Drømmen om storabboren

Vannet har i grunn ligget og gnagd i bakhodet mitt lenge...Helt siden jeg første gang fikk høre fra en kamerat at, joda, der kunne man få ganske ok tryte. Verdt et forsøk, jepp! TIlfeldighetene vil ha det til at jeg en dag treffer Kjetil ved Stokkevannet. Kjetil hadde fisket endel i vannet, og han hadde båt der. Han kunne fortelle om bra ørretfiske. Både på flua og spinner. Kilosfisk er ikke helt uvanlig. Jeg må innrømme jeg var sånn mellominteressert, helt til han, nærmest i en bisetning nevner kilosabboren han jevnlig tar som bifangst... Jeg blir med ett mer interessert! Som så ofte ellers, planer som ble lagt gikk i vasken, helt til hele prosjektet rant ut i sanden, og isen la seg som et metertjukt lokk. Isfiskeideene forlot aldri tegnebordet, og plutselig var det våren igjen!
I går fikk vi det endelig til å klaffe. Kjetil stilte med båt og stødig guiding, jeg stilte med ekkolodd, kaffe og godt over middels humør. Omtrent 1730 forlater vi den lille vika hvor båten ligger, og bestemmer oss for å starte med litt dorging. Selv om abbor er hovedmålet er det jo selvsagt ikke feil med en ørret eller to over kiloen heller. Etter et par reslutatløse dorgerunder kommer vi for tredje gang inn mot ei lita grunn vik hvor Kjetil tidligere har fått endel ok abbor. Jeg har bytta ut wobbleren i en jigg, og har litt trua på tryte, da jeg plutselig sitter bom fast. "Føkk, i bunn" sier jeg til Kjetil i det "bunn" begynner å bevege seg... Fisken står omtrent bare stille, drar ut litt sene når den vil, og når jeg setter hardt mot hardt viser den hvem som er sjefen og spytter ut jiggen... Første føling med stor abbor resulterte i en bitter mann uten fisk, men med et minne i hodet om en virkelig stor fisk som hadder sugd på jiggen inne mellom liljebladene.
Vi bestemmer oss for å legge oss til utenfor og jiggfiske litt på plassen, og ganske snart finner vi ut at det var en god ide. Abboren er veldig begeistret for jiggene våre, og selv om vi har mange hugg som ikke sitter skikkelig, begynner det etterhvert å dukke opp en og annen fisk i båten også. I første omgang er jeg fornøyd med denne på 725 gram.


Men det skal jeg slippe å være lenge. Kjetil får føle samme tomhet som meg etter at han også mister en knallfisk inne ved sivkanten, og når det begynner å dabbe litt av bestemmer vi oss for å dorge oss bort til en annen vik og prøve litt mer der. Jeg slenger jiggen inn mellom liljebladene en siste gang, og etter noen få meters sveiving er det bom stopp. En bra fisk har tatt jiggen, og er godt under middels interessert i å bli med inn mot båten. Når den først kommer innblir den sinna igjen, og drar ut i noen flotte rusninger. Etter en deilig liten fight, hele tiden med hjertet i halsen, kan jeg sikkert putte tommelen i underleppa på fisken og løfte den opp av vannet. "Det der er kiloen! Lett!" Kommer det fra Kjetil, som fort tipper 1200 gram. Jeg tipper hårfint over kilosgrensa, men Kjetil viser seg å være mer rutinert. Fisken veies til 1140 gram, og er den første skikkelige abboren jeg har fått på 20 år. Jeg er fantastisk glad, og kan ikke annet enn å glise når abboren etter endt fotosession får dra tilbake dit den kom fra, for å fortsette å spise sørv og vokse seg feit.



Etter dette er jeg egentlig temmelig fornøyd. Skuldrene senkes og kaffen nytes. Muligens i litt for stor grad, for det blir ikke det helt store etter dette. Vi fortsetter å dra fisk, plenty med abbor opp mot og rundt halvkiloen, men de veldig store lar vente på seg. Det gjør liksom ikke så mye. Målet er nådd. Kjetil får etterhvert en ålreit fisk på omkring 700 gram, men er såpass blasert at den klassifiseres som en tusenbror. Jeg må mase på ham for å få ham til å posere med den, men til slutt går han med på det. For bloggens skyld...

Abboren er en vakker fisk!

Fin kveldsmat.

Kvelden slutter med en ørret på 535 gram som guiden får æren av å fange, det mørkner, klokken blir mange og vi vender nesen hjemover. Jeg sovner med et stort smil rundt munnen og vet, med hundre prosent sikkerhet, at jeg ganske snart skal tilbake til det lille vannet i skogen, der drømmeabboren nok fremdeles svømmer rundt, spiser sørv, og blir feitere og feitere.