Den vanskelige karussen

Jeg hadde et uuttalt mål denne sesongen. Å perse på de, for meg, viktigste fire karpefiskartene. Sørv, karpe, suter og karuss. Jeg synes i grunn det var et hårete mål, i alle fall var det utfordring nok for meg. Overraskende nok kom persene på løpende bånd. Sørv på 1105, karpe på 8800 og suter på 2920 kunne noteres i boka, og jeg var egentlig litt sjokkskadd. Det ble litt for lett, og når jeg i tillegg hadde nådd målene om sørv på over kiloen og karpe på over åtte kilo burde jeg i grunn være fornøyd. Det var jeg ikke. For all del, ingen klaging, men når jeg hadde nådd så langt ville det vært litt fortærende om jeg ikke klarte firkløveret fullt ut. Jeg mangla karussen...
Første tur gikk til vannet jeg har fisket mye karuss i tidligere. Og jeg vet hvor vanskelige de kan være å ha med å gjøre der. Det er som regel enten eller. Denne gangen var det eller. Eller enten. I alle fall ble det ikke noe fisk, selv om det var plenty med aktivitet i området. Bare ikke på min swim. Det ble i alle fall en hyggelig tur med selskap av Martin. Han fikk heller ikke noe. Heldigvis.

Et småkjipt blitzbilde av Martin som stirrer tomt fremfor seg.
Alt som kom ut av første karussforsøk.

 Så plutselig eksploderte det av karussbilder på facebook! Alle fikk karuss, og alle i samme vann. Saken var temmelig klar, jeg måtte til Vestfold. Jeg pleier å vegre meg mot å reise til Vestfold, forståelig nok, men nå var det ingen vei utenom. Ut på E18 og hei og hå!

Jeg hadde prata med flere folk som hadde fylt påsan med finfin karuss flere dager på rad, og det var ingen tvil om at dette skulle gå så lett som bare det. Fisk der, agn sånn - plankekjøring. No dice. Det hadde vært bånn gass og kanonfiske på swimmen i dagesvis. Da jeg kom var det helt dødt. Jeg dro hjem uten så mye som et karusskjell festa til minnebrikka, og ganske nedbrutt etter å ha klart å blanke når "alle" andre bagga fisk. Jeg trøsta meg med at det tross alt var snakk om karuss. Den særeste og kjipeste av alle de fire artene jeg jakta på denne sommeren. Jeg hadde planer om flere turer.

Neste tur ble forsinket på grunn av kraftig svimmelhet. Balansenerveproblemene har ikke sluppet taket, og jeg måtte pent legge meg ned noen dager. Da jeg endelig kom til hektene igjen ble det tid til en ettermiddagstur før vi dro til fjells for late dager på hytta. Det sure eplet fikk seg nok en solid bit, og jeg kryssa grensa til tøysefylket Vestfold igjen.

Vel på plass blåste det kattunger og sothøns, og den foretrukne swimmen måtte gis opp grunnet for høy sjø. Jeg lessa på med utstyr og fant meg en lun liten plass på andre sida av vannet. Det er jo selvsagt et lite nederlag, men jeg rigga to boltrig-stenger agnet med plastmais og fikk ut disse. Jeg fikk så agnet opp tolverkroken under duppen, og fikk ut den stanga jeg aller helst ville at fisken skulle ta på. Jeg fikk planta ræva i stolen, fylt kaffekoppen og begynte stirringa. Jeg stirra lenge. Meldingene jeg fikk gikk ut på at det var på dagtid det skjedde. Så fort det var blitt mørkt kunne jeg legge inn årene og pakke meg tilbake dit jeg kom fra. Det skjedde nada i dagslys. Fortvilelsen økte for hver time som gikk mot det etter sigende steindøde mørket, og jeg prøvde alle triks i boka. Fiska i forskjellige vannlag, forsøkte meg på litt stalking og rev av meg luehåret. Ingen fisk. Ingenting. Til slutt begynte det plutselig å skje litt på swimmen min. rulling, bobling og klare tegn på fisk gjorde at jeg fikk litt trua igjen. Jeg rigga duppen tilbaken til min foretrukne overblya tilstand og kasta den ut der det bobla som verst. Det gikk kanskje ti sekunder før duppen begynte å bevege seg sidelengs. Tilslaget ble satt i hysterisk panikk, og fisken svarte tungt i andre enden. Jeg hoia og skrek,  og jeg tipper store deler av Vestfold hørte jubelropet mitt da karussen endelig lå i håven. Den lille gjengen turgåere rett bak meg fikk i alle fall valuta for pengene. Klapping, glis og tommel opp fra hele gjengen. Jeg innser nå at jeg burde ha snudd meg og bukka, men det er jo lett å si i ettertid. De fikk nøye seg med et glis.
Jeg la fisken på matta, og snudde meg ut mot swimmen. Det bobla sannelig fremdeles der ute... I et anfall av stormannsgalskap agnet jeg kjapt opp og slang duppen ut der den kom fra. Fisken tok omtrent on the drop, og ganske snart hadde jeg to karuss på matta. To nye perser, skulle det vise seg. Fiskene ble veid til 1370 og 1420 gram og min gamle pers på 1315 var om ikke knust, så i alle fall slått. Firkløveret var komplett, jeg kunne begynne å kose meg på fisketur igjen.

