Fiskeåret 2010 var et temmelig bra fiskeår. Mange fine turer (både alene og sammen med gode fiskekompiser), noen fine fisker, mange gode opplevelser, noen nye arter og noen nye perser. Jeg er ikke i stand til å klage på fiskeåret 2010. Det er klart, man får jo aldri helt nok. Selv om man etter en periode med hardkjør er litt mettet for en stund, varer det ikke lenge før det rykker i fiskenervene igjen. Uansett, jeg er fornøyd med årets fisking.
Oppsummert i tall ble det totalt førtifem forskjellige arter. Av dem var fem ny og tolv nye perser, men viktigere enn tall er de gode opplevelsene. Jeg har aldri vært særlig god på tall, men jeg er en jævel til å kose meg!
2010 begynte med isfiske på sjøisen. Det var drittkaldt og da isen på Eidangerfjorden nådde en tykkelse på 70 cm var det to spørsmål som dukket opp i hodet mitt der jeg sto med det sløve boret og svetta.
#1: Hva i hel**** driver jeg egentlig med?
#2: Kommer det noensinne til å bli vår i år?
Jeg fant aldri ut hva jeg drev med, men det ble heldigvis vår til slutt. Mer om det senere.
Isen leverte ganske mye fisk, blant annet to nye arter i form av småflekka rødhai og øyepål, og en ny pers på lysing. Det var i grunn ganske ok å stå der å fryse til tider.
Et par skiturer med innlagt isfiske med familien ble det også, uten at det ble noe fisk. Trivelig var det i alle fall, selv om det stort sett var morsommere å øse is enn å fiske...
Da isen forsvant ble jeg for det første overrasket, for det andre godt fornøyd. De første småsure vårukene gikk med til å jakte på kilosskrubba, men det gikk temmelig dårlig. Fikk noen sjøørreter, men de var ikke særlig store de heller.
Etterhvert ble det klart at våren faktisk hadde kommet, og selv om det fremdeles var kaldt og kjipt gikk det an å komme i gang med litt skikkelig fiske. Duppmeite etter stor sørv er ofte ganske moro, og selv om jeg ikke nådde målet om den magiske kiloen kan jeg ikke sitte her og sutre over uttellinga. Kiloen kommer kanskje til våren?
Det ble endel turer med fine folk i godt humør, og bildene er både gode minner og fin inspirasjon for neste års satsing.
En fisk som skulle komme til å prege fiskeåret 2010 var abboren. Jeg hadde aldri satset reelt etter de store abborene, men når jeg først gjorde det fikk jeg ganske bra uttelling kjapt. Den første turen leverte kilosfisk, og etter en drøss flotte turer med fiskekompis Kjetil og på egen hånd kunne jeg oppsummere et abborår godt over forventingene. Et fint knippe fisk over kiloen ble det, og jiggfiske etter abbor seiler opp som et nytt favorittfiske.
Etterhvert ble det tid for favorittene. Suter, karpe og karuss har en spesiell plass i mitt sportsfiskerhjerte, og det er alltid en sann glede å dra på jakt etter dem. Selv om det til tider blir magert resultat. Fiskeformen tiltaler meg mye på grunn av roen det gir. For Trym er det latskapen som blir tilfredstilt, for min del er det mer nærhet til livet i vannet og på land rundt meg... Naturen slutter å bry seg om deg når du sitter musestille i vannkanten noen timer. Det er en naturopplevelse man kan nyte uten å måtte dra langt inn i skogen eller høyt til fjells, og den står ikke tilbake for noe.
I juli kom sommerens høydepunkt, nemlig en ukes fiske etter kveite i farvannet utenfor Tromsø. En fantastisk tur, med gode kamerater, fine opplevelser og kule fisker. Kjøreturen oppover var i grunn fin, og selv om 190 mil alene i bilen var akkurat litt for langt er jeg glad jeg tok turen. Så er det gjort liksom.
Etter kveitefisket var det tid for familieferie, og selv om bilen var greit lasta med fiskeutstyr ble det ikke brukt de tre ukene ferien varte. I grunn like greit, etter ei ukes hardkjør etter kveita var jeg god og mett. Ganske snart skulle behovet igjen melde seg, men først gikk all ledig tid med til å arrangere Langesund fiskefestival. Det var et slit, men et veldig morsomt slit! Med lokal seier, og en pall tapetsert med kompiser fra Trutta sportsfiskeforening var alle veldig glade og fornøyde. Endelig skulle det bli mer fisking for min del også...
