Det var tid for årets fiskefestival
her hjemme i Langesund, og vi hadde en ganske stor oppgave foran
oss... Forsvare seieren fra 2013. Å skulle gjør dette mot
seiershungrige, revansjelystne og svært dyktige svenske og norske
lag var ingen enkel oppgave, og vi fant fort ut at det bare fantes et
godt alternativ til plan. Å gjøre mer eller mindre som i fjor.
Prøvefisket startet på mandagen, da
Thore var ute. Stig slang seg med for å finne silda på tirsdagen,
og på onsdag var det min tur til å mønstre på for litt pillemeite
etter diverse småtteri. Torsdagen gikk med til det samme, og på
fredag var det kun litt agnfiske som gjensto. Vi hadde knytt noen
tackler, funnet noen plasser og planlagt ei rute å følge. Vi var
vel så klare vi kunne bli, sett bort fra at agnfisket på fredagen
ikke var noen høydare, da det var litt vel rufsete til å gå ut, og
litt vel vrient å finne sild og makrell inneskjærs. Vi hadde
likevel så vi klarte oss, og da lørdagen kom stilte vi med
sommerfugler i magen og passelig høy puls til start i sundet. Litt
nervøs og spent var vi, det er det selvsagt ingen tvil om, men
samtidig gledet vi oss enormt til konkurransen, og hadde trua på at
vi i alle fall ikke skulle drite oss totalt ut. Helt til starten på
defileringa ut sundet gikk.
Omtrent i samme sekund som Jera II begynte å lede oss ut sundet, kom det en ugrei lyd fra akterenden på båten, og vi hadde ikke styring lenger. Stig og jeg fikk ryddet unna på dekk, åpnet luka og kunne konstantere diger hull i hydraulikkslangen, og med det hydraulikkolje overalt. Vi fikk bakset oss inn til nærmeste brygge, og siden jeg kan omtrent null og nix om reparasjoner av hydraulikkslanger begynte jeg å fiske, mens gutta ligger med hodet nede i hydraulikkolja og får fiks på problemet. Det tok temmelig nøyaktig 13 minutter før vi var på vei ut igjen, og på den tiden rakk jeg å lande to svartkutlinger. Ingen av dem teller i konkurransen, så fisket var temmelig bortkasta sånn sett. Guttas quickfix, som besto av litt reserveslange, tape og slangeklemmer holdt forøvrig resten av helga. Kudos til Stig og Thore. Igjen.
Omtrent i samme sekund som Jera II begynte å lede oss ut sundet, kom det en ugrei lyd fra akterenden på båten, og vi hadde ikke styring lenger. Stig og jeg fikk ryddet unna på dekk, åpnet luka og kunne konstantere diger hull i hydraulikkslangen, og med det hydraulikkolje overalt. Vi fikk bakset oss inn til nærmeste brygge, og siden jeg kan omtrent null og nix om reparasjoner av hydraulikkslanger begynte jeg å fiske, mens gutta ligger med hodet nede i hydraulikkolja og får fiks på problemet. Det tok temmelig nøyaktig 13 minutter før vi var på vei ut igjen, og på den tiden rakk jeg å lande to svartkutlinger. Ingen av dem teller i konkurransen, så fisket var temmelig bortkasta sånn sett. Guttas quickfix, som besto av litt reserveslange, tape og slangeklemmer holdt forøvrig resten av helga. Kudos til Stig og Thore. Igjen.
Første stopp deretter var silda, med
mulighet for øyepål, og kanskje makrell. Vi fikk sei. Sei, sei,
sei, sei, sei. Det var sinnsyke mengder sei. Overalt! Også så
eksepsjonelt små som de var... Og sultne. Vi klarte å lande en
øyepål og ei kolje innimellom all seien, men silda så vi ingenting
til. Vi fisket borti en time, så ga vi opp og bestemte oss for å
prøve etter lusuer og sypike. Smått deprimerte etter en fullkomment
elendig start, rigget vi klar for nytt fiske, og i det vi nådde
plassen var snørene i vannet. Her fikk vi kjapt et par solide
sypiker, og ganske fort fikk vi flyttet oss inn på lusuerplassen.