1370 gram

1420 gram

Dobbel lykke!

 For det er noe der... Et mål å nå er selvsagt en god drivkraft til å komme seg på tur, og lite kan måle seg med følelsen av å nå målet sitt, men det er fort gjort å bli for mye. Alt annet blir uinteressant, kjedelig og frustrerende. Ingenting annet enn målet betyr noe. Digg å klare det, ikke alltid like digg å komme seg dit. "Veien er målet" var det en eller annen turglad bajas som sa en gang for lenge siden. Joa, men ikke alltid. Absolutt ikke alltid.

Karpeguiding og ny suterpers

Den siste tiden har gått med til å holde seg fast i ting og å ligge i senga og titte på serier på Netflix. "Virus på balansenerven" sa legen, selv om det ikke er noe virus, de bare kaller det det fordi de ikke vet hva det er. Uansett hva det heter er jeg sykemeldt, fuglane veit hvor lenge.
Litt fiskerelatert aktivitet klarer jeg likevel å mobilisere krefter til, og når Edvard, som hadde fisket suter i Østeråa et par dager, ringte og sa han ville ha karpe, da stilte jeg med utstyr og guiding.
Kort fortalt, han fikk tre, mistet to og var i det hele tatt temmelig happy med noen dagers karpesatsing.

Strøken skjellkarpe på 4400 gram.

Grym speilkarpe på 8000 gram. Ny vannrekord på jyplingen!

I går følte jeg formen var såpass stabil at jeg kunne ta meg en liten tur etter suteren. Jeg har ikke fisket noe særlig suter de siste to årene. Litt fordi andre ting har blitt prioritert, litt fordi vannkvalitet og sikt har vært skrekkelig labre greier i godvannet. I år har det heldigvis bedret seg betraktelig, og det virker som om suteren har blitt mer aktiv igjen også.
Henrik, en av gutta bak "Northern Baits" var over fjellet med noen hundre kilo boilies i bagasjen til trengende karpemeitere i Grenlandsdisktriktet, og da jeg sa jeg skulle ut etter suter den kvelden ba han pent om å få låne ei stang og henge med. Det er alltid hyggelig å treffe nye meitere, så det sa jeg selvsagt ja til, og rundt ni hadde vi funnet oss en swim og begynte å rigge utstyr. Under den obligatoriske titterunden hadde vi observert flere spisende suter, fisk som rullet og plenty med bobler så trua var så absolutt på plass.
Vi foret opp swimmen, agnet krokene med maiskorn og ganske snart lå duppene og ventet på å forsvinne der ute ved liljebladene. Og forsvinne gjorde de. Etter en god del skitprat og litt sjokolade ble duppen til Henrik trukket under, og han ga et kjapt og kontant tilslag. Det svart tungt og hissig i andre enden, og Henrik gliser bredt der han kjører kveldens første suter. Etter en heftig fight får han dratt fisken over håvnettet, og vel oppe på matta kan vi beundre en kraftplugg av en hannsuter. Fisken veies til 2560 gram, måles til 53 centimeter og Henrik har fått ny norsk pers.
Obligatorisk fotosession, gratulasjon og gjenutsetting følger, og vi kan igjen lene oss tilbake i stolene, vel vitende om at turen er en suksess. Ganske snart blir den mer suksess.

Happy danske med råtøff suter!

Rolig gjenutsetting for senere bekjentskap.

