En juninatt bak karpestengene

Helgens tur skulle egentlig vært lenger, og ikke så ensom som den ble. Jeg hadde invitert med meg Edvard på tur, og vi var gira! Desverre gikk dette i vasken av forskjellige grunner, så alt jeg fikk til var en kjapp liten natt. Jeg hadde foret opp to swimmer ganske bra uka i forveien, og det hadde jo vært sørgelig om foringa ikke ble brukt godt. Det skulle vise seg at jeg hadde foret bra.
Forrige tur til vannet resulterte i en liner og en drøss bilder av stenger og sneller. Ikke det helt store altså. Denne gangen hadde jeg mer aktivitet den første timen enn jeg hadde på to døgn sist jeg var der, og det gjorde noe med trua. Det gjorde ikke ting verre at jeg på min siste foringsrunde så tre karper som ivrig søkte etter mat der jeg slang ut boilies og pellets. Jeg har aldri trua når jeg drar på karpetur, men denne gangen hadde jeg det. Litt i alle fall.
Jentungens bursdagselskap var bare såvidt over før jeg slang meg i bilen og dro. Huset var bomba etter at 11 sjuåringer hadde fått løpe fritt, så det var med et lite stikk av dårlig samvittighet ovenfor min kone at jeg forlot åstedet. Heldigvis har jeg en veldig bra kone, så jeg fikk tillatelse til å sluntre unna.

Vel på plass fikk jeg ut stengene før jeg rigget opp telt og seng. Stolen ble plassert, og jeg kunne grave frem en ørliten fatøl fra sekken. Sola gikk ned, og det ble relativt kjølig, så rundt 23.00 fant jeg soveposen og nyinnkjøpt underholdning fra han fyren i DiDerre. Godt nedi andre grafisk beskrevne politidrap sovner jeg med boka på brystet, men jeg får ikke sove lenge. Jeg kan neppe ha sovet mer enn 20 minutter før jeg blir røsket ut av drømmeland av en nappvarsler som gir fra seg en javn og høy uling. En fisk har plukket opp den doble popup-boilien som lå nærmest land, og forsvunnet greit ut på midten av vannet. Jeg får på meg støvler og vasser ut til stanga, fremdeles delvis i ørska.
 I det jeg løfter stanga fra stangholderen kommer jeg litt mer til meg selv, og jeg må mobilisere det jeg har av konsentrasjon og balanse. Dette er en sterk fisk! Karpa har dratt seg godt gjennom endel liljeblader og andre vannplanter, og ofte består fighten da av å dra fisken tilbake gjennom disse. Denne gang fikk jeg i pose og sekk. trøbbel med liljene, og en fisk med en temmelig sterk overbevisning om at den så absolutt ikke skulle nærme seg håven. Det var tungt og det var nervepirrende. Etter en god stund fikk jeg lagt fisken over håvnettet, og jeg innså kjapt at det var snakk om ny pers. Med god margin. Da jeg løftet vekta med veienettet lyste displayet greit over ti kilo. Ikke at jeg gikk av skaftet av den grunn, jeg visste ikke hva veienettet veide, så jeg la karpa i en sekk, fikk denne i vannet og veide nettet. Det var ikke tid for hoderegning, så mobilen fikk gjøre den jobben, og jeg endte til slutt opp med en ny pers på 8800 gram. Det var ikke lett å få sove igjen etter dette, men til slutt klarte ikke fleecejakka å holde kulda ute, så jeg fant posen igjen. Litt fler bestialske mord fra han fyren som synger om å danse med ei diger dame som heter Gunn, og til slutt sovnet jeg.

Speil på 8800 og ny pers!

 

Jeg våkner i sjutida av at Roger kommer valsende gjennom skauen med en diger kaffekopp i hver hånd og en pose skoleboller under armen. Fyren får kjapt stempelet "Geni!", og skolebollene og kaffen blir fortært over skitprat. Et stykke nedi kaffekoppen skriker det til i samme varsleren som kvelden før. En ny fisk har plukket opp Mistralboilien på omtrent samme plassen som den forrige, og ganske snart kan jeg glise over nok en fisk i håven. Denne gangen er det ei skjellkarpe som veies til 7650 før den får gå i sekken og plassert ved siden av den andre.

Skjell på 7650.

Etter dette skjer det lite. Vi får fotografert og sluppet ut fiskene, og Roger tusler hjem igjen, omtrent en time på overtid etter hva han hadde lovet hjemme. Jeg ble sittende en stund med kaffekoppen min og titte utover vannet mens jeg nøt morgensola.