Sognetur i lysingens tegn

For min del er det fjerde året på rad at turen går over fjellet til Bjordal i Sogn. Flere av de andre har dratt dit i fem, seks år. Vi har pratet om det. Å finne oss et nytt sted å besøke. Men hyttene er fine, det er bra med båter og hyggelige priser, så vi har liksom endt opp i Bjordal år etter år. Fisket har stort sett vært ålreit, men aldri helt "ut av en annen verden"-fett. Jeg tenkte vel, da jeg dro oppover denne gangen, at dette nok blir siste turen hit. Neste år blir det Åkra, Hardanger, Sunnmøre eller et annet sted. Nye arter, større fisk, mer fisk... Men nå spørs det. I år traff vi, og vi traff temmelig bra.
For å få maks ut av de dagene vi hadde til rådighet ble det avreise fra Langesund etter jobb onsdag. Vi rakk såvidt ferga, og ungikk å sovne bak rattet (takk for at du tok over Martin), og var fremme i Bjordal 0330. Noen få timers søvn senere ble vi vekket av Roger som står opp først av alle uansett, og kort tid etter satt vi i båtene.
Martin måtte nøye seg med meg som båtmakker, og vi bestemte oss for å kjøre på etter lyren. Jeg digger lyrfiske med jigg! Komboen lett utstyr og sterk fisk er jo åpenbart en killer for de fleste, og når det i tillegg er en såpass bitevillig fisk som lyren man er ute etter vet man at man vil få litt action. Det blev. Og selv om det etterhvert var en annen art som sto i fokus denne helgen ble det alltid tid til noen lyrøkter innimellom.
Cue photos of lyrfiskende østlendinger på vestlandet:

Audun kjører fisk, Christian sier antagelig noe morsomt.

De tok jigger i forskjellige varianter. Her en Eddystone Jelly.

Martin med ny pers. treetellerannet.

Å kjøre stor lyr på lett utstyr anbefales!

Bildet lyver. Den er ikke mer enn 5,5, men like fullt en vakker fisk!

Finfin fisk på 5,7 kilo. Helgens største.

Det ble også noen glassvar som bifangst. Alltid på jigg

  Det ble altså endel lyr, og selv om det ikke var størrelser som får de mest beinharde lyrfanatikerne til å plukke haka opp fra gulvet var det fisk stor nok til å sparke fra seg. God gammaldags moro der altså.

En ting alle de andre gutta har fått seg til å gjøre på turene våre til Fuglset er å drive rundt på 350 meters dyp etter bittesmå blålanger for å skaffe seg en ny art. Jeg har egentlig ikke giddet særlig mye. I år derimot, hadde jeg bestemt meg for å få skaffet meg den litt crazy fettern til langa, så vi la oss til på godplassen og slapp ned. Vi traff bunn, og fikk en forsmak på hva som skulle stå i fokus resten av helgen...
Omtrent i det Martin kommer til bunns røsker noe der nede tak i sildebiten på kroken hans. Han gir tilslag, og kroker noe som så definitivt ikke er blålange. Eller småbrosme. Eller noe annet vi hadde forventet å få på den plassen. Fisken fighter for bra, og for min del blir det fort klart hva som er på vei opp. Lysing. Og lysing er det. En riktig så pen fisk også, faktisk. Martin dobler persen og vel så det, der han ser en flott fisk på 7,2kg bryte overflata med magesekken ut av kjeften.Martin er begeistret, jeg er begeistret og vi koser oss over storfangst som faktisk er den største fisken vi har fått der inne noensinne. Helt til vi får melding fra Roger... Jan som ligger og dupper midtfjords med kilossøkket sitt på 1300 meters dyp har funnet det for godt å teste jiggstanga rett under båten, og fått brukbar uttelling på det. Sei på 11,2 kg ligger og spreller på dekk, og vi får flere meldinger om mye fin sei der ute i fjorden. Jaja, tenker vi, lysing på 7,2 blir i alle fall den største lysingen denne helgen! Neida. Gutta har etter hvert gitt opp idiotprosjektet sitt, og flyttet seg lenger opp i fjorden. Vi ringer dem for å få en statusoppdatering, og Roger er i fistel. De har banka inn lysing på 8,7 og 11,1. 11,1 kilo der altså. Vi titter ned på lysingen til Martin og gråter en skvett. Så fort vi er ferdig med det tar vi kontakt med Audun og Christian, og etter en kjapp rådslagning sveiver vi oppså fort det lar seg gjøre og setter kursen mot idiotprosjektgutta. Her skal det jaggumeg fiskes lysing!

Martin har kroket lysing på 300 meters dyp. Flex i klingan og alt det der.

Og sånn ser kjeften på en sjukilos lysing ut. Du putter ikke fingra inn her frivillig.

Så fort vi kom frem var det bare å riste nøyaktig plassering ut av Jan (Roger er for stor til å ristes), agne opp og hive tacklet på sjøen. Vi hadde tydeligvis ristet godt, for ganske snart har vi fisk alle fire. Martin perser i tillegg på taggmakrell og knurr. Han har nemlig en spesiell "artskrok" på tacklet sitt. Den fanger arter, de andre krokene fanger fisk. Den funka.

Roger og Jan møter oss med et glis og to digre lysinger!

Martin kroka fisk kjapt!

Martin har etterhvert blitt vant med masinga mi om hvordan han skal holde fisken.

 

 

 

Desverre var det allerede langt på dag, og vi måtte litt for fort komme oss tilbake til brygga for å filetere endel kilo fisk. Det var likevel liten tvil om hva siste fiskedag skulle brukes på. Lysing. Lett.

Neste dag satt tre fulle båter snuten mot lysingen. Vi stoppet på veien for å pilke litt sei, litt fordi vi trengte agn, litt fordi det er dritgøy. Jeg ryker på en sekskilos på første nedslipp, og Roger får en litt større en omtrent samtidig. Det blir ingen fler, men drøyt tolv kilo sei er agn nok for alle, så vi kommer oss videre innover i fjorden.
Kort fortalt blir det ikke like voldsomt kjør som det var dagen før. Det er egentlig litt småtregt fiske, men vi får da presset opp noen fine fisker. Selv smeller jeg til med fire stykker. Ingen kjemper, men persen fra dagen før blir økt fra 6 til 6,7 kilo. En veldig fin fisk, etter min standard. Jeg har generelt lav standard.
Dagen er ellers preget av regn og Christians problemer med å tenne pipa, og hans kreative tørking av klær. Stemningen er stort sett grei, bortsett fra hos Martin, som ikke har fått en dritt og så smått begynner å mugne. Han foreslår at vi stikker hjem mot hytta igjen, men legger inn en seistopp på veien. Gutta og Elin vil gjøre det samme, og så fort vi er framme på en tilfeldig valgt plass ute på fjorden slipper vi pilker og jigger uti. Martin får heldigvis en etterlengtet fisk, sei på ca 6,5. Flaks for oss andre, så slapp vi surefjesMartin resten av kvelden. Elin avslutter dagen (og turen) med å perse på sei. 7,5 kilo illsint fisk tar jiggen hennes rett under båten, og det ser temmelig artig ut på lett haspelutstyr. Bra Jan ikke spytter i glasset når han bestiller sneller fra Daiwa.

Ny pers på sei. god moro!

Og ny lysingpers. Minst like god moro!

Fisken som redda dagen for båtmakkeren. Seipers som fikk frem gliset!

Det er en temmelig gåen gjeng som etter dusjing og skifting kan sige ned i sofaen på hytte 10 og nyte et lysingmåltid Elin har skapt. Hun kalte det restemiddag. Jeg kaller det forbanna dritgodt!