Litt familiehygge ble det til til på hjemlige trakter også, og da gjerne på hytta. Der kan små og store fiske og bade, leke og lese og spise plenty med görgod grillmat. Det gode liv, helt enkelt.
Det fortsatte med abbor, karpe og karuss. Karpefiskene ble desverre ikke prioritert i år, da mesteparten av sommeren gikk med til ferie og kveitefiske, men de turene jeg fikk var veldig fine. Etterhvert kom høsten lurende, med den fulgte abbor, abbor og atter abbor, og etterhvert et lenge planlagt besøk hos en god gammel venn. Turen etter asp på Øyeren med Audun er nok sammen med kveiteturen årets fisketurhøydepunkt, at den også skulle levere en av kandidatene til årets fisk for min del trakk så definitivt ikke ned.
Etter aspturen ble det stille. Det ble stille lenge, helt til det plutselig var duket for langtur igjen. Ferden gikk over vinterfjellet i retning Sognefjorden, Jon lagde god stemning i bilen med banjoen sin og vi sang «Partysvenske» til vi ikke hadde stemme igjen. Dan hadde stemme igjen. Fisket var så som så, med noen som ikke ville dele med seg, og andre som ikke fikk det de ville ha, men sosialt var hele turen en solid specimen.
Dette er et lite utvalg av fisk og turer jeg har hatt i år. Det har vært flere fisk, flere turer og plenty flere gode opplevelser, men dette er det som henger igjen lengst fremme i huet sånn i farta. Det må bety noe. Det betyr at det er gode minner, og jeg sitter her og smiler når jeg ser gjennom bildene.
Etter dette har det vært stille på fiskefronten. Sørgelig stille. Isen har lagt seg, og noen få turer etter abboren har det blitt, med to små napp som foreløpige høydepunkt. Får se om jeg får klemt inn en fisketur i romjula. Mellom mat og pakker og familiehygge. Det spørs vel, men det er lov å håpe!
Det er også lov å håpe at 2011 blir et minst like godt fiskeår som 2010, og det gjør jeg. Håper altså.
torsdag 16. desember 2010
onsdag 17. november 2010
Novembertur til Sognefjorden
Nå har det vært alvorlig lenge siden forrige innlegg i denne bloggen... Det er det samme som at det har vært alvorlig lenge siden siste fisketur. Høsten har det med å være litt treg, det blir kaldere og mindre trivelig å være ute, samtidig som om mange arter blir uaktuelle å fiske etter. Likevel, det kan ikke gå altfor lenge mellom hver tur uten at det igjen begynner å rykke i fiskenervene... Heldigvis hadde jeg en tur planlagt i høst, en tur jeg så frem til på mer enn en måte. Fiskinga er jo grei, den ser man alltid frem til, men når man i tillegg skal fiske sammen med gode venner fra tida i Bergen får man mer å glede seg til enn bare fisking. Det sosiale har det med å være av ypperste merke, noe det også var denne gangen.
Da Jan for noen måneder siden foreslo å dra til Fuglesetfjorden (en liten sidearm i Sognefjorden) i midten av november var jeg i første omgang litt skeptisk. Værmessig kan vestlandet være mildt sagt forjævlig i november, i tillegg er det mye som er usikkert fiskemessig på denne tiden av året. Like fullt skulle man selvsagt bli med, og på fredag plukket jeg opp Jon i Bø og gjøv løs på øvre Telemarks snødekte vinterveier. Turen over fjellet gikk fint, og vel fremme i hytta på campingen innerst i fjorden ble vi møtt av en glad gjeng med congac i glasset, tackleknyteboksen i fanget og et digert glis rundt munnen. Stemningen var på topp, og praten gikk løst. Til ære for Dan gikk "partysvenske" på repeat, og alle koste seg glugg. Lørdagskvelden disket Svein opp med sin berømte hjortegryte, og for første gang så mannen posen i en kartong. Det gikk så som så. Vi var tolv karer som hadde tatt turen. Roger, Martin, Jon og meg selv kom over fra Grenlandsområdet, Dan, Markus og Keno sto for det internasjonale bidraget, og Jan, Lars Ivar, Harald, Svein og Øyvind bidro lokalt. I tillegg kom Elin opp en tur lørdag ettermiddag.
Fiske gjorde vi også! Målartene var glassvar, lysing og lyr, samt det som måtte finne på å dukke opp av overraskelser. Noen store overraskelser dukket ikke opp, men tre av gutta fikk blålange, noe som må sies å være i alle fall en liten overraskelse. Lett og ledig oppsummert var ikke fangsten allverden. Glassvaren gikk fint, da målet om kilosfisk ble nådd mens vi jiggfisket etter lyren. En fin fisk på 1010 gram hadde små problemer med å sluke en 20 centimeter lang Sandeeljigg. Desverre var lyren heller treg, og med en toppfisk på 2970 gram kan jeg ikke være altfor fornøyd med uttellinga på den.
Lysingfisket svikta totalt. Det nærmeste vi kom var en liten en Martin mista ved båtripa. Tidlig på lørdagen fikk Lars Ivar og Keno hver sin blålange, og etter det ble det ganske stort blålangefokus på folket. Med vekslende, og noe skjevt fordelt hell. Martin fikk tre, vi andre fikk ingen. Vi liker ikke Martin noe særlig lenger...
Totalt klarte vi å lure opp et greit knippe arter. De jeg kommer på i farta var lange, brosme, blålange, lyr, hågjel, svarthå, glassvar, hvitting, knurr, sandflyndre, lusuer, sypike, rødspette, hyse, blåstål og tangkutling. Kanskje var det fler... Noen fikk nye arter, noen persa på gamle. Dette er ikke så aller verst, men bare en liten del av det den spennende fjorden har å by på, så vi føler definitivt at vi har endel uoppgjort i området. Så blir det også flere turer dit om ikke altfor lenge...
Da Jan for noen måneder siden foreslo å dra til Fuglesetfjorden (en liten sidearm i Sognefjorden) i midten av november var jeg i første omgang litt skeptisk. Værmessig kan vestlandet være mildt sagt forjævlig i november, i tillegg er det mye som er usikkert fiskemessig på denne tiden av året. Like fullt skulle man selvsagt bli med, og på fredag plukket jeg opp Jon i Bø og gjøv løs på øvre Telemarks snødekte vinterveier. Turen over fjellet gikk fint, og vel fremme i hytta på campingen innerst i fjorden ble vi møtt av en glad gjeng med congac i glasset, tackleknyteboksen i fanget og et digert glis rundt munnen. Stemningen var på topp, og praten gikk løst. Til ære for Dan gikk "partysvenske" på repeat, og alle koste seg glugg. Lørdagskvelden disket Svein opp med sin berømte hjortegryte, og for første gang så mannen posen i en kartong. Det gikk så som så. Vi var tolv karer som hadde tatt turen. Roger, Martin, Jon og meg selv kom over fra Grenlandsområdet, Dan, Markus og Keno sto for det internasjonale bidraget, og Jan, Lars Ivar, Harald, Svein og Øyvind bidro lokalt. I tillegg kom Elin opp en tur lørdag ettermiddag.
Fiske gjorde vi også! Målartene var glassvar, lysing og lyr, samt det som måtte finne på å dukke opp av overraskelser. Noen store overraskelser dukket ikke opp, men tre av gutta fikk blålange, noe som må sies å være i alle fall en liten overraskelse. Lett og ledig oppsummert var ikke fangsten allverden. Glassvaren gikk fint, da målet om kilosfisk ble nådd mens vi jiggfisket etter lyren. En fin fisk på 1010 gram hadde små problemer med å sluke en 20 centimeter lang Sandeeljigg. Desverre var lyren heller treg, og med en toppfisk på 2970 gram kan jeg ikke være altfor fornøyd med uttellinga på den.
Weapon of choice når lyren skal lures. Disse lange tobisetterligningene ser fantastisk ut i vannet, og fisker veldig bra på en rekke arter!
Lyr ble det, men de store holdt seg stort sett unna. Jeg mistet en med brukbar tyngde. Som alltid mister man de store...
Lysingfisket svikta totalt. Det nærmeste vi kom var en liten en Martin mista ved båtripa. Tidlig på lørdagen fikk Lars Ivar og Keno hver sin blålange, og etter det ble det ganske stort blålangefokus på folket. Med vekslende, og noe skjevt fordelt hell. Martin fikk tre, vi andre fikk ingen. Vi liker ikke Martin noe særlig lenger...