 
Det tar ikke lange tiden før det er min tur til å ha bøy på stanga. Duppen glir rolig under, tilslaget sitter og jeg må reise meg fra stolen umiddelbart. En sterk suter har plukket opp krokagnet mitt, og nå gjør den hva den kan for å slippe unna. Fisken drar ut sene, og jeg gjør det jeg kan for å holde den unna liljer, siv og stein. En fantastisk fin fight følger, og til slutt går jeg seirende ut. Første gang den var synlig så den ikke veldig stor ut, men i håven ser jeg at dette i alle fall er en av den lengste jeg har fått. Mistanken blir bekreftet oppe på matta, der den måles til herlige 57 centimeter. Vekta blir dratt til 2920 gram, og nok et mål for sesongen er nådd. Ny pers på suter.

Ny pers på suter og en myggspist gladgutt.

Lang og velproporsjonert

Etter dette var stemningen mer en god. Trivelig selskap og bra fisk på land gjør turen altfor kort, og ganske snart måtte vi pakke sammen og vende nesen hjemover. Meget fornøyd meiter. Meget fornøyd!

En juninatt bak karpestengene

Helgens tur skulle egentlig vært lenger, og ikke så ensom som den ble. Jeg hadde invitert med meg Edvard på tur, og vi var gira! Desverre gikk dette i vasken av forskjellige grunner, så alt jeg fikk til var en kjapp liten natt. Jeg hadde foret opp to swimmer ganske bra uka i forveien, og det hadde jo vært sørgelig om foringa ikke ble brukt godt. Det skulle vise seg at jeg hadde foret bra.
Forrige tur til vannet resulterte i en liner og en drøss bilder av stenger og sneller. Ikke det helt store altså. Denne gangen hadde jeg mer aktivitet den første timen enn jeg hadde på to døgn sist jeg var der, og det gjorde noe med trua. Det gjorde ikke ting verre at jeg på min siste foringsrunde så tre karper som ivrig søkte etter mat der jeg slang ut boilies og pellets. Jeg har aldri trua når jeg drar på karpetur, men denne gangen hadde jeg det. Litt i alle fall.
Jentungens bursdagselskap var bare såvidt over før jeg slang meg i bilen og dro. Huset var bomba etter at 11 sjuåringer hadde fått løpe fritt, så det var med et lite stikk av dårlig samvittighet ovenfor min kone at jeg forlot åstedet. Heldigvis har jeg en veldig bra kone, så jeg fikk tillatelse til å sluntre unna.

Vel på plass fikk jeg ut stengene før jeg rigget opp telt og seng. Stolen ble plassert, og jeg kunne grave frem en ørliten fatøl fra sekken. Sola gikk ned, og det ble relativt kjølig, så rundt 23.00 fant jeg soveposen og nyinnkjøpt underholdning fra han fyren i DiDerre. Godt nedi andre grafisk beskrevne politidrap sovner jeg med boka på brystet, men jeg får ikke sove lenge. Jeg kan neppe ha sovet mer enn 20 minutter før jeg blir røsket ut av drømmeland av en nappvarsler som gir fra seg en javn og høy uling. En fisk har plukket opp den doble popup-boilien som lå nærmest land, og forsvunnet greit ut på midten av vannet. Jeg får på meg støvler og vasser ut til stanga, fremdeles delvis i ørska.
 I det jeg løfter stanga fra stangholderen kommer jeg litt mer til meg selv, og jeg må mobilisere det jeg har av konsentrasjon og balanse. Dette er en sterk fisk! Karpa har dratt seg godt gjennom endel liljeblader og andre vannplanter, og ofte består fighten da av å dra fisken tilbake gjennom disse. Denne gang fikk jeg i pose og sekk. trøbbel med liljene, og en fisk med en temmelig sterk overbevisning om at den så absolutt ikke skulle nærme seg håven. Det var tungt og det var nervepirrende. Etter en god stund fikk jeg lagt fisken over håvnettet, og jeg innså kjapt at det var snakk om ny pers. Med god margin. Da jeg løftet vekta med veienettet lyste displayet greit over ti kilo. Ikke at jeg gikk av skaftet av den grunn, jeg visste ikke hva veienettet veide, så jeg la karpa i en sekk, fikk denne i vannet og veide nettet. Det var ikke tid for hoderegning, så mobilen fikk gjøre den jobben, og jeg endte til slutt opp med en ny pers på 8800 gram. Det var ikke lett å få sove igjen etter dette, men til slutt klarte ikke fleecejakka å holde kulda ute, så jeg fant posen igjen. Litt fler bestialske mord fra han fyren som synger om å danse med ei diger dame som heter Gunn, og til slutt sovnet jeg.

Speil på 8800 og ny pers!

 

Jeg våkner i sjutida av at Roger kommer valsende gjennom skauen med en diger kaffekopp i hver hånd og en pose skoleboller under armen. Fyren får kjapt stempelet "Geni!", og skolebollene og kaffen blir fortært over skitprat. Et stykke nedi kaffekoppen skriker det til i samme varsleren som kvelden før. En ny fisk har plukket opp Mistralboilien på omtrent samme plassen som den forrige, og ganske snart kan jeg glise over nok en fisk i håven. Denne gangen er det ei skjellkarpe som veies til 7650 før den får gå i sekken og plassert ved siden av den andre.

Skjell på 7650.

Etter dette skjer det lite. Vi får fotografert og sluppet ut fiskene, og Roger tusler hjem igjen, omtrent en time på overtid etter hva han hadde lovet hjemme. Jeg ble sittende en stund med kaffekoppen min og titte utover vannet mens jeg nøt morgensola.

Sognetur i lysingens tegn

For min del er det fjerde året på rad at turen går over fjellet til Bjordal i Sogn. Flere av de andre har dratt dit i fem, seks år. Vi har pratet om det. Å finne oss et nytt sted å besøke. Men hyttene er fine, det er bra med båter og hyggelige priser, så vi har liksom endt opp i Bjordal år etter år. Fisket har stort sett vært ålreit, men aldri helt "ut av en annen verden"-fett. Jeg tenkte vel, da jeg dro oppover denne gangen, at dette nok blir siste turen hit. Neste år blir det Åkra, Hardanger, Sunnmøre eller et annet sted. Nye arter, større fisk, mer fisk... Men nå spørs det. I år traff vi, og vi traff temmelig bra.
For å få maks ut av de dagene vi hadde til rådighet ble det avreise fra Langesund etter jobb onsdag. Vi rakk såvidt ferga, og ungikk å sovne bak rattet (takk for at du tok over Martin), og var fremme i Bjordal 0330. Noen få timers søvn senere ble vi vekket av Roger som står opp først av alle uansett, og kort tid etter satt vi i båtene.
Martin måtte nøye seg med meg som båtmakker, og vi bestemte oss for å kjøre på etter lyren. Jeg digger lyrfiske med jigg! Komboen lett utstyr og sterk fisk er jo åpenbart en killer for de fleste, og når det i tillegg er en såpass bitevillig fisk som lyren man er ute etter vet man at man vil få litt action. Det blev. Og selv om det etterhvert var en annen art som sto i fokus denne helgen ble det alltid tid til noen lyrøkter innimellom.
Cue photos of lyrfiskende østlendinger på vestlandet:

Audun kjører fisk, Christian sier antagelig noe morsomt.

De tok jigger i forskjellige varianter. Her en Eddystone Jelly.

Martin med ny pers. treetellerannet.

Å kjøre stor lyr på lett utstyr anbefales!

Bildet lyver. Den er ikke mer enn 5,5, men like fullt en vakker fisk!

Finfin fisk på 5,7 kilo. Helgens største.

Det ble også noen glassvar som bifangst. Alltid på jigg

  Det ble altså endel lyr, og selv om det ikke var størrelser som får de mest beinharde lyrfanatikerne til å plukke haka opp fra gulvet var det fisk stor nok til å sparke fra seg. God gammaldags moro der altså.

En ting alle de andre gutta har fått seg til å gjøre på turene våre til Fuglset er å drive rundt på 350 meters dyp etter bittesmå blålanger for å skaffe seg en ny art. Jeg har egentlig ikke giddet særlig mye. I år derimot, hadde jeg bestemt meg for å få skaffet meg den litt crazy fettern til langa, så vi la oss til på godplassen og slapp ned. Vi traff bunn, og fikk en forsmak på hva som skulle stå i fokus resten av helgen...
Omtrent i det Martin kommer til bunns røsker noe der nede tak i sildebiten på kroken hans. Han gir tilslag, og kroker noe som så definitivt ikke er blålange. Eller småbrosme. Eller noe annet vi hadde forventet å få på den plassen. Fisken fighter for bra, og for min del blir det fort klart hva som er på vei opp. Lysing. Og lysing er det. En riktig så pen fisk også, faktisk. Martin dobler persen og vel så det, der han ser en flott fisk på 7,2kg bryte overflata med magesekken ut av kjeften.Martin er begeistret, jeg er begeistret og vi koser oss over storfangst som faktisk er den største fisken vi har fått der inne noensinne. Helt til vi får melding fra Roger... Jan som ligger og dupper midtfjords med kilossøkket sitt på 1300 meters dyp har funnet det for godt å teste jiggstanga rett under båten, og fått brukbar uttelling på det. Sei på 11,2 kg ligger og spreller på dekk, og vi får flere meldinger om mye fin sei der ute i fjorden. Jaja, tenker vi, lysing på 7,2 blir i alle fall den største lysingen denne helgen! Neida. Gutta har etter hvert gitt opp idiotprosjektet sitt, og flyttet seg lenger opp i fjorden. Vi ringer dem for å få en statusoppdatering, og Roger er i fistel. De har banka inn lysing på 8,7 og 11,1. 11,1 kilo der altså. Vi titter ned på lysingen til Martin og gråter en skvett. Så fort vi er ferdig med det tar vi kontakt med Audun og Christian, og etter en kjapp rådslagning sveiver vi oppså fort det lar seg gjøre og setter kursen mot idiotprosjektgutta. Her skal det jaggumeg fiskes lysing!

Martin har kroket lysing på 300 meters dyp. Flex i klingan og alt det der.

Og sånn ser kjeften på en sjukilos lysing ut. Du putter ikke fingra inn her frivillig.

Så fort vi kom frem var det bare å riste nøyaktig plassering ut av Jan (Roger er for stor til å ristes), agne opp og hive tacklet på sjøen. Vi hadde tydeligvis ristet godt, for ganske snart har vi fisk alle fire. Martin perser i tillegg på taggmakrell og knurr. Han har nemlig en spesiell "artskrok" på tacklet sitt. Den fanger arter, de andre krokene fanger fisk. Den funka.

Roger og Jan møter oss med et glis og to digre lysinger!

Martin kroka fisk kjapt!

Martin har etterhvert blitt vant med masinga mi om hvordan han skal holde fisken.

 

 

 

Desverre var det allerede langt på dag, og vi måtte litt for fort komme oss tilbake til brygga for å filetere endel kilo fisk. Det var likevel liten tvil om hva siste fiskedag skulle brukes på. Lysing. Lett.

Neste dag satt tre fulle båter snuten mot lysingen. Vi stoppet på veien for å pilke litt sei, litt fordi vi trengte agn, litt fordi det er dritgøy. Jeg ryker på en sekskilos på første nedslipp, og Roger får en litt større en omtrent samtidig. Det blir ingen fler, men drøyt tolv kilo sei er agn nok for alle, så vi kommer oss videre innover i fjorden.
Kort fortalt blir det ikke like voldsomt kjør som det var dagen før. Det er egentlig litt småtregt fiske, men vi får da presset opp noen fine fisker. Selv smeller jeg til med fire stykker. Ingen kjemper, men persen fra dagen før blir økt fra 6 til 6,7 kilo. En veldig fin fisk, etter min standard. Jeg har generelt lav standard.
Dagen er ellers preget av regn og Christians problemer med å tenne pipa, og hans kreative tørking av klær. Stemningen er stort sett grei, bortsett fra hos Martin, som ikke har fått en dritt og så smått begynner å mugne. Han foreslår at vi stikker hjem mot hytta igjen, men legger inn en seistopp på veien. Gutta og Elin vil gjøre det samme, og så fort vi er framme på en tilfeldig valgt plass ute på fjorden slipper vi pilker og jigger uti. Martin får heldigvis en etterlengtet fisk, sei på ca 6,5. Flaks for oss andre, så slapp vi surefjesMartin resten av kvelden. Elin avslutter dagen (og turen) med å perse på sei. 7,5 kilo illsint fisk tar jiggen hennes rett under båten, og det ser temmelig artig ut på lett haspelutstyr. Bra Jan ikke spytter i glasset når han bestiller sneller fra Daiwa.

Ny pers på sei. god moro!

Og ny lysingpers. Minst like god moro!

Fisken som redda dagen for båtmakkeren. Seipers som fikk frem gliset!

Det er en temmelig gåen gjeng som etter dusjing og skifting kan sige ned i sofaen på hytte 10 og nyte et lysingmåltid Elin har skapt. Hun kalte det restemiddag. Jeg kaller det forbanna dritgodt!

