Abborturen som ble litt annerledes

Lørdag kveld var det tredveårslag, og Kjetil og jeg ble naturlig nok sittende og prate fisk over ei kasse vin. Alltid trivelig, og vi bestemte oss for å ta en tur etter abbor, og samtidig kartlegge vannet litt med ekkoloddet en dag. Kjapt kom vi frem til at mandagen egentlig var den eneste dagen som funka, og heldigvis for det. Vi la ut rundt halv seks, og starta med litt abborjigging. Fisket var nokså tregt, men vi fikk et knippe søt fisk på rundt halvkiloen. Vi går fort lei, da de store ikke ville være med på leken, så vi legger ut på en dorgerunde, og prøver å danne oss et bilde av dyp og bunnforhold. Dorginga leverer etterhvert en ålreit ørret på 420 gram, jeg er i alle fall fornøyd, da det er den største brunørreten jeg har fått i år. Kjetil mener vi bør sikte litt høyere, men han er alltid full av prat om diiiiger ørret i vannet, så jeg bare lar ham holde på. Og rister litt på hodet for meg selv... Idiot som jeg er. Vi går tom for bensin, og roing gjør at kartlegging av vannet utgår. Istedet satser vi på abboren igjen, men får ingen det er verdt å ta bilde av. Morsomste var da en halvkilos tar jiggen, og en som er godt og vel dobbelt så stor følger etter den. Ikke det helt store altså....

Ørret på 420 gram. Jeg trodde den var helt grei...

Vi står nå der og prater skit og denger jigger, til det plutselig kommer et lite hyl fra Kjetil... Jeg kikker fort bort på ham og stanga, og fort går blikket i retning jiggen. Der plasker det drøyt! "Det er svær ørret!" kommer det fra Kjetil. Fisken viser halen en gang til, og svaret mitt er "Det er DRITsvær ørret!!" For det er det... En flott skogsørret har tatt jiggen hans, og gjør presis som den vil med den stakkars fiskeren! Kjetil har ingenting han skulle ha sagt, fisken bestemmer alt. Den oppfører seg typisk som storfisk. Ikke noen hysteriske sprell, bare tung, rolig svømming, og drar snøre av Stellaen som den selv vil. Den viser seg frem flere ganger, og jeg sier til Kjetil at dette er nok i nærheten av målet ditt for turen (han hadde sagt at han ville ha trekilosørret tidligere på kvelden, noe jeg avfeide som en spøk...) og jeg kan samtidig se at jiggen ikke akkurat sitter dritgodt... Etter en stund gjør jeg et første håvingsforsøk. Et mislykket sådan... Jeg satt med hjertet godt oppi halsen da fisken, som var godt oppe i håven, plutselig ikke var der mer... Men heldigvis sitter fremdeles jiggen i kjeften på den. Andre forsøk går en hel del bedre, og før vi vet ordet av det sitter vi med stor brunørret i håvnettet!

Endelig i håven!

Vel oppe i båten er det en runde med jubling, high five og gratulasjoner, før fisken blir veid til 2730 gram, fotografert og til slutt sluppet ut igjen der den hører hjemme. Slike fisker vil vi ha svømmende der fremover også.

Gutten gliste godt!

Heftig fisk fra lite vann...

Tilbake med seg. vokse seg større og feitere!

Etter dette ble det litt halvhjertet abborjigging, men vi får ingenting mer. Det gjør egentlig ikke noe. Vi er greit fornøyd uansett (spesielt Kjetil), og det begynner å mørkne. Vi tar kvelden, vel vitende om at både abbor og ørret skal fiskes igjen ganske snart, i det lille vannet i skogen.