Jan sitter og furter over blålanga som ikke ville...
Roger fikk en pen lusuer som mangla fem gram på det berømte specimenkravet... 495 gram er bra, men bittert...
Roger fikk en pen lusuer som mangla fem gram på det berømte specimenkravet... 495 gram er bra, men bittert...
Totalt klarte vi å lure opp et greit knippe arter. De jeg kommer på i farta var lange, brosme, blålange, lyr, hågjel, svarthå, glassvar, hvitting, knurr, sandflyndre, lusuer, sypike, rødspette, hyse, blåstål og tangkutling. Kanskje var det fler... Noen fikk nye arter, noen persa på gamle. Dette er ikke så aller verst, men bare en liten del av det den spennende fjorden har å by på, så vi føler definitivt at vi har endel uoppgjort i området. Så blir det også flere turer dit om ikke altfor lenge...
mandag 20. september 2010
En helg etter aspen i Øyeren.
Det er ikke så ofte jeg får til å planlegge turer i god tid på forhånd. De fleste blir planlagt noen dager i forveien, eller blir tatt på sparket når det åpner seg et lite vindu med tid. Planlagte turer har en tendens til enten å gå i dass dagen før, eller regne og blåse bort. Dette var ikke en sånn tur... Vel var den planlagt i god tid, for helgene på høsten har alltid en tendens til å være fullbooket, så her gjaldt det å være ute i god tid for å kunne spikre en avtale. At jeg skulle besøke, og fiske sammen med Audun gjorde det heller ikke særlig lett, for fyren har det for vane å være skrekkelig opptatt med musikk, fisketurer eller andre ting. Stor var derfor overraskelsen hos oss begge da den første helgen jeg foreslo, også den eneste på flere måneder jeg hadde ledig, sto blank i almanakken hans. Vi spikra 17. til 19. september som en fiskehelg, og begynte å diskutere hva vi skulle jakte på. Abbor ble nevnt, men den har jeg på sett og vis greit fiske etter hjemme, gjedda var et aktuelt mål, men det er ennå bittelitt tidlig for de helt store... Da Audun nevnte at det nok kunne være en veldig god tid for asp forsvant egentlig all tvil. Asp måtte det bli! Dette annerledes og spennende medlemmet av karpefamilien som i sterk kontrast til sine fettere er en pelagisk jagende rovfisk har alltid fascinert meg, og muligheten for å fange en diger en gjorde valget av «target species» temmelig lett. Asp måtte det bli!
Fredag morgen var bilen pakket full, kaffetermosen fullere og jeg klar for å vende snuten østover mot de dype skoger. Det vil si, først var det en liten stopp innom en større utstyrspusher i Sandefjord, så var det en litt lenger stopp i en ikke særlig naturskjønn vik på Lillestrøm (hvor det forøvrig var temmelig tregt, alt jeg satt igjen med etter noen timer der var en liten mort og ei laue), men litt utpå dagen kunne jeg rulle kjerra inn i gården hos Audun og Nina. Kvelden ble brukt til å gjøre et halvhjertet og resultatløst forsøk etter stam, og godt sosialt lag med knallgod suppe på bordet og Martin Bowler og Bernard Cribbins på DVD.
Lørdag morgen var det opp før solen, pakke de siste sakene i bilen, hekte på hengeren med båten og legge avgårde mot Øyeren. Været var bra og trua var ganske brukbar den også i grunn! Båten blir pent satt ut i vannet, fiskeutstyret kastet i båten, og mens vi tøffet utover ble fc-fortommer rigget, og wobblere valgt ut.
Vi finner kanten, og ser oss ut noen linjer vi har lyst til å dorge over. Vi fisket med fire stenger, to bak båten og to med paravaner, og følte oss temmelig trygge på at vi gjorde ting nokså riktig. Audun har tidliger fisket litt med Robin i SfK Ut på tur og således fått opplæring av en som virkelig har kontroll på dette fisket. Raskt skulle det vise seg at tross det gode været, den rolige sjøen og de generelt fine forholda hadde en temmelig slitsom utfordring. Grass. I mengder. Flytende grass og kvist som til stadighet ødela for flyten i fisket vårt gjorde oss rimelig oppgitt og motløse. Det er sjelden noen kilde til blodtrua å hele tiden sitte og lure på om wobbleren er innpakket i ei diger klyse grass fra Glomma, og fisket var heller ikke noe videre å skryte av på lørdagen.
