En helg etter aspen i Øyeren.

Det er ikke så ofte jeg får til å planlegge turer i god tid på forhånd. De fleste blir planlagt noen dager i forveien, eller blir tatt på sparket når det åpner seg et lite vindu med tid. Planlagte turer har en tendens til enten å gå i dass dagen før, eller regne og blåse bort. Dette var ikke en sånn tur... Vel var den planlagt i god tid, for helgene på høsten har alltid en tendens til å være fullbooket, så her gjaldt det å være ute i god tid for å kunne spikre en avtale. At jeg skulle besøke, og fiske sammen med Audun gjorde det heller ikke særlig lett, for fyren har det for vane å være skrekkelig opptatt med musikk, fisketurer eller andre ting. Stor var derfor overraskelsen hos oss begge da den første helgen jeg foreslo, også den eneste på flere måneder jeg hadde ledig, sto blank i almanakken hans. Vi spikra 17. til 19. september som en fiskehelg, og begynte å diskutere hva vi skulle jakte på. Abbor ble nevnt, men den har jeg på sett og vis greit fiske etter hjemme, gjedda var et aktuelt mål, men det er ennå bittelitt tidlig for de helt store... Da Audun nevnte at det nok kunne være en veldig god tid for asp forsvant egentlig all tvil. Asp måtte det bli! Dette annerledes og spennende medlemmet av karpefamilien som i sterk kontrast til sine fettere er en pelagisk jagende rovfisk har alltid fascinert meg, og muligheten for å fange en diger en gjorde valget av «target species» temmelig lett. Asp måtte det bli!
Fredag morgen var bilen pakket full, kaffetermosen fullere og jeg klar for å vende snuten østover mot de dype skoger. Det vil si, først var det en liten stopp innom en større utstyrspusher i Sandefjord, så var det en litt lenger stopp i en ikke særlig naturskjønn vik på Lillestrøm (hvor det forøvrig var temmelig tregt, alt jeg satt igjen med etter noen timer der var en liten mort og ei laue), men litt utpå dagen kunne jeg rulle kjerra inn i gården hos Audun og Nina. Kvelden ble brukt til å gjøre et halvhjertet og resultatløst forsøk etter stam, og godt sosialt lag med knallgod suppe på bordet og Martin Bowler og Bernard Cribbins på DVD.

Lørdag morgen var det opp før solen, pakke de siste sakene i bilen, hekte på hengeren med båten og legge avgårde mot Øyeren. Været var bra og trua var ganske brukbar den også i grunn! Båten blir pent satt ut i vannet, fiskeutstyret kastet i båten, og mens vi tøffet utover ble fc-fortommer rigget, og wobblere valgt ut.

Rigging av fotommer på gang.

Vi finner kanten, og ser oss ut noen linjer vi har lyst til å dorge over. Vi fisket med fire stenger, to bak båten og to med paravaner, og følte oss temmelig trygge på at vi gjorde ting nokså riktig. Audun har tidliger fisket litt med Robin i SfK Ut på tur og således fått opplæring av en som virkelig har kontroll på dette fisket. Raskt skulle det vise seg at tross det gode været, den rolige sjøen og de generelt fine forholda hadde en temmelig slitsom utfordring. Grass. I mengder. Flytende grass og kvist som til stadighet ødela for flyten i fisket vårt gjorde oss rimelig oppgitt og motløse. Det er sjelden noen kilde til blodtrua å hele tiden sitte og lure på om wobbleren er innpakket i ei diger klyse grass fra Glomma, og fisket var heller ikke noe videre å skryte av på lørdagen.

Ikke lett å ha trua på fisk når wobbleren til stadighet ser sånn ut...

Det ble mye banning og steiking over disse klysene.

Jeg får ei gjedde på rundt 2,5 og Audun får dagens eneste asp mens han sveiver inn for å sjekke hvor mye av wobbleren som er begravd i grass. Den var temmelig liten etter Øyerenstandard, 1800 gram veide den, og selv om det er arten er vi noe skuffet, men mest er vi fortvilet over det flytende problemet.

Lørdagens eneste asp. Fin men litt liten.

Klokken blir mye, og rundt 19 drar vi båten opp på hengeren og vender nesen mot Årnes igjen. Kvelden gikk som alltid med til fiskeprat, krampelatter og Catching the impossible på fjernsynsapparatet. Engelskmennene kan virkelig lage bra fiskefjernsyn, og denne serien er sammen med PAssion for angling det klart beste som er laget i sjangeren. Det ble en sen kveld...

Søndag morgen er det som regel litt vanskeligere å stå opp, men det gikk temmelig greit, og denne dagen var vi på plass en time tidligere enn dagen før. En kjapp sveip rundt fiskeområdet avslører at mye av grasset fra dagen før enten er borte eller har samlet seg på den ene siden av vannet, og vi får med ett økt tro på fisk.

Paravanen på vei ut i vannet.

Stengene klare for hugg.

Klokka er vel rundt kvart på ni da vi har fått alle stengene i vannet, og ganske presis klokka ni smeller det til på den ene av stengene bak båten. Jeg tar stanga gjør et ekstra tilslag og slår fast at her er det fisk på gang! Vi kan nesten ikke tro på det, så teorier om gjedde eller abbor blir lagt frem, men da vi ser den spisse ryggfinna bryte vannskorpa forsvinner alle teite teorier. Asp! Jeg begynner å skjelve litt, for jeg vil helst ikke miste denne, men skjelvingen er grunnløs. Audun håver fisken sikkert, og jeg kan juble for min første asp noensinne! Fisken er ingen kjempe, og et stykke unna potensialet i Øyeren, men like fullt er det et stort øyeblikk for meg. Aspen har jeg hatt lyst på lenge, og når den i tillegg får æren av å være art nummer 70 er det jo litt ekstra stas. Fisken blir som seg hør og bør fotografert veid og gjenutsatt, og vi kan glise greit for oss selv. I går tvinga vi på i ti timer og fikk en liten, i dag har vi fått en på over to kilo allerede etter 15 minutter... Hvordan skal fortsettelsen bli?

En glad gutt med sin første asp på 2100. Dagen er ennå ung.

Jo, fortsettelsen ble bra. Det går omtrent en halvtime, så sitter det fisk på den ene paravanstanga. Jeg gjør tilslag, og kjenner at denne er en del større enn den forrige. Ingen heftig fighter, men den har mer tyngde å vise til enn forgjengeren. Etterhvert ligger den i håven, og vel oppe på matta kan vi beundre nok et eksemplar av denne fantastisk vakre fisken. Omtrent helt strøken og med blanke skjell som glitrer i solskinnet er den absolutt en av de flotteste fiskene vi har her til lands. Turen i veienettet avslører en vekt på 3220 gram, fordelt på 67 nydelige centimeter. Etter noen kjappe bilder blir fisken satt tilbake i vannet der den hører hjemme. Vi er målløse. Det har gått tre kvarter, og vi har allerede landet to asp. Klokka er halv ti, og vi har mange timer igjen før det er kvelden. Verden, eller i alle fall Øyeren er vår østers, og om vi hadde trua tidligere, er vi brennsikre på mer fisk nå. Og mer fisk ble det...

De vokser i størrelse. 3220 gram fordelt på 67 centimeter sølvblank asp.

Audun med nok en vakker asp på 3020.

trekilos asp på vei hjem igjen.

Audun kroker først en liten (anslått til rundt halvannen) som blir kroket av og sluppet fri uten å få møte innsida av båten, og en liten stund etter det lander han en flott en på 3020 gram. Vi har frem til nå fått alle fiskene i samme området, og vi bestemmer oss for å utvide søkeområdet vårt litt. Det viste seg å være et sjakktrekk. Som man sier... Kort tid etter at jeg har satt ut paravanen, og den har slått seg til ro et stykke fra båten ser jeg stanga bøye seg solid, og hører det lille kneppet fra klypa som løser ut på paravanen. Jeg løfter stanga fra holderen og blir i det samme overrasket over tyngden på fisken. «Denne er stor!» sier jeg til Audun, og han har liten grunn til å tvile på sannhetsgehalten i utsagnet der han ser stanga bøye seg godt ut mot fisken. Etter en nervepirrende liten fight nærmer først paravanen seg, og rett bak den kan vi se en temmelig voksen ryggfinne stikke opp av vannet. Inne ved båten blir fisken sint og drar seg til den ene og den andre siden, samtidig som den gjør det den kan for å komme seg nedover i dypet. Heldigvis er det jeg som går seirende ut, og Audun kan trygt håve min tredje asp for dagen. Og noensinne. «Nei, den er nok ikke sååå stor» sier Audun da han titter ned i håven, en uttalelse han fort trekker tilbake da han løfter håven fra vannet. «Å i heite! Dette er jo TUNGT jo!» utbryter han, og jeg begynnyer å skjelve for alvor. Vel oppe på matta kan vi beundre en av de flotteste fiskene jeg har fått i hele mitt liv. Feit og fantastisk drar den, til tross for sine beskjedne 70 centimeter, vekta til 4120 gram! Over de magiske fire kilo og Audun og jeg kikker dumt på hverandre... Om vi smilte bredt tidligere går gliset til ørene nå. sat** for en fisk! Nakken er solid, magen er stappfull og fisken er generelt i vanvittig god kondisjon. Jeg skjelver på henda da jeg løfter den for å posere. Jeg vet at jeg sitter med en drømmefisk i fanget, men det går ikke opp for meg før litt senere på dagen. Fisken blir etterhvert satt tilbake, jeg detter sammen i baugen på båten, fyller kaffekoppen og nyter livet i en liten båt midt på Øyeren. Livet er herlig!

4120 gram og 70 centimeter. Drømmefisken er i boks og smilet er bredere enn på lenge!

Fisket fortsetter, og jeg får etterhvert ei gjedde på 4100 gram. Ingen stor gjedde, men årsbeste, så den blir fotografert og veid for syns skyld. I totida får Audun dagens sjette og siste asp, en flott fisk med de nøyaktig samme vitale mål som min andre. 3220 og 67 centimeter.

Liten gjeddefant på 4100 gram.

Guiden fighter fisk.

3220/67cm. Den eneste fisken som ga en skikkelig fight.

Guiden smiler over nok en flott fisk i båten.

Smilet er allitd like bredt når vi kan se fiskene svømme tilbake mot dypet.

Jeg mister en ganske brukbar gjedde, og praten går livlig, mens brødskiver med leverpostei, boller med sjokoladebiter, kaffe og vann inntas i brukbare mengder. I femtiden tar vi kvelden, og mens vi kjører inn mot båthavna prøver vi å oppsummere dagens fiske. Det er vanskelig... Vi er begge så slått i bakken av de vakre fiskene vi har fått, og hvor fantastisk god uttelling vi har hatt. Lørdagens strabaser med vind, gress og labert fiske er totalt glemt, igjen sitter kun den deilige følelsen av å ha fisket bra, og fått kanonbra uttelling på innsatsen. Jeg er full av takknemlighet ovenfor Audun, som i det store og hele har skaffet med disse fiskene. Han har gjort forarbeidet, han stilte med båt og utstyr og jeg hang mest med på lasset. Resultatet er i svært stor grad hans fortjeneste, jeg kunne ikke klart noe lignende uten ham. Hjertelig takk for turen Audun, neste gang får vi prøve oss på gjeddene!

Bilen blir pakket med dill og dall, vi sier på gjensyn, og jeg setter nesen mot Moss og ferga. Normalt ville turen gått gjennom Oslo, men med denne helgens omkjøringer, veiarbeid og oppfordring fra vegvesenet om å ikke kjøre bil i Oslo var det et dårlig alternativ. Fordelen med Moss er også at man kan stikke innom Per Magnar og Mirjam for en kjapp fiskeprat og en god kopp kaffe før man ruller ombord på Bastø Fosen med kurs for Horten. Jeg var hjemme rundt elleve, og sovnet som en stein med et bredt smil rundt munnen.