrent midt i bukta. Jeg festet en liten rekehale på åtterkroken, og senket det ned rett foran munnen på fisken. I det agnet synker ned mot tunga dukker det opp en sjøørret på mellom en og halvannen kilo og er veldig interessert i rekebiten. Jeg er defintivt ikke interessert i ørret, så jeg konstanterer at agnet legger seg fint, mener å kunne ane en liten bevegelse i fisken før jeg snur hodet mot ørret, sparker etter den for å få den vekk og deretter snur hodet ned mot fisken igjen. Agnet er borte. Det ser ut til at fisken ligger på nøyaktig samme plass som før, men jeg kan ikke se agnet mitt noe sted. Har den tatt det? Har jeg dratt det bort når jeg sparka etter ørreten? Ligger det under sanda? Jeg venter en stund for å se etter reaksjoner hos flatfisken, men den ligger bare der som de alltid gjør. Jeg bestemmer meg for å sette alt på et kort og løfter stanga med et lite rykk. Fisken sitter! Fighten er over på sekunder. Plutselig ligger den i vinduet foran meg med kroken min godt plassert i den merkelige munnen! Min nemesis! Fisken jeg bare ikke fikk! Nå er den der! Den er liten, men det driter jeg tynt i akkurat da. Jubelbrølet må ha vekket folk i hele Langesund, og jeg er sikker på at Martin tissa litt på seg i vaderen, men han var i alle fall ikke sen med å komme bort og beundre den vakre skapningen. Vi hasta inn til land, fikk tatt noen bilder, veid fisken til 335 gram og sluppet den ut igjen.

Ei tunge i vinduskarmen.

Ja, jeg smiler på et poseringsbilde... Hvordan i helv... klarer dere å holde disse på en bra måte?

Jeg kunne ha gått hjem der og da, så fornøyd var jeg. Samtidig får man veldig blod på tann etter en slik utladning, og Martin skulle jo få litt mer tid på seg han også, så vi fortsatte en drøy time til. Martin fisket lenge på en annen tunge, og jeg forsøkte meg på et par stykker til selv, uten hell. Rundt ett var jeg usikker på om jeg fremdeles hadde tær, i tilfelle var jeg overbevist om at de var kølsvarte, så vi pakket sammen og tuslet hjem. Avtalen var klar. Veldig, veldig snart skal vi møtes og titte i vinduet igjen.