Endelig kilossørv!

I fire år har jeg fisket etter sørv i Gunnekleiv. Den (for meg) magiske kilosgrensa har vært håpløs å komme over, har stadig stått og stanga på rundt 900 gram. Det har blitt mange fine fisk, for all del, men det har liksom stoppa på 910 gram. Og det er litt bittert, siden man vet det går langt større fisk og koser seg der ute i fjorden.  I kveld løsna det. Allerede etter kun få minutter i vannet ble agnet plukket opp av en fisk. Overraskelsen var brukbar da duppen gikk under, men ikke mer enn at jeg husket å gjøre tilslag. Sørv fighter faktisk temmelig bra, og med tynn sene og myk stang blir det en morsom og spennende liten kamp. Som jeg heldigvis vinner til slutt. Mistanken om pen fisk kom fort under fighten, og ble ikke noe mindre da jeg så fisken i håven. Vel opp på matta begynner jeg å lure på om jeg kan ha nådd målet mitt, og etter å ha veid fisken tre ganger blir mistanken bekreftet. 1010 gram, og akkurat på rette sida av kilosgrensa. Turen er ikke mer enn ti minutter gammel, og målet er nådd allerede! Det ble bare bedre. tre ganger persa jeg, og tre ganger bikka jeg kilosgrensa. 1010, 1015 og til slutt finfine 1105.

 

Sørv er en veldig pen fisk. 1015 gram.

 

De får vokse seg større, alle sammen.

Ny pers, og jeg er gladere enn jeg ser ut. 1105 gram

Fjerde året med sørvfiske i Gunnekleiv skulle jeg endelig få det til. Og så til de grader også, når det først løsna! I tillegg til disse tre vakre skapningene ble det en drøss fisk fra ca 500 til ca 800 gram. Duppen fikk sjelden ligge i fred mer enn et par minutter, og jeg sto og kjørte fisk mer enn jeg satt og stirret på duppen. Det dabbet av rundt halv tolv, og jeg var egentlig fornøyd. Pakket sammen og kjørte hjem med et bredt smil i hele trynet. Snart blir det tur igjen!

Lygninfjorden - et uværstreff

 

  Jeg står på en frossen fjord i Nord-Trøndelag og kjenner at ullundertøyet er i ferd med å bli vått. Vannet har jobbet seg gjennom en tjukk flytedress og to lag ull. Nå har det nådd huden. Over stort sett hele kroppen. Jeg må virkelig jobbe hardt med meg selv for å finne gode grunner til at jeg står der jeg står, og kommer egentlig ikke opp med noen. Ingen gode i alle fall. Vinden pisker våte snøfiller inn i flytedressen og jeg konstanterer at jeg er gjennomvåt. Med god margin.

Det er isfisketreff på Lygningfjorden, og arrangørene har valgt helgen med vinterens dårligste vær. 24 sekundmeter vind banker digre snøfiller inn i klærne, og viser dem som påsto at flytedressen min var vanntett hvor skapet skal stå.

Men det gjør ikke noe. Ikke egentlig. Jeg har valgt det selv. Og jeg ville ikke vært noe annet sted. Jeg har tre stenger som fisker, det napper jevnlig og jeg er på tur med gode kompiser. Hvorfor klage?

 

  Guffent...

 

 Jan fikk litt fisk. Her er det en pigghå på gang.

Pigghåen er fredet, og gikk selvsagt rett tilbake i vannet.

 Piggskate fikk han også! Denne veide vel 5,7 omtrent, og ble såvidt jeg husker helgens største.

 Irvin og Vilhelm var ivrige skatemerkere. Tipper det ble merket et drøyt tjuetalls skater i løpet av helgen.

Det var planlagt lenge også. Det er kanskje det verste. Dette er ikke noe vi kom på i siste liten, deter en nøye veloverveid og gjennomtenkt plan. Isfiske i Trøndelag. På sjøisen. I februar. Hva tenkte vi med? «Sinnsyk i gjerningsøyeblikket» er utelukket som unnskyldning. Generelt tulling er mer nærliggende. Planen var altså klar. Fly til Værnes, leiebil derfra, ut på isen, fiske seg fillete.