Nå begynte flyten som skulle følge
oss resten av dagen. Jeg presterer, på en skrent, nitti meter under
kjølen, å fylle tacklet med sei. Igjen. Småforbannet drar jeg opp
så fort jeg kan, ser at samtlige seks kroker har blitt slukt av sei,
og uten å gidde å løfte tacklet opp i båten, begynner jeg å
kroke av en og en fisk. Når jeg har to fisk igjen titter jeg ned i
vannet og ser at det blinker litt rart i den nederste fisken. Den som
henger på slepet. Det er sild! I sjokket slenger jeg begge fiskene
opp i båten og skriker ut i glede og lettelse. Thore kommer frem i
baugen og hiver seg over meg, og gleden er i det hele tatt
overveldende. Rett etterpå landes lusueren, og for å gjøre moroa
komplett får vi opp en makrell på nesten kiloen i tillegg.
Vi kan stikke videre etter knurren.
Tida vi har kastet bort er hentet inn igjen, og vi ligger jevnt godt
med skjemaet. Skuldrene senkes, pulsen nærmer seg hvilepuls og vi
lårer krokene til bunns etter knurr. Vi får temmelig kjapt et par
ok knurr, og bestemmer oss for å dra videre for å fiske
brungylt.Thore finner frem brungylttacklet, og ber oss dra opp. «Skal
bare bli ferdig med dette nappet først...» kommer det tørt fra
Stig, som samtidig gjør tilslag på nok en fisk. Få strakser
etterpå drar han opp en flott brungylt på 270 gram. Vi pakker bort
brungyltriggene, ler oss ihjel og hopper elegant over neste spot. Vi
er greit foran skjema, og kan gi flatt jern til tårnbukta, hvor vi
fremdeles har en helt usedvanlig god flyt. Vi får i tur og orden
ulke, slettvar, rødknurr og fjesing, bestemmer oss for at det er det
vi ville ha her, og gir flatt jern videre. Det er for godt til å
være sant. For lett. For gøy. Og det fortsetter. Vi har funnet en
ny plass som leverer greie sandflyndrer, og det tar ikke lang tid før
vi kan føle på samme godfølelse som tidligere. Stig lander greit
en sandflyndre/gapeflyndre-double, og sannelig sitter ikke ei grei
skrubbe på samme tacklet rett etterpå. Bøtta fylles opp,
godfølelsen sitter i kroppen, og vi reiser videre for å fiske
berggylte og blåstål. Disse fant vi flere steder under prøvefisket,
så nå var det bare å fiske til vi fikk store nok. Vi hadde plenty
med tid, og humøret var godt. Blåstål på borti 400 gram og
berggylte på nesten 1200 ble fasiten, og vi forsøkte oss til slutt
på den eneste arten vi fisket etter som vi ikke fikk. Hvitting. Av
alle ting. Havets kylling ville ikke være med på leken, men vi var
likeglade til hele kyllingen. I innveiinga talte vi opp 19 arter, noe
som er relativt bra jobba på en dag. Da jeg senere så vår
foreløpige poengsum trodde jeg nesten ikke det var sant. Jeg sendte
sms til Thore, og korrespondansen gikk omtrent slik:
Meg: 921 poeng :-o
Thore: Hva sa? Vi har vel ikke så mye?
Meg: 921,62 for å være helt nøyaktig
:-)
Thore: Fy faen!
Meg: Jeg vet!
Og sånn var dagen oppsummert... Fy
faen!
Søndagen hadde vi en plan. Vi skulle
på dypet. Vi følte vi hadde gode sjanser etter en slik førstedag,
særlig med tanke på at det er dypvannsfisket som er vår styrke i
konkurransen.Klokken sju gikk startskuddet, hydraulikkslangen holdt,
og vi ga flatt jern mot åpent hav. Det vil si, flatt jern ble det
ikke... Den flaue nordavinden som lovet så godt inne i Langesund
snudde til dritkjip sønnavind ute på bukta. Vi traff på omtrent de
verste forholda vi kunne få. I tillegg til tildels store dønninger
hadde vi en generelt uryddig og krapp sjø, ufine vindforhold og rett
og slett bare sorgen av sjø å kjøre i. 25 knop ble fort redusert
til ti, og vi stampet oss utover mens vi ble mer og mer søkkvåte
for hver brottsjø som slo over båten. Dette taper vi selvsagt endel
tid på, men så fort vi kom frem, fant ut at vi ikke trengte å
dregge og fikk begynt fiskinga var det ingen som brydde seg om store
bølger lenger. Da var det verre med fisket... Plassen pleier å være
garantist for bra fisk og mange poeng, men denne dagen skulle det
vise seg å bli litt tråere. Målet der er stor lange, stor sei,
brosme og blåkjeft. Bonusfisker er torsk, svarthå og, om man er
helt utrolig heldig, kveite. Sei skulle vise seg å bli lett. Vi fikk
et godt knippe av arten. Fisker fra omtrent fem til knappe sju kilo.
Som er helt greit, og godt innafor hva vi er fornøyd med. Jeg dro
dagens største, ny pers på 6800 gram.
Dagens blodslit sto jeg også for, da
jeg fra 250 meters dyp dro opp det jeg lenge trodde var kveite. Det
var to sei på omtrent seks kilo, og ei brosme på drøye sju. Det
var tungt, men ga uttelling i ei bra brosme, som i tillegg skulle
vise seg å bli helgens største av arten. Vi dro et par små langer
opp til rundt seks, sju kilo, noe vi ikke var særlig fornøyd med.
Det var litt trått, helt til vi drev over blåkjeftplassen, og Thore
og jeg kroket hver vår blåkjeft med få minutters mellomrom. Min
viste seg å være størst, og denne innkasserte jeg nok en størst
fisk-plakett på. Jeg var on fire! Vi manglet fremdeles den store
langa, både for å få bra med poeng på arten, og, nesten enda
viktigere, sørge for at festivalens største fisk kommer på vår
båt. Ingen av de vanlige plassene ga annet enn smålange, så vi
flyttet oss til en kant vi ikke hadde testet før. Her fikk jeg først
en torsk på knappe fire kilo, så kroket Thore ei lange som vi
ganske fort mente skulle holde. Like før fisken skulle landes satt
jeg tilslaget i en annen fisk, og mens Thores lange ble anslått til
omtrent 9 kilo, påsto jeg selvsikkert at det jeg hadde på kroken
nok var hakket større. Jeg fikk rett, da festivalens største fisk
viste seg i overflata en liten stund senere. Lange på nesten 14 kilo
ga meg ny pers og størst fisk-premie, i tillegg til verdifulle poeng
for teamet. Legg til at det gjensto omtrent to minutter av tida vi
hadde satt av der ute før vi måtte inn igjen, og si noe smart om at
den som venter på noe godt og slikt, og man har et komplett eventyr
å fortelle barnebarna.
Vi var happy, sjøen var roligere og
selv om stoppen etter hvittingen (havets kylling, my ass) ikke ga noe
særlig denne dagen heller, var vi temmelig fornøyde med egen
innsats da vi putret gjennom sundet og sorterte fisk. Vi kom oss
gjennom innveiinga, jeg fikk inntatt plassen bak en veiestasjon for
en liten stund, og etter litt fikk vi spylt båten, ryddet utstyr og
kommet oss hjem for en dusj og et klesskift. For så å møtes i
teltet på brygga for å gå gjennom spenninga rundt
premieutdelingen. Der ventet min kjære kone på meg, hun hadde
skaffet til veie en 255 grams bacon/cheeseburger som jeg var helt
ekstremt takknemlig for akkurat da. Vi fant oss et bord sammen med
resten av laget, og ventet i spenning på resultatene.
Det er sjelden jeg har så godt fiske
på dypet som jeg hadde den dagen, og det resulterte i premiering på
blåkjeft, brosme og lange. Langa var i tillegg størst fisk, så den
ga meg en finfin Penn International 12VSX jeg kunne ta med hjem.
Premiefangst og publikums forundring over at en skarve karpefisker
kunne få til noe slikt med grovt havfiskeutstyr mellom henda til
tross, det var hovedkonkurransen som var mest spennende. Det skulle
til slutt bli ganske nøyaktig som i fjor, det sto mellom oss og Team
Fladen Navia Lowrance. Vi gikk seierende ut av det, med smått
fantastiske 1331,09 poeng, mot Navias nesten like imponerende
1232,63. Ny poengrekord i konkurransen, seier for andre året på
rad, og livet var i det hele tatt ganske godt å leve.
Takk for laget, nok en gang til Stig og
Thore. Dere er de perfekte lagkamerater! Takk til Roger som har vært
primus motor for gjennomføringa av konkurransen i år. Takk til
Trutta Sportsfiskeforening som har gjort jobben med rutine og
engasjement. Og takk til min kone for at jeg får drive med denne
galskapen her. Og for hamburgeren.
Gleder meg til neste år!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar