Første tur gikk til vannet jeg har fisket mye karuss i tidligere. Og jeg vet hvor vanskelige de kan være å ha med å gjøre der. Det er som regel enten eller. Denne gangen var det eller. Eller enten. I alle fall ble det ikke noe fisk, selv om det var plenty med aktivitet i området. Bare ikke på min swim. Det ble i alle fall en hyggelig tur med selskap av Martin. Han fikk heller ikke noe. Heldigvis.
 |
| Et småkjipt blitzbilde av Martin som stirrer tomt fremfor seg. Alt som kom ut av første karussforsøk. |
Jeg hadde prata med flere folk som hadde fylt påsan med finfin karuss flere dager på rad, og det var ingen tvil om at dette skulle gå så lett som bare det. Fisk der, agn sånn - plankekjøring. No dice. Det hadde vært bånn gass og kanonfiske på swimmen i dagesvis. Da jeg kom var det helt dødt. Jeg dro hjem uten så mye som et karusskjell festa til minnebrikka, og ganske nedbrutt etter å ha klart å blanke når "alle" andre bagga fisk. Jeg trøsta meg med at det tross alt var snakk om karuss. Den særeste og kjipeste av alle de fire artene jeg jakta på denne sommeren. Jeg hadde planer om flere turer.
Neste tur ble forsinket på grunn av kraftig svimmelhet. Balansenerveproblemene har ikke sluppet taket, og jeg måtte pent legge meg ned noen dager. Da jeg endelig kom til hektene igjen ble det tid til en ettermiddagstur før vi dro til fjells for late dager på hytta. Det sure eplet fikk seg nok en solid bit, og jeg kryssa grensa til tøysefylket Vestfold igjen.
Vel på plass blåste det kattunger og sothøns, og den foretrukne swimmen måtte gis opp grunnet for høy sjø. Jeg lessa på med utstyr og fant meg en lun liten plass på andre sida av vannet. Det er jo selvsagt et lite nederlag, men jeg rigga to boltrig-stenger agnet med plastmais og fikk ut disse. Jeg fikk så agnet opp tolverkroken under duppen, og fikk ut den stanga jeg aller helst ville at fisken skulle ta på. Jeg fikk planta ræva i stolen, fylt kaffekoppen og begynte stirringa. Jeg stirra lenge. Meldingene jeg fikk gikk ut på at det var på dagtid det skjedde. Så fort det var blitt mørkt kunne jeg legge inn årene og pakke meg tilbake dit jeg kom fra. Det skjedde nada i dagslys. Fortvilelsen økte for hver time som gikk mot det etter sigende steindøde mørket, og jeg prøvde alle triks i boka. Fiska i forskjellige vannlag, forsøkte meg på litt stalking og rev av meg luehåret. Ingen fisk. Ingenting. Til slutt begynte det plutselig å skje litt på swimmen min. rulling, bobling og klare tegn på fisk gjorde at jeg fikk litt trua igjen. Jeg rigga duppen tilbaken til min foretrukne overblya tilstand og kasta den ut der det bobla som verst. Det gikk kanskje ti sekunder før duppen begynte å bevege seg sidelengs. Tilslaget ble satt i hysterisk panikk, og fisken svarte tungt i andre enden. Jeg hoia og skrek, og jeg tipper store deler av Vestfold hørte jubelropet mitt da karussen endelig lå i håven. Den lille gjengen turgåere rett bak meg fikk i alle fall valuta for pengene. Klapping, glis og tommel opp fra hele gjengen. Jeg innser nå at jeg burde ha snudd meg og bukka, men det er jo lett å si i ettertid. De fikk nøye seg med et glis.
Jeg la fisken på matta, og snudde meg ut mot swimmen. Det bobla sannelig fremdeles der ute... I et anfall av stormannsgalskap agnet jeg kjapt opp og slang duppen ut der den kom fra. Fisken tok omtrent on the drop, og ganske snart hadde jeg to karuss på matta. To nye perser, skulle det vise seg. Fiskene ble veid til 1370 og 1420 gram og min gamle pers på 1315 var om ikke knust, så i alle fall slått. Firkløveret var komplett, jeg kunne begynne å kose meg på fisketur igjen.
 |
| 1370 gram |
 |
| 1420 gram |
 |
| Dobbel lykke! |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar