Den frustrerende karussen

Karussfiske med dupp kan være noe av det beste og verste man kan finne på å utsette seg for som fisker... I blant er de helt gærne og hugger fort og ukritisk hele tiden, andre ganger (og som oftest) er de håpløse å få til å ta, og klin umulige å kroke. Dette siste er noe man alltid må huske på når man bestemmer seg for å dra ut og prøve etter disse vakre små karpefiskene, for det er det mest sannsynlige scenarioet, og det kan drive en til vanvidd rimelig fort.
Fredag kveld ble satt av til denne potensielle selvpiningen, og det var med blandede følelser jeg satt meg i bilen for å dra avgårde. På sitt beste er dette fisket fantastisk morsomt (nettopp fordi det kan være så vanskelig), på sitt verste... Vel... ikke så morsomt. Vel fremme var trua medium. Ikke helt topptemperatur, og endel vind gjorde at jeg mest så frem til en fin kveld ved vannkanten, og satt forventingene rimelig lave. Jeg foret opp en swim omtrent fem meter fra land, i en åpning mellom liljebladene. Dupptacklet ble justert presist, slik at kun ørlitegrann av duppen syntes over vannet. Jeg fisker overblyet, noe som vil si at når fisken plukker opp agnet vil den samtidig løfte det nederste lille splitthaglet fra bunn hvorpå duppen vil reise seg istedetfor å gå under vann. På den måten registreres selv de minste og mest forsiktige napp, noe som er avgjørende når karussen skal overlistes. Kroken agnes med mais, foret er litt grunnfor, noen klyper hamp og en neve maiskorn. Litt utpå kvelden reigstrerer jeg de første tegnene til fisk. Liljebladene rister, det bobler innimellom liljene og en og annen fisk ruller i bukta utenfor. Jeg har fisk som spiser inne på swimmen, og hadde det vært noen annen fisk ville nok trua ha økt betraktelig. Ikke med karussen... Når det gjelder karuss håper jeg ikke på noe før fisken er kroket. Jeg fikk etterhvert en mengde napp. På hvert eneste påfølgende tilslag sitter jeg igjen med tom krok. Jeg tror jeg må ha gjort omtrent ti slike bomtilslag før jeg blir belønnet for innsatsen... Plutselig stiger duppen til værs, for så å bli dratt under og bli borte. Jeg gjør tilslag, og i andre enden sitter sannelig fisken. Noen voldsom fighter er det sjelden karussen er, så det går relativt kjapt å få den i håven. Lettelsen er enorm, for å få fisk på land er såvisst ingen garantert sak når man setter ut etter denne lille kjeltringen.

1010 gram

Fisken veies til 1010 gram, fotograferes og settes forsiktig tilbake i vannet. Karussen er, som de fleste karpeartene, en hardfør art som godt tåler et opphold på land. Denne fisken hadde tydeligvis vært landet tidligere, da den hadde små merker etter krok i munnvika. En gammel kriger, med arr og merker etter et langt liv på kropp og finner. La oss håpe den får flere år i det lille vannet i skogen fremover.
Etter dette fortsatte det som det begynte. mye fisk inne, plenty med aktivitet både på swimmen og utenfor, flere napp men ingen flere fisk på land. Klokka litt over tolv pakker jeg sakene og tusler tilbake til bilen. Frustrert over all fisken som ikke satt, men godt fornøyd med å faktisk ha klart å lande en. Det er, som man forstår, langtfra garantert når man er så teit at man sikter inn på karuss...

Med sommeren kommer suteren

De siste åra har suterfiske for meg vært synonymt med Stokkevannet. I år skulle jeg prøve noe nytt. Et vann som har ligget og gnagd i bakhodet en god stund skulle endelig prøves, og etter ryktene derfra å dømme skulle det her være mulig å krype enda noe nærmere den, for meg, magiske trekilosgrensa. Roger, som også var gira på å prøve noe nytt, slang seg med, og sammen dro vi avgårde. Vel på plass kunne vi slå oss selv i hodet for ikke å ha prøvd plassen tidligere. Den skrek suter, og idyllen ved vannkanten var som så ofte før til å ta og føle på. Temperaturen var fin, været var bra, vannet lå stille og vi rigget sakene. Siden plassen var ny fisket vi både method feeder og dupp, og begge deler skulle vise seg å være en god ide.

Da var man i gang, kaffekoppen kan fylles og man kan lene seg tilbake i godstolen...

Hair-rigga mark har jeg aldri prøvd før, siden sørven i Stokkevannet eter alt som rører på seg. Jeg var litt skeptisk, men det skulle vise seg å være en god ide.
Disse små krabatene her var overalt. Vi antok at en fluefisker ville satt mer pris på dem enn vi gjorde :)

Som vanlig er med suter var det nokså rolig til å begynne med, men etterhvert begynte vi å se de fantastiske suterrullingene ute på vannet, og trua steg et par hakk. Det kommer et par pip fra varsleren i blant, og jeg har et realt drop back uten at fisken sitter, helt til det plutselig hyler avgårde på den hair-rigga marken min. Fighten er, som så veldig ofte når det gjelder suter, veldig, veldig digg! Vel inne kan vi håve en god og rund liten sak som blir veid inn til 2250 gram. Ikke helt den størrelsen vi er ute etter, men så lenge de er over to kilo går det greit :P

Endelig holde en godsuter igjen. Humøret er bra!

Etter dette ble det stille. Jeg har et drop back på marken igjen, men det blir ikke mer utav det. Praten går, kaffe og boller blir fortært og vi har det generelt temmelig bra. Man kommer sjelden nærmere naturen enn når man sitter stille ved vannkanten i timesvis, og det gir en helt særegen ro i sjelen å bare sitte der og titte på vannet og duppen og ingenting.
Etterhvert nærmer kveldens slutt seg. småbarnsfedre som skal på jobb kan ikke koste på seg lange netter midt i uka, så vi begynner så smått å pakke. Plutselig legger jeg merke til at duppen min er ute på vandring. Jeg gir godt tilslag, og utraset fisken svarer med er noe av det råeste jeg har kjent fra en suter noensinne! Den drar lett avgårde på relativt stram brems, og det er fint lite jeg kan gjøre for å stoppe den. Etterhvert får jeg heldigvis styrt fisken unna boltrigsnørene og kan begynne å lure den inn mot meg. Fisken ahr fremdeles noen gode utras igjen i seg, og snagger tilslutt i noen greiner fem meter fra land. Heldigvis går den til slutt ut igjen, og etterhvert kan jeg lure den over håvkanten. Vel inne blir den behørig fotografert og veid til 2470 gram. En helt grei avslutning på en over middels kveld.

Herlige fisker!

Og tilbake med seg...

Roger fikk ikkeno, og mumla noe om at det var morsommere å fiske sammen med gutta i Bergen enn med meg :P
Takk for turen Roger, neste gang blir det sikkert morsomt å fiske med meg også!

Abborsjuken har satt seg...

Ble en ny tur etter abboren i går kveld. Dorget litt, men brukte mesteparten av tiden på jiggfisket inne mellom liljebladene. Fisket var litt tregere enn på torsdag. Færre hugg, og mindre aktivitet i overflata. På tross av det kunne jeg oppsummere tolv fisk på mellom 500 og 750 gram da kvelden var over, noe som må sies å være temmelig greit. Det var i alle fall en flott maikveld ute på vannet.

Drømmen om storabboren

Vannet har i grunn ligget og gnagd i bakhodet mitt lenge...Helt siden jeg første gang fikk høre fra en kamerat at, joda, der kunne man få ganske ok tryte. Verdt et forsøk, jepp! TIlfeldighetene vil ha det til at jeg en dag treffer Kjetil ved Stokkevannet. Kjetil hadde fisket endel i vannet, og han hadde båt der. Han kunne fortelle om bra ørretfiske. Både på flua og spinner. Kilosfisk er ikke helt uvanlig. Jeg må innrømme jeg var sånn mellominteressert, helt til han, nærmest i en bisetning nevner kilosabboren han jevnlig tar som bifangst... Jeg blir med ett mer interessert! Som så ofte ellers, planer som ble lagt gikk i vasken, helt til hele prosjektet rant ut i sanden, og isen la seg som et metertjukt lokk. Isfiskeideene forlot aldri tegnebordet, og plutselig var det våren igjen!
I går fikk vi det endelig til å klaffe. Kjetil stilte med båt og stødig guiding, jeg stilte med ekkolodd, kaffe og godt over middels humør. Omtrent 1730 forlater vi den lille vika hvor båten ligger, og bestemmer oss for å starte med litt dorging. Selv om abbor er hovedmålet er det jo selvsagt ikke feil med en ørret eller to over kiloen heller. Etter et par reslutatløse dorgerunder kommer vi for tredje gang inn mot ei lita grunn vik hvor Kjetil tidligere har fått endel ok abbor. Jeg har bytta ut wobbleren i en jigg, og har litt trua på tryte, da jeg plutselig sitter bom fast. "Føkk, i bunn" sier jeg til Kjetil i det "bunn" begynner å bevege seg... Fisken står omtrent bare stille, drar ut litt sene når den vil, og når jeg setter hardt mot hardt viser den hvem som er sjefen og spytter ut jiggen... Første føling med stor abbor resulterte i en bitter mann uten fisk, men med et minne i hodet om en virkelig stor fisk som hadder sugd på jiggen inne mellom liljebladene.
Vi bestemmer oss for å legge oss til utenfor og jiggfiske litt på plassen, og ganske snart finner vi ut at det var en god ide. Abboren er veldig begeistret for jiggene våre, og selv om vi har mange hugg som ikke sitter skikkelig, begynner det etterhvert å dukke opp en og annen fisk i båten også. I første omgang er jeg fornøyd med denne på 725 gram.


Men det skal jeg slippe å være lenge. Kjetil får føle samme tomhet som meg etter at han også mister en knallfisk inne ved sivkanten, og når det begynner å dabbe litt av bestemmer vi oss for å dorge oss bort til en annen vik og prøve litt mer der. Jeg slenger jiggen inn mellom liljebladene en siste gang, og etter noen få meters sveiving er det bom stopp. En bra fisk har tatt jiggen, og er godt under middels interessert i å bli med inn mot båten. Når den først kommer innblir den sinna igjen, og drar ut i noen flotte rusninger. Etter en deilig liten fight, hele tiden med hjertet i halsen, kan jeg sikkert putte tommelen i underleppa på fisken og løfte den opp av vannet. "Det der er kiloen! Lett!" Kommer det fra Kjetil, som fort tipper 1200 gram. Jeg tipper hårfint over kilosgrensa, men Kjetil viser seg å være mer rutinert. Fisken veies til 1140 gram, og er den første skikkelige abboren jeg har fått på 20 år. Jeg er fantastisk glad, og kan ikke annet enn å glise når abboren etter endt fotosession får dra tilbake dit den kom fra, for å fortsette å spise sørv og vokse seg feit.



Etter dette er jeg egentlig temmelig fornøyd. Skuldrene senkes og kaffen nytes. Muligens i litt for stor grad, for det blir ikke det helt store etter dette. Vi fortsetter å dra fisk, plenty med abbor opp mot og rundt halvkiloen, men de veldig store lar vente på seg. Det gjør liksom ikke så mye. Målet er nådd. Kjetil får etterhvert en ålreit fisk på omkring 700 gram, men er såpass blasert at den klassifiseres som en tusenbror. Jeg må mase på ham for å få ham til å posere med den, men til slutt går han med på det. For bloggens skyld...

Abboren er en vakker fisk!

Fin kveldsmat.

Kvelden slutter med en ørret på 535 gram som guiden får æren av å fange, det mørkner, klokken blir mange og vi vender nesen hjemover. Jeg sovner med et stort smil rundt munnen og vet, med hundre prosent sikkerhet, at jeg ganske snart skal tilbake til det lille vannet i skogen, der drømmeabboren nok fremdeles svømmer rundt, spiser sørv, og blir feitere og feitere.

Karpe og litt til

Hadde ikke de store forhåpninger til allverdens fiske denne helgen, men heldigvis åpnet det seg en mulighet allikevel. I vill fart pakket jeg sammen alt (trodde jeg) utstyret og dro avgårde. To ganger måtte jeg snu for å hente greier jeg hadde glemt. Rigginga gikk i rekordfart og med shelter oppe, bedchair i passe laid back posisjon og tre stenger fiskende kunne jeg jekke kveldens første øl. Skjedde ikkeno på kvelden, og kun et par småpip om natta, men klokken fem neste morgen ble jeg røsket ut av halvsøvne av et realt hylerun. Etter en temmelig frisk fight ( i alle fall sett i forhold til fiskens størrelse) kunne jeg sekke en søt liten common på 3,3. Litt før klokken åtte kunne jeg gjøre det samme med en temmelig feit sak på 5,2. Et par timer senere mistet jeg en fisk som kjentes ok ut, 1140 var jeg hjemme igjen.

På plass i håven

Utsikten fra shelteret. Blir ikke stort bedre!

Sommer ass... fantastisk!

Vel hjemme var det bare å tømme bilen i en drøy fart, hive inn litt bagasje og sette avgårde til hytta. Det var stort sett bare digg++ Litt fisking ble det, blant annet en temmelig pen knurr og ei søt lita gapeflyndre. Nå er jeg hjemme igjen og litt over middels utkjørt...

Audun synes fisk er spennende! Far er fornøyd...

Årets første karpeforsøk. Og mer sørv.

Lørdagen var det fiske, fiske, fiske som gjaldt. Opp grytidlig og avgårde til karpevannet. Audun, som hadde kjørt fra Årnes i femtida dukker etterhvert opp, og i godt selskap går de fiskeløse timene ganske fort. Fikk i det minste luftet boltriggene litt, og børstet vekk litt av laget med rust som har lagt seg på karpefiskeevnene i løpet av vinteren. Deilig var det i alle fall å sitte i sola ved vannkanten og titte på stengene. Etter en kjapp tur hjemom for å spise litt, var det avgårde til en ny plass etter sørven. Det blåste kattunger, så vi dro for å få oss litt mat, før vi vendte tilbake til vannet. Vinden sto fremdeles hardt på, og plutselig begynte det å hagle... Trua var nokså laber igrunn... Utover på kvelden, etter noen temmelig døde timer, dukker Thomas opp på sin nye moped (som forøvrig var temmelig tøff). Han setter seg ned, begynner å fiske og ganske snart drar opp et par sørv på rundt halvkiloen. Vi vurderer å kaste ham i vannet, men må bare innse at vi er gamle og utbrente. Heldigvis Får jeg etterhvert en liten sak på 3-4 hekto, og trua stiger litt igjen. Etterhvert får jeg en litt bedre fisk på 780 gram, og en stund etterpå hugger det endelig en som er temmelig bra. Etter en fin liten fight kan vi håve en flott sørv, som umiddelbart får Audun til å utbryte "Her har du kilosfisken din, Åsmund!" Desverre manglet det nok en gang 90 gram på kiloen på den, jeg tangerte med andre ord persen på 910 gram. En flott fisk, men litt bittert, da den virkelig så en god del større ut ved første øyekast. Litt etter får Audun også en pen sørv på 850 gram. Vi opplevde et temmelig segt fiske, lite fisk, og uvanlig forsiktige napp til sørv å være. I tillegg var de tildels håpløst vanskelige å kroke, og rundt halv ett bestemte vi oss for å gi oss. Da fikk vi også et svar på de sege forholda. Håven hadde frosset fast i gresset og avkrokningsmatta var full av is... Joda, vi kjente jo at det var litt kaldt, men minusgrader da?! Jaggu ikke rart sørven var treg...

I naturskjønne omgivelser

Vakker fisk

780 gram

Og tilbake med seg...

"Dæven, den ser svær ut!"

910 gram

850 gram

Takk for moroa!

Mere sørv!

I går kveld ble det en tur etter sørven igjen. På sparket og i all hast fikk jeg innvilget tillatelse til å stikke avgårde. Siden utstyret for tiden ligger klart i bilen var det bare å komme seg avgårde fort som juling. Innom Esso etter mais og ganske snart var jeg på plass. Roger og Martin lurte nok litt da de så han om absolutt ikke hadde tid til å fiske sørv i helgen svinge inn på parkeringa. De hadde vært der en liten stund, og klart å få opp et par abborer.
Jeg ville teste en (for meg) ny swim, og kommer meg ganske kjapt på plass og får foret opp med et par deilige baller grunnfor og mais. Roger kommer tuslende bort med en ørret på slep, den blir håvet og veid til omkring 900 gram. Jeg slenger ut duppen og setter meg til rette i godstolen. Tenker med meg selv at det uansett ikke kommer til å skje noe før det blir mørkt da jeg ser duppen forsvinne under. Tilslaget sitter og etter en artig liten fight kan jeg titte ned på kveldens første sørv. Det skulle ikke bli den siste. Da jeg pakket sammen senere på kvelden kunne jeg oppsummere totalt åtte fisk og en ny pers. Faktisk perset jeg to ganger i løpet av kvelden, først med en fisk på 700 gram, litt senere med en på småpene 910 gram. Det nærmer seg kiloen nå!
Martin, som har slitt "litt" med denne sørven de siste turene fikk det endelig til å løsne skikkelig, og dro til med en flott sørv på 981 gram! I tillegg kom Stian innom og fikk etterhvert dreisen på det. Han kunne notere seg ny pers på 840 gram. Slett ingen dårlig tur for noen, potensialet for enda større fisk er til stede, så dette blir neppe siste turen i år!

