Ble en ny tur etter abboren i går kveld. Dorget litt, men brukte mesteparten av tiden på jiggfisket inne mellom liljebladene. Fisket var litt tregere enn på torsdag. Færre hugg, og mindre aktivitet i overflata. På tross av det kunne jeg oppsummere tolv fisk på mellom 500 og 750 gram da kvelden var over, noe som må sies å være temmelig greit. Det var i alle fall en flott maikveld ute på vannet.
søndag 30. mai 2010
fredag 28. mai 2010
Drømmen om storabboren
Vannet har i grunn ligget og gnagd i bakhodet mitt lenge...Helt siden jeg første gang fikk høre fra en kamerat at, joda, der kunne man få ganske ok tryte. Verdt et forsøk, jepp! TIlfeldighetene vil ha det til at jeg en dag treffer Kjetil ved Stokkevannet. Kjetil hadde fisket endel i vannet, og han hadde båt der. Han kunne fortelle om bra ørretfiske. Både på flua og spinner. Kilosfisk er ikke helt uvanlig. Jeg må innrømme jeg var sånn mellominteressert, helt til han, nærmest i en bisetning nevner kilosabboren han jevnlig tar som bifangst... Jeg blir med ett mer interessert! Som så ofte ellers, planer som ble lagt gikk i vasken, helt til hele prosjektet rant ut i sanden, og isen la seg som et metertjukt lokk. Isfiskeideene forlot aldri tegnebordet, og plutselig var det våren igjen!
I går fikk vi det endelig til å klaffe. Kjetil stilte med båt og stødig guiding, jeg stilte med ekkolodd, kaffe og godt over middels humør. Omtrent 1730 forlater vi den lille vika hvor båten ligger, og bestemmer oss for å starte med litt dorging. Selv om abbor er hovedmålet er det jo selvsagt ikke feil med en ørret eller to over kiloen heller. Etter et par reslutatløse dorgerunder kommer vi for tredje gang inn mot ei lita grunn vik hvor Kjetil tidligere har fått endel ok abbor. Jeg har bytta ut wobbleren i en jigg, og har litt trua på tryte, da jeg plutselig sitter bom fast. "Føkk, i bunn" sier jeg til Kjetil i det "bunn" begynner å bevege seg... Fisken står omtrent bare stille, drar ut litt sene når den vil, og når jeg setter hardt mot hardt viser den hvem som er sjefen og spytter ut jiggen... Første føling med stor abbor resulterte i en bitter mann uten fisk, men med et minne i hodet om en virkelig stor fisk som hadder sugd på jiggen inne mellom liljebladene.
Vi bestemmer oss for å legge oss til utenfor og jiggfiske litt på plassen, og ganske snart finner vi ut at det var en god ide. Abboren er veldig begeistret for jiggene våre, og selv om vi har mange hugg som ikke sitter skikkelig, begynner det etterhvert å dukke opp en og annen fisk i båten også. I første omgang er jeg fornøyd med denne på 725 gram.
Men det skal jeg slippe å være lenge. Kjetil får føle samme tomhet som meg etter at han også mister en knallfisk inne ved sivkanten, og når det begynner å dabbe litt av bestemmer vi oss for å dorge oss bort til en annen vik og prøve litt mer der. Jeg slenger jiggen inn mellom liljebladene en siste gang, og etter noen få meters sveiving er det bom stopp. En bra fisk har tatt jiggen, og er godt under middels interessert i å bli med inn mot båten. Når den først kommer innblir den sinna igjen, og drar ut i noen flotte rusninger. Etter en deilig liten fight, hele tiden med hjertet i halsen, kan jeg sikkert putte tommelen i underleppa på fisken og løfte den opp av vannet. "Det der er kiloen! Lett!" Kommer det fra Kjetil, som fort tipper 1200 gram. Jeg tipper hårfint over kilosgrensa, men Kjetil viser seg å være mer rutinert. Fisken veies til 1140 gram, og er den første skikkelige abboren jeg har fått på 20 år. Jeg er fantastisk glad, og kan ikke annet enn å glise når abboren etter endt fotosession får dra tilbake dit den kom fra, for å fortsette å spise sørv og vokse seg feit.
Etter dette er jeg egentlig temmelig fornøyd. Skuldrene senkes og kaffen nytes. Muligens i litt for stor grad, for det blir ikke det helt store etter dette. Vi fortsetter å dra fisk, plenty med abbor opp mot og rundt halvkiloen, men de veldig store lar vente på seg. Det gjør liksom ikke så mye. Målet er nådd. Kjetil får etterhvert en ålreit fisk på omkring 700 gram, men er såpass blasert at den klassifiseres som en tusenbror. Jeg må mase på ham for å få ham til å posere med den, men til slutt går han med på det. For bloggens skyld...
Kvelden slutter med en ørret på 535 gram som guiden får æren av å fange, det mørkner, klokken blir mange og vi vender nesen hjemover. Jeg sovner med et stort smil rundt munnen og vet, med hundre prosent sikkerhet, at jeg ganske snart skal tilbake til det lille vannet i skogen, der drømmeabboren nok fremdeles svømmer rundt, spiser sørv, og blir feitere og feitere.
I går fikk vi det endelig til å klaffe. Kjetil stilte med båt og stødig guiding, jeg stilte med ekkolodd, kaffe og godt over middels humør. Omtrent 1730 forlater vi den lille vika hvor båten ligger, og bestemmer oss for å starte med litt dorging. Selv om abbor er hovedmålet er det jo selvsagt ikke feil med en ørret eller to over kiloen heller. Etter et par reslutatløse dorgerunder kommer vi for tredje gang inn mot ei lita grunn vik hvor Kjetil tidligere har fått endel ok abbor. Jeg har bytta ut wobbleren i en jigg, og har litt trua på tryte, da jeg plutselig sitter bom fast. "Føkk, i bunn" sier jeg til Kjetil i det "bunn" begynner å bevege seg... Fisken står omtrent bare stille, drar ut litt sene når den vil, og når jeg setter hardt mot hardt viser den hvem som er sjefen og spytter ut jiggen... Første føling med stor abbor resulterte i en bitter mann uten fisk, men med et minne i hodet om en virkelig stor fisk som hadder sugd på jiggen inne mellom liljebladene.
Vi bestemmer oss for å legge oss til utenfor og jiggfiske litt på plassen, og ganske snart finner vi ut at det var en god ide. Abboren er veldig begeistret for jiggene våre, og selv om vi har mange hugg som ikke sitter skikkelig, begynner det etterhvert å dukke opp en og annen fisk i båten også. I første omgang er jeg fornøyd med denne på 725 gram.
Men det skal jeg slippe å være lenge. Kjetil får føle samme tomhet som meg etter at han også mister en knallfisk inne ved sivkanten, og når det begynner å dabbe litt av bestemmer vi oss for å dorge oss bort til en annen vik og prøve litt mer der. Jeg slenger jiggen inn mellom liljebladene en siste gang, og etter noen få meters sveiving er det bom stopp. En bra fisk har tatt jiggen, og er godt under middels interessert i å bli med inn mot båten. Når den først kommer innblir den sinna igjen, og drar ut i noen flotte rusninger. Etter en deilig liten fight, hele tiden med hjertet i halsen, kan jeg sikkert putte tommelen i underleppa på fisken og løfte den opp av vannet. "Det der er kiloen! Lett!" Kommer det fra Kjetil, som fort tipper 1200 gram. Jeg tipper hårfint over kilosgrensa, men Kjetil viser seg å være mer rutinert. Fisken veies til 1140 gram, og er den første skikkelige abboren jeg har fått på 20 år. Jeg er fantastisk glad, og kan ikke annet enn å glise når abboren etter endt fotosession får dra tilbake dit den kom fra, for å fortsette å spise sørv og vokse seg feit.
Etter dette er jeg egentlig temmelig fornøyd. Skuldrene senkes og kaffen nytes. Muligens i litt for stor grad, for det blir ikke det helt store etter dette. Vi fortsetter å dra fisk, plenty med abbor opp mot og rundt halvkiloen, men de veldig store lar vente på seg. Det gjør liksom ikke så mye. Målet er nådd. Kjetil får etterhvert en ålreit fisk på omkring 700 gram, men er såpass blasert at den klassifiseres som en tusenbror. Jeg må mase på ham for å få ham til å posere med den, men til slutt går han med på det. For bloggens skyld...