Jeg får ei gjedde på rundt 2,5 og Audun får dagens eneste asp mens han sveiver inn for å sjekke hvor mye av wobbleren som er begravd i grass. Den var temmelig liten etter Øyerenstandard, 1800 gram veide den, og selv om det er arten er vi noe skuffet, men mest er vi fortvilet over det flytende problemet.
Klokken blir mye, og rundt 19 drar vi båten opp på hengeren og vender nesen mot Årnes igjen. Kvelden gikk som alltid med til fiskeprat, krampelatter og Catching the impossible på fjernsynsapparatet. Engelskmennene kan virkelig lage bra fiskefjernsyn, og denne serien er sammen med PAssion for angling det klart beste som er laget i sjangeren. Det ble en sen kveld...
Søndag morgen er det som regel litt vanskeligere å stå opp, men det gikk temmelig greit, og denne dagen var vi på plass en time tidligere enn dagen før. En kjapp sveip rundt fiskeområdet avslører at mye av grasset fra dagen før enten er borte eller har samlet seg på den ene siden av vannet, og vi får med ett økt tro på fisk.
Klokka er vel rundt kvart på ni da vi har fått alle stengene i vannet, og ganske presis klokka ni smeller det til på den ene av stengene bak båten. Jeg tar stanga gjør et ekstra tilslag og slår fast at her er det fisk på gang! Vi kan nesten ikke tro på det, så teorier om gjedde eller abbor blir lagt frem, men da vi ser den spisse ryggfinna bryte vannskorpa forsvinner alle teite teorier. Asp! Jeg begynner å skjelve litt, for jeg vil helst ikke miste denne, men skjelvingen er grunnløs. Audun håver fisken sikkert, og jeg kan juble for min første asp noensinne! Fisken er ingen kjempe, og et stykke unna potensialet i Øyeren, men like fullt er det et stort øyeblikk for meg. Aspen har jeg hatt lyst på lenge, og når den i tillegg får æren av å være art nummer 70 er det jo litt ekstra stas. Fisken blir som seg hør og bør fotografert veid og gjenutsatt, og vi kan glise greit for oss selv. I går tvinga vi på i ti timer og fikk en liten, i dag har vi fått en på over to kilo allerede etter 15 minutter... Hvordan skal fortsettelsen bli?
Jo, fortsettelsen ble bra. Det går omtrent en halvtime, så sitter det fisk på den ene paravanstanga. Jeg gjør tilslag, og kjenner at denne er en del større enn den forrige. Ingen heftig fighter, men den har mer tyngde å vise til enn forgjengeren. Etterhvert ligger den i håven, og vel oppe på matta kan vi beundre nok et eksemplar av denne fantastisk vakre fisken. Omtrent helt strøken og med blanke skjell som glitrer i solskinnet er den absolutt en av de flotteste fiskene vi har her til lands. Turen i veienettet avslører en vekt på 3220 gram, fordelt på 67 nydelige centimeter. Etter noen kjappe bilder blir fisken satt tilbake i vannet der den hører hjemme. Vi er målløse. Det har gått tre kvarter, og vi har allerede landet to asp. Klokka er halv ti, og vi har mange timer igjen før det er kvelden. Verden, eller i alle fall Øyeren er vår østers, og om vi hadde trua tidligere, er vi brennsikre på mer fisk nå. Og mer fisk ble det...