Flyet gikk fint. Det er liksom enten eller der. Problemet dukket opp da vi fikk leiebilen. En Skoda Octavia. I den skulle vi altså presse inn fire mann, to pulker, ett isbor, fiskeutstyr og bagasje for alle og to stangtuber fulle av stenger. Det gikk ikke. I det hele tatt. Vi oppgraderte. Til en Audi A6. Vi fikk plass med et nødskrik, bag på fang og en generelt usikkert pakka bil. Roger gliste bak rattet hele veien til Sjøåsen. Jan gliste ikke før han satt i baren med en øl mellom henda, og følelse tilbake i beina etter å ha blitt kvitt tjuekilosbagen på fanget.

Men nå står jeg altså her. Ute på isen. Langt fra det varme rommet. Langt fra den kalde ølen. Vinden pisker meg i fjeset og jeg venter på at nappvarsleren skal pipe. Og det gjør den. Stadig. Roger sin altså. Den sto ikke stille i fem minutter den dagen. Han bøtta opp fisk av alle slag, og var generelt i storslag. Vi fikk i grunn fisk alle mann. Vi kom for ny art og skate. Alle forlot isen den dagen med begge deler. Piggskate. Strømsild. Øyepål. Sært og merkelig. Kult og fascinerende. Spørs hvem du spør.

 

 Ny art på undertegnede. Strømsild. Satt vel igjen med en pers på 59 gram til slutt.

 Slik skal Jan posere med alle sine nye arter heretter. Gleder meg til han får håkjerring.

 Roger med fredagens mest overraskende, og helgens største fangst. Lange på 12,35 eller deromkring.

For gjengen som stilte på isen lørdag formiddag var det liten tvil. Kult og fascinerende. Lett! Det var duket for det første NM i sjøisfiske på Lygningfjorden, og regnet høljet ned. Det ga vi blaffen i. Med mer eller mindre tørre klær dukket det opp borti nitti mann som ville være med og leke. Arrangementskomiteen gjorde en god jobb, og fikk registrert samtlige idio... ehmmm, deltakere på prikkfritt vis, og etter deltakermøtet kunne galskapen for alvor begynne.

 Folket samler seg for siste info. Irvin sender folket ut på isen med stø hånd, og ganske snart skal startskuddet gå.

Vi slo leir rundt gårsdagens gullhøl, og satsa på storeslem og totalseier. Vi tryna fullkomment. Nå, nesten ei uke etterpå kan jeg ikke huske å ha fått en eneste fisk på lørdagen. Ingen rundt meg fikk noe heller, hvis jeg husker rett. Det gjør jeg neppe, vi fikk til og med poeng, så noe må vi ha veid inn, men det var jaggu ikke grunnlag for en rapport («likevel skriver du en, din skrivekåte, oppmerksomhetssjuke isfiskehore!» tenker kanskje du nå. Lev med det). Egentlig er det uviktig. Jeg kledde meg bedre enn dagen i forveien, og holdt meg tørr og varm hele tiden. Det er var i seg selv en såpass stor personlig seier og fantastisk opplevelse at det er verdt noen tusen ord alene. Jeg skal likevel spare dere.

 

 Dagens største skate. Meget pen fisk på drøyt fem kilo.

Fisk ble veid inn, poengsummer ble notert. Vi kom oss tilbake på hotellet, tok en velfortjent dusj og peilet kompasskurs mot baren. Det går fint med dette isfisket så lenge man har noe å se frem i mot. I dette tilfellet var «noe» en kald halvliter øl. Hvor smart er det egentlig? Å utsette seg selv for en dag med lidelse og elendighet, bare for at det skal smake godt med øl senere? Øl er som kjent temmelig snadder uansett. Neste år får man vurdere å sette seg i baren rett etter frokost og se hvor det tar veien derfra.

Uansett! Gutta som har fisket Langesundsfestivalen noen år vet at når det står «Premieutdeling 20.00» betyr det at man ikke kan forvente at så mye som en liten trøstepremie blir delt ut før tidligst 21.30. MKLN holder på tradisjonene, selv når de ikke er deres, og vi fikk oss et par runder ekstra i baren. Alle var fornøyd.

 Jim Frode tok hjem seieren i klassen "flest arter"

 Øistein vant hele dritten!

 Ingen ble spesielt overrasket da Vegar tok hjem juniorklassen. Pass dere for ungdommen folkens, de kommer og tar fisken deres!

 Arve tok premien man ikke trenger jobbe for. Men han hadde jobbet godt likevel.

Første til tredjeplass, juniorvinner og største skate. Flinke folk ass!

Tross utseendet mot seg klarte de å arrangere et strålende treff og en utmerket konkurranse. Bra jobba gutta!

 Sindre kjører høy klasse i baren. Dette kommer til å slå an på Sjøåsen fremover folkens, sann mine ord!

Bernt filma premieutdelinga, Andreas filma stort sett alt. Og det er litt nifst.

Premieutdelinger er alltid morsomme, selv for de av oss som i første omgang ikke har ambisjoner i konkurransesammenheng, og heller ikke gjorde stort for å klatre på listene. Ambisjonsløse og late. Behagelig! Det er alltid fett å finne ut hvem som er best. Eller har hatt mest flaks. Også var det jo snakk om en wild card-premie da. Den som alle kunne vinne. Store som små. Alle mann med startnummer på lørdagen var altså med i trekning av helgens med god margin feteste premie. En tur til Andørja for tre. Med Vilhelm som guide. Alle ble dritforbanna da Arve stakk av med den premien. Neida. Joda! Neida. Vi ble ikke det. Vi synes det var kult. Fyren rakk jo ikke engang å fukte snøret hele helga. Han bare farta rundt bakpå snøskuteren med Vilhelm og merket skater som om det sto om livet. Kjempinnsats. En tur til Andørja er det minste han har fortjent. Premielister ellers kan man lese her . Som den våkne leser fort finner ut havnet jeg på en 20. plass. Det er helt ok, det eneste som plager meg er at Jan kom noen plasser over. Jeg forstår fremdeles ikke hvordan han gjorde det, for han fikk, såvidt jeg kunne se, ikke stort mer enn en hvitting. Jeg mistenker juks, men har lært at man ikke skal gå løs på de som er mindre enn meg. Det er derfor mer riktig for meg å beskylde Roger for juks, men det blir jo bare latterlig, med tanke på hvilken plass han havna på.

Røya på øya kommer til å slå an fremover. Særlig med en slik perfekt fremførelse som Jon får til her. Som dere ser er det lett å la seg rive med.

Så fort mat var fortært, premier delt ut, bilder knipset og vinnere gratulert kunne vi fortsette på kveldens primære mål. Nemlig å nå en akseptabel promille før søvnen tok oss. Her var det kjempeinnsats og 10+ fra mange. Ingen nevnt, mange glemt. Og det er de nok fornøyd med.

Vilhelm, Andreas og Arve koser seg glugg ihjel!

Dagen etter var jeg oppe grytidlig, og kjapt i klærne. Begge beina var godt planta på isen før 0700, og nå skulle det fiske.... Neida. Dagen etter sov jeg lenge, spiste frokost og kom meg, sammen med Roger, etterhvert ut på isen. Langt på dag. En ikke spesielt lang historie kan gjøres kortere ved å si at Roger fikk ei skate, jeg fikk ingen. Endre hadde faktisk vært på isen siden før det lysna, sammen med Bernt, Trym og Krister. Han fikk til slutt en fin en, etter å ha mista en som antagelig var betydelig større. Nå er han ingen vektløfter, men det er en pen fisk når det er bortimot håpløst å løfte den fra bunn. Det kommer flere anledninger på den senere. Bonusen var at været var strålende. Et par minusgrader, sol og null vind. Jeg antar det var for å kødde med oss. Siden vi snart skulle hjem uansett. Værguder ass. Møkkafolk!

Bittelittegranne bedre vær ja...

Anders feis rundt på skuteren sin.

Utpå dagen måtte vi sveive opp, pakke sammen og komme oss tilbake til hotellet. Bagasje skulle pakkes, bil skulle stappes og Værnes måtte nås før 19.00. Dama hos Avis var antagelig forkjøla, for hun merket ikke noe til den tunge eimen av makrell og gammal sild i bilen, og vi slapp unna. Sikkert artig for dem som hadde bilen etter oss.

Endre og Jan hadde reist i forveien, for de skulle ha et tidligere fly. Som selvsagt var forsinket. Så vi satt en god stund der og prata skit og tittet på at flyet til Bergen stadig fikk ny tid. Til slutt fant Norwegian det for godt å fylle et fly med bergensere, og så fort det var gjort senket roen seg over Værnes. Roger og jeg hadde fremdeles litt ventetid, og regnet med at det nok kom til å være god plass på flyet til Torp. Det var før vi så Tønsberg Vikings komme ruslende. De hadde, om mulig, gjort det enda dårligere enn oss på isen den helgen, noe som var en liten trøst for oss.