Kvelden slutter med en ørret på 535 gram som guiden får æren av å fange, det mørkner, klokken blir mange og vi vender nesen hjemover. Jeg sovner med et stort smil rundt munnen og vet, med hundre prosent sikkerhet, at jeg ganske snart skal tilbake til det lille vannet i skogen, der drømmeabboren nok fremdeles svømmer rundt, spiser sørv, og blir feitere og feitere.
søndag 23. mai 2010
Karpe og litt til
Hadde ikke de store forhåpninger til allverdens fiske denne helgen, men heldigvis åpnet det seg en mulighet allikevel. I vill fart pakket jeg sammen alt (trodde jeg) utstyret og dro avgårde. To ganger måtte jeg snu for å hente greier jeg hadde glemt. Rigginga gikk i rekordfart og med shelter oppe, bedchair i passe laid back posisjon og tre stenger fiskende kunne jeg jekke kveldens første øl. Skjedde ikkeno på kvelden, og kun et par småpip om natta, men klokken fem neste morgen ble jeg røsket ut av halvsøvne av et realt hylerun. Etter en temmelig frisk fight ( i alle fall sett i forhold til fiskens størrelse) kunne jeg sekke en søt liten common på 3,3. Litt før klokken åtte kunne jeg gjøre det samme med en temmelig feit sak på 5,2. Et par timer senere mistet jeg en fisk som kjentes ok ut, 1140 var jeg hjemme igjen.
Vel hjemme var det bare å tømme bilen i en drøy fart, hive inn litt bagasje og sette avgårde til hytta. Det var stort sett bare digg++ Litt fisking ble det, blant annet en temmelig pen knurr og ei søt lita gapeflyndre. Nå er jeg hjemme igjen og litt over middels utkjørt...
Vel hjemme var det bare å tømme bilen i en drøy fart, hive inn litt bagasje og sette avgårde til hytta. Det var stort sett bare digg++ Litt fisking ble det, blant annet en temmelig pen knurr og ei søt lita gapeflyndre. Nå er jeg hjemme igjen og litt over middels utkjørt...
mandag 3. mai 2010
Årets første karpeforsøk. Og mer sørv.
Lørdagen var det fiske, fiske, fiske som gjaldt. Opp grytidlig og avgårde til karpevannet. Audun, som hadde kjørt fra Årnes i femtida dukker etterhvert opp, og i godt selskap går de fiskeløse timene ganske fort. Fikk i det minste luftet boltriggene litt, og børstet vekk litt av laget med rust som har lagt seg på karpefiskeevnene i løpet av vinteren. Deilig var det i alle fall å sitte i sola ved vannkanten og titte på stengene. Etter en kjapp tur hjemom for å spise litt, var det avgårde til en ny plass etter sørven. Det blåste kattunger, så vi dro for å få oss litt mat, før vi vendte tilbake til vannet. Vinden sto fremdeles hardt på, og plutselig begynte det å hagle... Trua var nokså laber igrunn... Utover på kvelden, etter noen temmelig døde timer, dukker Thomas opp på sin nye moped (som forøvrig var temmelig tøff). Han setter seg ned, begynner å fiske og ganske snart drar opp et par sørv på rundt halvkiloen. Vi vurderer å kaste ham i vannet, men må bare innse at vi er gamle og utbrente. Heldigvis Får jeg etterhvert en liten sak på 3-4 hekto, og trua stiger litt igjen. Etterhvert får jeg en litt bedre fisk på 780 gram, og en stund etterpå hugger det endelig en som er temmelig bra. Etter en fin liten fight kan vi håve en flott sørv, som umiddelbart får Audun til å utbryte "Her har du kilosfisken din, Åsmund!" Desverre manglet det nok en gang 90 gram på kiloen på den, jeg tangerte med andre ord persen på 910 gram. En flott fisk, men litt bittert, da den virkelig så en god del større ut ved første øyekast. Litt etter får Audun også en pen sørv på 850 gram. Vi opplevde et temmelig segt fiske, lite fisk, og uvanlig forsiktige napp til sørv å være. I tillegg var de tildels håpløst vanskelige å kroke, og rundt halv ett bestemte vi oss for å gi oss. Da fikk vi også et svar på de sege forholda. Håven hadde frosset fast i gresset og avkrokningsmatta var full av is... Joda, vi kjente jo at det var litt kaldt, men minusgrader da?! Jaggu ikke rart sørven var treg...
Abonner på:
Innlegg (Atom)