Audun kroker først en liten (anslått til rundt halvannen) som blir kroket av og sluppet fri uten å få møte innsida av båten, og en liten stund etter det lander han en flott en på 3020 gram. Vi har frem til nå fått alle fiskene i samme området, og vi bestemmer oss for å utvide søkeområdet vårt litt. Det viste seg å være et sjakktrekk. Som man sier... Kort tid etter at jeg har satt ut paravanen, og den har slått seg til ro et stykke fra båten ser jeg stanga bøye seg solid, og hører det lille kneppet fra klypa som løser ut på paravanen. Jeg løfter stanga fra holderen og blir i det samme overrasket over tyngden på fisken. «Denne er stor!» sier jeg til Audun, og han har liten grunn til å tvile på sannhetsgehalten i utsagnet der han ser stanga bøye seg godt ut mot fisken. Etter en nervepirrende liten fight nærmer først paravanen seg, og rett bak den kan vi se en temmelig voksen ryggfinne stikke opp av vannet. Inne ved båten blir fisken sint og drar seg til den ene og den andre siden, samtidig som den gjør det den kan for å komme seg nedover i dypet. Heldigvis er det jeg som går seirende ut, og Audun kan trygt håve min tredje asp for dagen. Og noensinne. «Nei, den er nok ikke sååå stor» sier Audun da han titter ned i håven, en uttalelse han fort trekker tilbake da han løfter håven fra vannet. «Å i heite! Dette er jo TUNGT jo!» utbryter han, og jeg begynnyer å skjelve for alvor. Vel oppe på matta kan vi beundre en av de flotteste fiskene jeg har fått i hele mitt liv. Feit og fantastisk drar den, til tross for sine beskjedne 70 centimeter, vekta til 4120 gram! Over de magiske fire kilo og Audun og jeg kikker dumt på hverandre... Om vi smilte bredt tidligere går gliset til ørene nå. sat** for en fisk! Nakken er solid, magen er stappfull og fisken er generelt i vanvittig god kondisjon. Jeg skjelver på henda da jeg løfter den for å posere. Jeg vet at jeg sitter med en drømmefisk i fanget, men det går ikke opp for meg før litt senere på dagen. Fisken blir etterhvert satt tilbake, jeg detter sammen i baugen på båten, fyller kaffekoppen og nyter livet i en liten båt midt på Øyeren. Livet er herlig!
Fisket fortsetter, og jeg får etterhvert ei gjedde på 4100 gram. Ingen stor gjedde, men årsbeste, så den blir fotografert og veid for syns skyld. I totida får Audun dagens sjette og siste asp, en flott fisk med de nøyaktig samme vitale mål som min andre. 3220 og 67 centimeter.
Jeg mister en ganske brukbar gjedde, og praten går livlig, mens brødskiver med leverpostei, boller med sjokoladebiter, kaffe og vann inntas i brukbare mengder. I femtiden tar vi kvelden, og mens vi kjører inn mot båthavna prøver vi å oppsummere dagens fiske. Det er vanskelig... Vi er begge så slått i bakken av de vakre fiskene vi har fått, og hvor fantastisk god uttelling vi har hatt. Lørdagens strabaser med vind, gress og labert fiske er totalt glemt, igjen sitter kun den deilige følelsen av å ha fisket bra, og fått kanonbra uttelling på innsatsen. Jeg er full av takknemlighet ovenfor Audun, som i det store og hele har skaffet med disse fiskene. Han har gjort forarbeidet, han stilte med båt og utstyr og jeg hang mest med på lasset. Resultatet er i svært stor grad hans fortjeneste, jeg kunne ikke klart noe lignende uten ham. Hjertelig takk for turen Audun, neste gang får vi prøve oss på gjeddene!
Bilen blir pakket med dill og dall, vi sier på gjensyn, og jeg setter nesen mot Moss og ferga. Normalt ville turen gått gjennom Oslo, men med denne helgens omkjøringer, veiarbeid og oppfordring fra vegvesenet om å ikke kjøre bil i Oslo var det et dårlig alternativ. Fordelen med Moss er også at man kan stikke innom Per Magnar og Mirjam for en kjapp fiskeprat og en god kopp kaffe før man ruller ombord på Bastø Fosen med kurs for Horten. Jeg var hjemme rundt elleve, og sovnet som en stein med et bredt smil rundt munnen.
Fredag morgen var bilen pakket full, kaffetermosen fullere og jeg klar for å vende snuten østover mot de dype skoger. Det vil si, først var det en liten stopp innom en større utstyrspusher i Sandefjord, så var det en litt lenger stopp i en ikke særlig naturskjønn vik på Lillestrøm (hvor det forøvrig var temmelig tregt, alt jeg satt igjen med etter noen timer der var en liten mort og ei laue), men litt utpå dagen kunne jeg rulle kjerra inn i gården hos Audun og Nina. Kvelden ble brukt til å gjøre et halvhjertet og resultatløst forsøk etter stam, og godt sosialt lag med knallgod suppe på bordet og Martin Bowler og Bernard Cribbins på DVD.
Lørdag morgen var det opp før solen, pakke de siste sakene i bilen, hekte på hengeren med båten og legge avgårde mot Øyeren. Været var bra og trua var ganske brukbar den også i grunn! Båten blir pent satt ut i vannet, fiskeutstyret kastet i båten, og mens vi tøffet utover ble fc-fortommer rigget, og wobblere valgt ut.
Vi finner kanten, og ser oss ut noen linjer vi har lyst til å dorge over. Vi fisket med fire stenger, to bak båten og to med paravaner, og følte oss temmelig trygge på at vi gjorde ting nokså riktig. Audun har tidliger fisket litt med Robin i SfK Ut på tur og således fått opplæring av en som virkelig har kontroll på dette fisket. Raskt skulle det vise seg at tross det gode været, den rolige sjøen og de generelt fine forholda hadde en temmelig slitsom utfordring. Grass. I mengder. Flytende grass og kvist som til stadighet ødela for flyten i fisket vårt gjorde oss rimelig oppgitt og motløse. Det er sjelden noen kilde til blodtrua å hele tiden sitte og lure på om wobbleren er innpakket i ei diger klyse grass fra Glomma, og fisket var heller ikke noe videre å skryte av på lørdagen.
Jeg får ei gjedde på rundt 2,5 og Audun får dagens eneste asp mens han sveiver inn for å sjekke hvor mye av wobbleren som er begravd i grass. Den var temmelig liten etter Øyerenstandard, 1800 gram veide den, og selv om det er arten er vi noe skuffet, men mest er vi fortvilet over det flytende problemet.
Klokken blir mye, og rundt 19 drar vi båten opp på hengeren og vender nesen mot Årnes igjen. Kvelden gikk som alltid med til fiskeprat, krampelatter og Catching the impossible på fjernsynsapparatet. Engelskmennene kan virkelig lage bra fiskefjernsyn, og denne serien er sammen med PAssion for angling det klart beste som er laget i sjangeren. Det ble en sen kveld...
Søndag morgen er det som regel litt vanskeligere å stå opp, men det gikk temmelig greit, og denne dagen var vi på plass en time tidligere enn dagen før. En kjapp sveip rundt fiskeområdet avslører at mye av grasset fra dagen før enten er borte eller har samlet seg på den ene siden av vannet, og vi får med ett økt tro på fisk.
Klokka er vel rundt kvart på ni da vi har fått alle stengene i vannet, og ganske presis klokka ni smeller det til på den ene av stengene bak båten. Jeg tar stanga gjør et ekstra tilslag og slår fast at her er det fisk på gang! Vi kan nesten ikke tro på det, så teorier om gjedde eller abbor blir lagt frem, men da vi ser den spisse ryggfinna bryte vannskorpa forsvinner alle teite teorier. Asp! Jeg begynner å skjelve litt, for jeg vil helst ikke miste denne, men skjelvingen er grunnløs. Audun håver fisken sikkert, og jeg kan juble for min første asp noensinne! Fisken er ingen kjempe, og et stykke unna potensialet i Øyeren, men like fullt er det et stort øyeblikk for meg. Aspen har jeg hatt lyst på lenge, og når den i tillegg får æren av å være art nummer 70 er det jo litt ekstra stas. Fisken blir som seg hør og bør fotografert veid og gjenutsatt, og vi kan glise greit for oss selv. I går tvinga vi på i ti timer og fikk en liten, i dag har vi fått en på over to kilo allerede etter 15 minutter... Hvordan skal fortsettelsen bli?
Jo, fortsettelsen ble bra. Det går omtrent en halvtime, så sitter det fisk på den ene paravanstanga. Jeg gjør tilslag, og kjenner at denne er en del større enn den forrige. Ingen heftig fighter, men den har mer tyngde å vise til enn forgjengeren. Etterhvert ligger den i håven, og vel oppe på matta kan vi beundre nok et eksemplar av denne fantastisk vakre fisken. Omtrent helt strøken og med blanke skjell som glitrer i solskinnet er den absolutt en av de flotteste fiskene vi har her til lands. Turen i veienettet avslører en vekt på 3220 gram, fordelt på 67 nydelige centimeter. Etter noen kjappe bilder blir fisken satt tilbake i vannet der den hører hjemme. Vi er målløse. Det har gått tre kvarter, og vi har allerede landet to asp. Klokka er halv ti, og vi har mange timer igjen før det er kvelden. Verden, eller i alle fall Øyeren er vår østers, og om vi hadde trua tidligere, er vi brennsikre på mer fisk nå. Og mer fisk ble det...
