fredag 25. juni 2010

Suter i godvannet igjen

Det begynte tregt i Stokkevannet i år. de første turene ga ingenting annet enn fine og rolige kvelder ved vannkanten, og selv om det ikke på noen måte er feil var det liksom noe annet jeg egentlig kom for. Jeg så noe fisk, men de var trege og generelt lite interessert i mat. Vannet er gjerne litt tregt, men det var like fullt frustrerende å ikke få noen uttelling der jeg aller mest ville ha uttelling. Suteren er høyt oppe på lista over favorittfisk, og i forhold til størrelsen fighter den som svært få andre fisk. Jeg fikk den ikke... Så jeg ga opp. Det vil si... Jeg utsatte ytterligere forsøk til det hadde blitt varmere, både i vannet og i lufta.

Der lå den, og den nekta å forsvinne...

Det ble det egentlig ikke i veldig stor grad, og gårsdagen var i alle fall ikke noen kveld som utmerket som en ypperlig suterkveld. Men ut bar det. Edvard ville gjerne teste suterfiske, jeg hadde sagt meg villig til å guide ham og i går kveld var stort sett eneste kvelden det klaffa. Jeg hadde ikke trua. kjølig, litt vind og tegn til at det skulle begynne å regne ga ingen grunn til å ha det, noe jeg også fortalte Edvard da jeg plukket ham opp ved Bamble kirke.
Vi ble kjapt enige om at vi uansett ikke ville få noe hvis vi ble sittende hjemme, så vi kjørte på. Turen ble stort sett som forventet. Desverre. Vi så noe fisk inne på foret, men ingen som var veldig interessert i å spise så lenge vi kikkfisket på dem. Etter en stund gikk begge over til vanlig duppmeite, og da det for alvor begynte å mørkne kunne jeg se duppen min forsvinne litt under og begynne å vandre bortover. Jeg setter tilslaget, og fisken svarer tungt i andre enden! "Der sittern!" sier jeg til Edvard, og han kan storøyd få se hvordan en real godsuter gjør som den vil med krok i munn. Edvard er kjapp og gjør ting klar for avkroking, og etter en herlig fight kan jeg håve en finfin hunnsuter, som etterhvert blir veid til 2510 gram, fotografert og gjenutsatt.

2510 gram

Vi tvinger på så lenge vi kan for at Edvard skal få sin fisk, men desverre resulterer det ikke i annet enn et bomtilslag som sendte karen av stolen og rett i bakken. Har hatt noen lignende selv tidligere... Det skal jo ikke være for lett, og det er greit å ha noen turer før man får den første, siden det virkelig gjør det ekstra stas når den først sitter! Vi prøver igjen Edvard, snart skal du se du får sitte der med en herlig stor Stokkevannsuter i henda selv! Takk for en fin tur, fangst eller ikke!

søndag 20. juni 2010

Den frustrerende karussen

Karussfiske med dupp kan være noe av det beste og verste man kan finne på å utsette seg for som fisker... I blant er de helt gærne og hugger fort og ukritisk hele tiden, andre ganger (og som oftest) er de håpløse å få til å ta, og klin umulige å kroke. Dette siste er noe man alltid må huske på når man bestemmer seg for å dra ut og prøve etter disse vakre små karpefiskene, for det er det mest sannsynlige scenarioet, og det kan drive en til vanvidd rimelig fort.
Fredag kveld ble satt av til denne potensielle selvpiningen, og det var med blandede følelser jeg satt meg i bilen for å dra avgårde. På sitt beste er dette fisket fantastisk morsomt (nettopp fordi det kan være så vanskelig), på sitt verste... Vel... ikke så morsomt. Vel fremme var trua medium. Ikke helt topptemperatur, og endel vind gjorde at jeg mest så frem til en fin kveld ved vannkanten, og satt forventingene rimelig lave. Jeg foret opp en swim omtrent fem meter fra land, i en åpning mellom liljebladene. Dupptacklet ble justert presist, slik at kun ørlitegrann av duppen syntes over vannet. Jeg fisker overblyet, noe som vil si at når fisken plukker opp agnet vil den samtidig løfte det nederste lille splitthaglet fra bunn hvorpå duppen vil reise seg istedetfor å gå under vann. På den måten registreres selv de minste og mest forsiktige napp, noe som er avgjørende når karussen skal overlistes. Kroken agnes med mais, foret er litt grunnfor, noen klyper hamp og en neve maiskorn. Litt utpå kvelden reigstrerer jeg de første tegnene til fisk. Liljebladene rister, det bobler innimellom liljene og en og annen fisk ruller i bukta utenfor. Jeg har fisk som spiser inne på swimmen, og hadde det vært noen annen fisk ville nok trua ha økt betraktelig. Ikke med karussen... Når det gjelder karuss håper jeg ikke på noe før fisken er kroket. Jeg fikk etterhvert en mengde napp. På hvert eneste påfølgende tilslag sitter jeg igjen med tom krok. Jeg tror jeg må ha gjort omtrent ti slike bomtilslag før jeg blir belønnet for innsatsen... Plutselig stiger duppen til værs, for så å bli dratt under og bli borte. Jeg gjør tilslag, og i andre enden sitter sannelig fisken. Noen voldsom fighter er det sjelden karussen er, så det går relativt kjapt å få den i håven. Lettelsen er enorm, for å få fisk på land er såvisst ingen garantert sak når man setter ut etter denne lille kjeltringen.

1010 gram

Fisken veies til 1010 gram, fotograferes og settes forsiktig tilbake i vannet. Karussen er, som de fleste karpeartene, en hardfør art som godt tåler et opphold på land. Denne fisken hadde tydeligvis vært landet tidligere, da den hadde små merker etter krok i munnvika. En gammel kriger, med arr og merker etter et langt liv på kropp og finner. La oss håpe den får flere år i det lille vannet i skogen fremover.
Etter dette fortsatte det som det begynte. mye fisk inne, plenty med aktivitet både på swimmen og utenfor, flere napp men ingen flere fisk på land. Klokka litt over tolv pakker jeg sakene og tusler tilbake til bilen. Frustrert over all fisken som ikke satt, men godt fornøyd med å faktisk ha klart å lande en. Det er, som man forstår, langtfra garantert når man er så teit at man sikter inn på karuss...

fredag 11. juni 2010

Med sommeren kommer suteren

De siste åra har suterfiske for meg vært synonymt med Stokkevannet. I år skulle jeg prøve noe nytt. Et vann som har ligget og gnagd i bakhodet en god stund skulle endelig prøves, og etter ryktene derfra å dømme skulle det her være mulig å krype enda noe nærmere den, for meg, magiske trekilosgrensa. Roger, som også var gira på å prøve noe nytt, slang seg med, og sammen dro vi avgårde. Vel på plass kunne vi slå oss selv i hodet for ikke å ha prøvd plassen tidligere. Den skrek suter, og idyllen ved vannkanten var som så ofte før til å ta og føle på. Temperaturen var fin, været var bra, vannet lå stille og vi rigget sakene. Siden plassen var ny fisket vi både method feeder og dupp, og begge deler skulle vise seg å være en god ide.

Da var man i gang, kaffekoppen kan fylles og man kan lene seg tilbake i godstolen...


Hair-rigga mark har jeg aldri prøvd før, siden sørven i Stokkevannet eter alt som rører på seg. Jeg var litt skeptisk, men det skulle vise seg å være en god ide.
Disse små krabatene her var overalt. Vi antok at en fluefisker ville satt mer pris på dem enn vi gjorde :)

Som vanlig er med suter var det nokså rolig til å begynne med, men etterhvert begynte vi å se de fantastiske suterrullingene ute på vannet, og trua steg et par hakk. Det kommer et par pip fra varsleren i blant, og jeg har et realt drop back uten at fisken sitter, helt til det plutselig hyler avgårde på den hair-rigga marken min. Fighten er, som så veldig ofte når det gjelder suter, veldig, veldig digg! Vel inne kan vi håve en god og rund liten sak som blir veid inn til 2250 gram. Ikke helt den størrelsen vi er ute etter, men så lenge de er over to kilo går det greit :P

Endelig holde en godsuter igjen. Humøret er bra!

Etter dette ble det stille. Jeg har et drop back på marken igjen, men det blir ikke mer utav det. Praten går, kaffe og boller blir fortært og vi har det generelt temmelig bra. Man kommer sjelden nærmere naturen enn når man sitter stille ved vannkanten i timesvis, og det gir en helt særegen ro i sjelen å bare sitte der og titte på vannet og duppen og ingenting.
Etterhvert nærmer kveldens slutt seg. småbarnsfedre som skal på jobb kan ikke koste på seg lange netter midt i uka, så vi begynner så smått å pakke. Plutselig legger jeg merke til at duppen min er ute på vandring. Jeg gir godt tilslag, og utraset fisken svarer med er noe av det råeste jeg har kjent fra en suter noensinne! Den drar lett avgårde på relativt stram brems, og det er fint lite jeg kan gjøre for å stoppe den. Etterhvert får jeg heldigvis styrt fisken unna boltrigsnørene og kan begynne å lure den inn mot meg. Fisken ahr fremdeles noen gode utras igjen i seg, og snagger tilslutt i noen greiner fem meter fra land. Heldigvis går den til slutt ut igjen, og etterhvert kan jeg lure den over håvkanten. Vel inne blir den behørig fotografert og veid til 2470 gram. En helt grei avslutning på en over middels kveld.

Herlige fisker!

Og tilbake med seg...

Roger fikk ikkeno, og mumla noe om at det var morsommere å fiske sammen med gutta i Bergen enn med meg :P
Takk for turen Roger, neste gang blir det sikkert morsomt å fiske med meg også!