700 gram

910 gram

840 gram

Sørv

I går ble det tid til en liten kveldstur etter sørven. Har hatt som mål å bikke kiloen på arten de siste sesongene, men turene har stort sett blit svært resultatløse. I går løsna det i alle fall litt, og selv om det fremdeles er et stykke igjen til målet er nådd var det sabla gøy å endelig se en sørv over agnstørrelse.
Martin var allerede på plass da jeg kom. Han kunne melde om endel vaking, og ny sjøørretpers. Han drar opp en liten abbor mens jeg rigger matchstanga og virker sånn passe fornøyd. Jeg forer opp en swim, slenger ut duppen og setter meg til rette. Det er utrolig digg å endelig kunne kikke på toppen av en waggler i igjen, og det er enda mer digg å se den forsvinne. Det ble totalt tre sørv, med en toppfisk på 650 gram. Ikke noe beist, men det er en brukbar start, og det blir forhåpentligvis ikke lenge til jeg er tilbake på plassen.

Skrubbejakt

I Det siste har jakten på kilosskrubba stått i fokus, uten at jakten nødvendigvis har resultert i noe særlig å printe ut i stort format og tapetsere veggen med. Har stort sett fokusert på noen få plasser jeg vet det har blitt tatt stor skrubbe tidligere, alle med relativt kort avstand mellom seg. Mest fokus har blitt lagt på en plass Roger tipset meg om, hvor de har fått plenty med fin skrubbe som bifangst under sjøørretfiske. Det er spesielt metoden som brukes her som har appelert til meg, for i motsetning til det vanlige bunnemeitet har denne plassen levert best ved duppfiske.
Det hele er ganske enkelt. En hvilkensomhelst langtkastende dupp, gjerne fortynget, over et dropp ned til agnet på 2 - 2,5 meter. Tanken (og slik fungerer det sannelig i praksis også) er at duppen skal dras avgårde med strømmen, og slepe markklysa etter seg langs bunn. Dette leverer fisk! Desverre har det ennå ikke levert de store, men etter at jeg fikk taket på metoden har det blitt et godt knippe skrubber på mellom 500 og 700 gram. Samt noen sjøørreter som plagsom bifangst ;)
Siden det er greit å kunne være litt mobil, og derfor aller helst ikke ha de store utstyrsmengdene å dra på, har jeg droppet kameraet på disse turene. Mobilen har fått gjøre nytta, og det har fungert ganske greit.

Havfiskesesongen så smått i gang

Hadde årets første havfisketur med Jera II i dag. Det er ennå tidlig for gytelangene her nede er nok den mest nærliggende konklusjonen å trekke etter den turen :)
Litt fisk ble det da. Ti langer, to brosmer, en pigghå og litt agnrask.
Fisket var generelt temmelig tregt. Det gikk langt mellom hver fisk, og vi måtte virkelig jobbe for dem vi fikk. Størrelsen var det heller ikke noe å slenge seg i veggen over, Roger dro til med den største, ei lange på 13,6 kilo. Ny pers og hans første over ti kilo. Han var nøgd. Ellers tror jeg egentlig at alle persa på minst en art og at alle fikk ganske vondt i ryggen og arma til slutt :)

Noen bilder

Ny art på fjordisen

Planen var å stikke på Rognsfjorden for å se om det gikk an å komme på talfeot med de litt større torskene fra isen der. Bjørns 7,5 kilos fra tidligere i uka fikk det til å sitre litt i fiskenervene, men det skulle jo selvsagt skjære seg med Rognsfjordisen. Masse tung snø, relativt lang vei å gå og en liten usikkerhet når det gjalt isen holdt meg borte fra kysten og fikk meg til å stikke innover mot Langangen istedet. Her var det også tonnevis med snø, samt et solid lag med sørpete overvann, og når fisket i tillegg var totalt røv sier det seg selv at det ikke var et blivende sted. Etter et par timer der fikk jeg nok og pakket sammen skrotet mitt for så å vende nesen mot Eidangerfjorden. Her var det litt mer snø, men minimalt med overvann, og fisket var bare sånn passe røv. Det ble ei sandflyndre, en liten torsk, fire, fem hvittinger, ei kolje og til slutt, etter at jeg hadde sittet og vurdert hjemturen ganske seriøst en stund, en småflekket rødhai! Nordavind, overvann, kulde og drittfiske var glemt! Endelig satt arten jeg har hatt utallige resultatløse turer etter! Stor glede og jubel på isen. Polakkene skjønte ikke bæret.Ikke det største beistet, 715 gram, men kilde til stor tilfredshet.