Audun kroker først en liten (anslått til rundt halvannen) som blir kroket av og sluppet fri uten å få møte innsida av båten, og en liten stund etter det lander han en flott en på 3020 gram. Vi har frem til nå fått alle fiskene i samme området, og vi bestemmer oss for å utvide søkeområdet vårt litt. Det viste seg å være et sjakktrekk. Som man sier... Kort tid etter at jeg har satt ut paravanen, og den har slått seg til ro et stykke fra båten ser jeg stanga bøye seg solid, og hører det lille kneppet fra klypa som løser ut på paravanen. Jeg løfter stanga fra holderen og blir i det samme overrasket over tyngden på fisken. «Denne er stor!» sier jeg til Audun, og han har liten grunn til å tvile på sannhetsgehalten i utsagnet der han ser stanga bøye seg godt ut mot fisken. Etter en nervepirrende liten fight nærmer først paravanen seg, og rett bak den kan vi se en temmelig voksen ryggfinne stikke opp av vannet. Inne ved båten blir fisken sint og drar seg til den ene og den andre siden, samtidig som den gjør det den kan for å komme seg nedover i dypet. Heldigvis er det jeg som går seirende ut, og Audun kan trygt håve min tredje asp for dagen. Og noensinne. «Nei, den er nok ikke sååå stor» sier Audun da han titter ned i håven, en uttalelse han fort trekker tilbake da han løfter håven fra vannet. «Å i heite! Dette er jo TUNGT jo!» utbryter han, og jeg begynnyer å skjelve for alvor. Vel oppe på matta kan vi beundre en av de flotteste fiskene jeg har fått i hele mitt liv. Feit og fantastisk drar den, til tross for sine beskjedne 70 centimeter, vekta til 4120 gram! Over de magiske fire kilo og Audun og jeg kikker dumt på hverandre... Om vi smilte bredt tidligere går gliset til ørene nå. sat** for en fisk! Nakken er solid, magen er stappfull og fisken er generelt i vanvittig god kondisjon. Jeg skjelver på henda da jeg løfter den for å posere. Jeg vet at jeg sitter med en drømmefisk i fanget, men det går ikke opp for meg før litt senere på dagen. Fisken blir etterhvert satt tilbake, jeg detter sammen i baugen på båten, fyller kaffekoppen og nyter livet i en liten båt midt på Øyeren. Livet er herlig!
Fisket fortsetter, og jeg får etterhvert ei gjedde på 4100 gram. Ingen stor gjedde, men årsbeste, så den blir fotografert og veid for syns skyld. I totida får Audun dagens sjette og siste asp, en flott fisk med de nøyaktig samme vitale mål som min andre. 3220 og 67 centimeter.
Jeg mister en ganske brukbar gjedde, og praten går livlig, mens brødskiver med leverpostei, boller med sjokoladebiter, kaffe og vann inntas i brukbare mengder. I femtiden tar vi kvelden, og mens vi kjører inn mot båthavna prøver vi å oppsummere dagens fiske. Det er vanskelig... Vi er begge så slått i bakken av de vakre fiskene vi har fått, og hvor fantastisk god uttelling vi har hatt. Lørdagens strabaser med vind, gress og labert fiske er totalt glemt, igjen sitter kun den deilige følelsen av å ha fisket bra, og fått kanonbra uttelling på innsatsen. Jeg er full av takknemlighet ovenfor Audun, som i det store og hele har skaffet med disse fiskene. Han har gjort forarbeidet, han stilte med båt og utstyr og jeg hang mest med på lasset. Resultatet er i svært stor grad hans fortjeneste, jeg kunne ikke klart noe lignende uten ham. Hjertelig takk for turen Audun, neste gang får vi prøve oss på gjeddene!
Bilen blir pakket med dill og dall, vi sier på gjensyn, og jeg setter nesen mot Moss og ferga. Normalt ville turen gått gjennom Oslo, men med denne helgens omkjøringer, veiarbeid og oppfordring fra vegvesenet om å ikke kjøre bil i Oslo var det et dårlig alternativ. Fordelen med Moss er også at man kan stikke innom Per Magnar og Mirjam for en kjapp fiskeprat og en god kopp kaffe før man ruller ombord på Bastø Fosen med kurs for Horten. Jeg var hjemme rundt elleve, og sovnet som en stein med et bredt smil rundt munnen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)