Første juli dro jeg avgårde. Jeg skulle være på plass ved Maribell sjøbuer i Kvaløyvågen utenfor Tromsø litt utpå dagen den fjerde, så jeg hadde god tid, og planla å ta det rolig og forsiktig oppover. Det gikk så som så... Når man først tar fart og legger avgårde på langtur blir man (i alle fall jeg) veldig stressa så fort stoppene blir for lange. Så ting gikk ganske fort unna uavhengig av mine planer... Første stopp var uansett Gjøvik, Håvard og litt trivelig feederfiske etter vederbuk. Der hadde heldigvis Håvard tid til å guide, for uten hans hjelp hadde jeg rett og slett ikke fått fisk i det hele tatt. La meg si det enkelt, feederfiske er et fiske jeg vet alt for lite om. Samtidig som det er et fiske Håvard kan godt. Dette ble understreket ved at jeg gjorde alle feils mor i første kastet ved å glemme å slå over bøylen. Første fulle feeder røk av i et vakkert "snapp!" og Håvard måtte nok en gang lære meg hvordan han tacklet opp feederen... Jeg foret opp en swim i tre kvarter, fisket i fem minutter, fikk en fisk, fisket i ti minutter til, pakket sammen og dro.
1770 gram feederbuk. Gøy!Stor takk til Håvard for kaffe, grunnfor, guiding, tips og hyggelig samtale. Og sist men ikke minst, takk for ny pers på vederbuk på 1770 gram. Stor stas for en som fikk plass til sin tidligere pers inni hånda, en fisk som åpenbart ikke ble veid.
Jeg sa takk og farvel til totningen, snirklet meg ut av Gjøvik og fortsatte ferden mot Trondheim. Dro rett til Haukvannet, ventet ti minutter på Sverre og tuslet ned mot vannet. Der fikk vi en liten overraskelse (for Sverre var det et sjokk), da vannet var tappet kraftig ned, og swimmen gutta hadde pleid å legge agnet på nå var greit på tørt land. Trua sank endel, men vi lot det ikke stoppe oss. Raphaug kom etterhvert også innom for å sikre seg arten, og hans besøk er egentlig en rapport i seg selv. Makan til god underholdning tror jeg ingen har hatt før ved et mortevann i bymarka. Kort fortalt ble det blanking på meg og en pen fisk på 690 gram på Sverre.
690 gram på den unge, noe lovende, doktoren.Vi pakket sammen, og siden Sverre er seg sitt ansvar bevisst når det gjelder å ta vare på østlendinger i Trondheim stilte han med bedchair og stuegulv å overnatte på. Takker så masse for det Sverre, meget bra! Dagen etter var det å kjøre verten på "jobb", for så å vende snuta på caravellen nordover igjen. Trondheim - Fauske er nok, med unntak av Saltfjellet, den kjedeligste bilturen i landet. Hinsindes mye skau! Det kan umulig være hensiktsmessig med så ubegripelig mye trær på et sted? Turen gikk unna uten de store opplevelsene, bortsett fra et nestenkræsj på en latterlig smal bru, og turens første runding av 1000 kilometer på triptelleren.
Vel fremme i Fauske var det på tide å sove, så jeg fant meg ei fin lita campinghytte (bytt ut "fin" med "råtten") på en nydelig liten campingplass (bytt ut "nydelig" med "sliten") for å overnatte. Her hadde jeg planlagt å fiske litt, men etter en drøss timer i bil var valget mellom å sette seg ned med et par pils og å gå et stykke for å fiske litt for enkelt...
Neste dag var Tromsø det store målet, og jeg la i vei full av ungdommelig overmot. Noe som skulle vise seg å føre til en nær massiv feil, da jeg friskt og fint kjørte inn i fergekøen ved Bognes. Etter fem minutter i køen begynte jeg å innse at noe var galt, og etter en ekstra titt på gpsen forsto jeg at jeg sto i totalt feil kø. Jeg skulle da for phanden ikke til Lødingen! Ut av feil kø, inn i riktig. Siste bilen inn på ferga og greit fornøyd med egen innsants... Det hadde tidlig gått opp for meg at jeg strengt tatt kom til å ankomme Tromsø en dag for tidlig, og jeg fant ut at jeg måtte ha noe å gjøre mens jeg ventet. Jeg sendte en melding til Arve, og spurte ham om han kunne tipse om noen gode kystmeiteplasser i området. Det kunne han ikke, det han derimot kunne komme med var tilbud om fotballkamp, øl, mat og ikke minst overnatting! Et slikt tilbud var det selvsagt umulig for meg å si nei til, og vel fremme i nordens Paris ble jeg møtt med en fantastisk gjestfrihet hos Arve og Vibeke. De hadde åpenbart stått på hodet siden jeg sa jatakk til tilbudet om overnatting, og blant annet laget et par suverene pizzaer. Selskapet var av ypperste klasse, og uthvilt og opplagt kunne jeg neste dag sette kursen ut mot øyene, Maribelle sjøbuer, en utmerket vert og noe som til slutt skulle vise seg å bli en aldeles fortreffelig uke med fiske, dritprat, god mat og generelt litt for lite søvn.
Jeg var vel på plass rundt ti. Noen timer for tidlig, men så lenge man har en liten beastmaster UL med en exage 1000 på, og en pose reker i bilen er det ikke vanskelig å få tiden til å gå. Ut på flytebryggene for å se om det var noe å få der. Det var det, og etter kort tid hadde jeg landet en fin stabel med små sandflyndrer opp mot i overkant av 500 gram. Kikkfiske på 6 meters dyp gikk utmerket, og jeg moret meg over å se et titalls sandflyndrer slåss om agnet. Det røk på en trekilos torsk som ga en morsom fight på den lille spaghettistanga, men som skulle vise seg å være dørgende kjedelig i forhold til den neste fisken. Helt ut av det blå kom det ei lita kveite sigende inn mellom alle sandflyndrene. Etter et par forsøk tok den åtterkroken med reke på, og jeg fikk noe som må være den klart morsomste fighten på UL jeg noensinne har hatt! Rett og slett hysterisk var det, og til slutt klarte jeg til og med å få fisken opp på brygga.
Grei nok bøy på den bittelille stanga!
Min første kveite var liten, men ga meg en kjempebra opplevelse. Fisken var halvannen kilo, og fikk etter kjapp veiing og fotografering slippe ut igjen for å gange sin egen vekt med hundre.Etterhvert kom verten og tilbød meg å låne en båt mens jeg ventet på resten av gutta. Et tilbud jeg selvsagt takket ja til. Båtfisket i tilnærmet blinde ga meg ikke stort, og etter en stund kom gjengen og jeg dro innover igjen. Bagasje og unødvendig pikkpakk ble slengt i en haug, stenger ble montert og vi la ut på en liten ettermiddagstur for å komme i gang. Dette var the real deal, og starten på ei beinhard uke med dype nedturer og sinnsyke oppturer.
Vi brukte altså svært kort tid på å komme oss i båtene den første dagen (som egentlig var før den første dagen). Hytta var ennå ikke klar for at vi kunne innta den, og noe måtte vi jo foreta oss i mellomtiden... Vi startet fisket i nærområdet rundt sjøbua, og kunne neppe fått en særlig bedre start. Ganske kjapt ble det landet et par pene steinbiter på rundt sju kilo, og overraskende nok tok det ikke veldig lang tid før noe helt annet, og betydelig sterkere hadde sugd i seg en av gummifiskene der nede under båten. Vi fikk en liten forsmak på hva som egentlig bor i disse flyndrene, da Kim Tore fikk æren av å kjøre og lande turens første kveite. Noe over minstemålet gikk den i kassa, og sammen med nok ei kveite og noen flere steinbit erklærte vi starten på turen for en suksess.
Det fiskes hårdt!
Ny steinbitpers på Anders. Noe skeptisk til å posere med den før kakking, men måtte pent...
Kim Tore med såkalt dobbeltsidig drittsjokk da noe annet enn en dvask steinbit tok jiggen.
Ikke veldig stor, men lovlig, og en god start på uka!
Ennå en fisk får smake stål! Kveitespyd er, så lenge fisken skal nytes på middagsbordet, en genial innretning. Vurderer å lage en liten til landing av sandflyndrer.
Dagens andre fisk. Vi kan så absolutt ikke klage.I tillegg til dette hadde Kim Tore nok et hogg på nedslipp en annen plass rett før vi dro inn igjen for å få innstallert oss på sjøbua. Det kan være jeg nevner det igjen senere, men Mariebelle sjøbuer er fantastisk for folk som vil bo veldig bra og ikke betale det hvite ut av øyet for det. Generelt var vi svært fornøyd med boligen, både senger, kjøkken og stue er av ypperste klasse. Eneste problemet var at han i køya over snorka noe infernalsk... Takk for den Jarand.
Dagen etter skulle vi starte for alvor! Ut på tur grytidlig og bånn gass fra første stund! Det vil si... bånn gass var det ikke, da "speed"båten vi skulle bruke nekta å starte. Vi måtte låne et par mindre (og mindre egnede) båter på formiddagen, mens verten rett og slett bytta ut hele motoren. En innenbords dieselmotor... Vi tok det altså pent, og holdt oss i området rundt campen første dagen. Dette resulterte i fisk, men ikke spesielt stor fisk, tror de lå på rundt ti kilo. Noe som jo ofte er bra, men når man fisker kveite er det jo latterlig. Og litt trist. De neste dagene ble brukt uttaskjærs, noe som skulle vise seg å være en svært god ide, tross en båt som uavhengig av skvett ny motor klarte ni knop i nedoverbakke i dønningene. Med vinden i ryggen og mors kjøttkaker til middag. Den store fordelen med båten var at den var fantastisk å fiske fra. Dessuten var alternativene verre. Den ekstra timen det tok å komme seg ut til godplassene var i grunn ikke noe stort problem, søvn sto uansett ikke som et vesentlig moment på timeplanen den uka, og hvis man absolutt måtte sove kunne man fint gjøre det i båten. Snipan (båten altså) ble en god venn, og de dagene vi brukte den "noe" kjappere alubåten gikk ting likesom ikke helt vår vei... I alle fall ikke min... Mer om det senere.
Disse gutta klarte å få det til i aluminiumsbalja.
Fisk fikk de også!
Her har et eller annet med skikkelige krefter tatt jiggen. Det var dårlige odds på at den var flat og hadde digert gap...
Flat: *check*! Digert gap: *Check*! Jepp, ei kveite!
Kim Tore jobbet hardt for å få tatt et bilde av en lundefugl. Usikker på om han lyktes...
Anders kjører fisk igjen... Har irriterende mange bilder av det...
Hva som skjer (annet enn kjøring av kveite/bli kjørt av kveite) her er jeg jaggu ikke sikker på... Det ser uansett moro ut!Tirsdagen var altså første dag "på utsida". Og det løsnet. Anders (Panzer på forumet), som etterhvert skulle vise seg å bli den med flest fisk (om jeg ikke husker alvorlig feil) dro til med en ålreit fisk jeg ikke husker vekta på, men det morsomste som skjedde var garantert tjuekilosen til Kim Tore. Kenneth hadde lagt seg på dørken for å sove, og ble vekket av Kim Tores utrop da fisken to midt i vannet. Han slang seg over både kamera og spyd, og det første han ville vite var om den snart var oppe. "Den tok akkurat 60 meter..." var Kim Tores tørre svar på spørsmålet, og Kenneth ble litt muggen for at han ble vekket før det var tid for å lande den.
Her har fisken just tatt 60 meter, Kim Tore er i fistel og mente det var bedre enn å skaffe seg haill.
Gøy, gøy, gøy!
Antares i flex under nordnorsk sommersol.
Sterk kveite, glad gutt!Å si at kveitefiske er et actionfylt fiske er en sannhet med ganske kraftige moderasjoner... Eller i alle fall visse føringer... Det er så til de grader action når det skjer noe, men frem til da, og den ventetiden kan være temmelig lang, er ordet "action" det siste man tenker på. Time etter time med sveiving, drifting, jigging og dorging uten så mye som et napp er gjerne oppsummeringen, og slik kan i grunn store deler av uka vår oppsummeres. Mesteparten av den, egentlig. En slik monoton langtekkelig fisking kan gjøre noe med huet ditt, og etter noen timer uten hugg kan man fort bli sigen og sløv. Big mistake! Her gjelder det å være våken og konsentrert hele tiden, og nettopp derfor er dette fisket så utmattende og slitsomt. Ikke fordi fighten er heftig, for det er den, men den er bare stas. Det er alt imellom som tar på... Timesvis med dette uten mat er det bare komplette idioter som prøver på, så niste og drikke er viktig. Veldig viktig. Vi gikk for REAL-turmat, solid nistepakke, sjokolade, vann og øl. Alt kan anbefales på det varmeste. REAL-maten er virkelig bra, ikke fordi den nødvendigvis smaker godt (selv om det meste smaker godt etter noen timer på sjøen) men fordi det er varmmat som er enkel å tilbrede i båt og samtidig næringsrik. Man kan gå mange (!) timer på en slik pose... Det hele ble toppet med en liten stenkare når vi en sjelden gang fikk ei bordplate på dørken, og sånn klarte vi å holde konsentrasjonen og humøret på et relativt greit nivå. Stort sett. For det er ikke alltid like lett å holde humøret oppe når an går timesvis, ja dagesvis, uten fisk. Og det blir ikke bedre av at man, når det endelig napper, får småtorsk... Det verste er likevel å miste fisk. Å miste fisk som virkelig sitter, og som føles veldig, veldig stor...
Nesten elg i solnedgang, men ikke helt liksom...Det var tredje fiskedag, og vi hadde landet et knippe ålreit fisk frem til da. Det vil si, jeg hadde ennå tilgode å få kjenning med den store flate. Vi fisket mye på plasser vi hadde fått tips om fra kompisene i Team Isola, som har fisket i området i årevis, og i tillegg hadde vår storartede vert pekt ut noen godplasser for oss. Vi dro igjen uttaskjærs, og siden båtgruppene hadde byttet båt denne dagen sto vi nå med den kjappe alu-båten. Altså gikk turen ut kjapt, og vi kom ganske fort på plass i den lille vika verten hadde pekt ut på kartet. Ikke langt ut i driftet hadde jeg noen små rykk i stangtuppen, før hele stanga bøyde seg i et vanvittig napp. Jeg forsøkte å gjøre tilslag, men det var liten vits, fisken var allerede på god tur utover i bukta, og det var ingenting jeg kunne gjøre for å stoppe den... Dyret dro 100 meter i et sinnsykt utras, og alt jeg kunne gjøre var å stirre sjokkert på spolen som bare mata ut snøre. Dette var på relativt stram brems, så stram at jeg slet litt med å dra ut snøre for hånd etterpå.Vi tenkte det omtrent samtidig, Kenneth og jeg, vi måtte starte båten og følge etter, men da var det for sent... Fisken gikk ut av bukta, over en steinete kant, slet av multien på steinene og var borte... Skuffelsen var enorm! Langt nede kunne jeg ikke gjøre annet enn å dra opp snørestumpen og knyte om... Mens jeg gjorde dette hadde gutta noen napp og hugg, men ingenting som ville sitte. Vi starter et nytt drift, og plutselig sitter Kim Tore i bunn. Tror han... "I svarte! Det er fisk!!" hyler han, og like etter slipper kveita jiggen. Ti sekunder etter sitter det fisk på hos meg, en tung sak som går av litt etter tilslaget. På det neste driftet ryker det på nok en fisk hos meg, og nok en gang må jeg kjenne på den dype fortvilelsen det er å ryke snøret! Det må ha vært noen skader etter turen snøret hadde over kanten da det røk første gang, for opp kom kun en flisete powerprotamp... Jeg har aldri vært så langt nede på fisketur. Så absolutt mitt livs verste fiskeopplevelse var et soleklart faktum, og resten av dagen var jeg det mest nedtrykte menneske som noensinne har fisket kveite i Troms. Tipper jeg. Dette var det som skjedde av action den dagen. Vi testa et par forskjellige plasser, og fikk noen flotte naturopplevelser i form av hval, nise, diverse fugl og et generelt fantastisk landskap, men jeg klarte ikke nyte det. Ikke etter den starten... Tung til sinns, og med en frykt for å ende opp som eneste mann uten kveite på turen sovnet jeg den kvelden. Uten å vite at dagen etterpå skulle by på opplevelser som ville snu sinnstemningen min ganske på hodet...
Gutta sjekker plotteren. Finner plassen greit.Torsdagen kom, og Kenneth, Kim Tore, Anders og jeg var tilbake i godbåten! Vi var generelt mye flinkere i den enn i blikkboksen. Selv om vi var godt innafor fedrelandets grenser, følte vi mye at vi gikk i söta brors fotspor. Svenskene i Team Navia hadde fisket i området i to uker før vi kom, og fra dem (via världens besta Karlsson i Isola) fikk vi noen gode tips. Et relativt lite flak utenfor vika hvor jeg hadde sunket til uante humørdyp dagen før, hadde gitt dem et temmelig godt fiske med en toppfisk på omkring søtti kilo. Vi ville også ha toppfisk på søtti kilo. Det vil si, jeg ville bare ha fisk... Og jeg var i grunn temmelig sikker på at jeg ikke kom til å få det.
Vi drar over sandflaket en runde, konstanterer at driften er veldig bra og de tre andre har trua. Jeg har trua på øl, og ser nesten ikke poenget i å fiske i det hele tatt. Vi dorger tilbake samme vei vi kom, flytter oss litt og starter ett nytt drift. Omtrent fem minutter ut i driftet lugger det i stangtuppen min, etterfulgt av et hugg så kraftig at jeg ikke noensinne har sett noe som ligner en gang. Føltes som å sette i bunn under dorging i 20 knop... Hugget kan best beskrives som "dunk dunk"... "BANG!!!". "Å FY FAAAA**!!" roper jeg i det fisken skjønner at den sitter fast i noe og setter grei fart vekk fra båten. Her var det heldigvis ikke noen stygge steinkanter å være bekymret for, men likevel var jeg livredd. De mistede fiskene fra i går satt friskt i minnet, og om jeg skulle miste denne også hadde jeg antagelig slengt meg i vannet. Etter en nervepirrende og aldeles fantastisk rå fight fikk vi se fisken for første gang. Den var pen, ikke noe beist, men heller ikke noe frimerke. Jeg skalv som et ospeløv i beina, Kenneth stappet et kamera inn i fjeset på meg og spurte hvordan jeg hadde det. Alt jeg klarte å gjøre var å dytte det vekk og si "nei, nei, nei, nei. Ikke nå!" Anders sto klar med spydet, men fisken kom opp litt for skjevt og han klarte ikke sette spydet i den. Før vi fikk gjorte noe fornuftig plasket den en gang med halen, snudde, og forsvant ned til bunn igjen. Jeg spør hvor dypt det er, får beskjed om at det er drøyt tredve meter, og konstanterer at fisken ligger flatt tredve meter under båten. Andre gangen den kommer opp gjør den det på samme måte. Sidelengs opp i vannet, og ingen steder for Anders å sette spydet. Kenneth vil ha meg til å gi litt slakk, slik at fisken legger seg flatt, men jeg gir klar beskjed om hva jeg synes om akkurat det forslaget. Jeg gir også klar beskjed om hva jeg synes om Anders ide om å forsøke å snu fisken ved å dytte i den med spydet, noe som ikke fører til annet enn at fisken legger seg på bunn igjen... Tredje gang den kommer opp presterer lange Anders å lene seg over ripa, vinkle spydet innover og sette spissen sikkert gjennom fisken. Kjapt er den over ripa, og jeg setter i et jubelbrøl jeg nok aldri før har vært i nærheten av.
!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!Ti tusen tonn var løftet av skuldrene mine, og etter det første gledesutbruddet ramler jeg omtrent sammen som en sekk. Og joda, det kom noen tårer, jeg er ikke redd for å innrømme det... Fra bunn av Marianergropen til toppen av Everest fra den ene dagen til den andre. Fisken veies til 21,1 kilo, er med grei margin den største fisken jeg har fått noengang, sklir lett inn høyt oppe på lista over mine beste fangster og var rett og slett en fantastisk opplevelse. Eneste dumme var at jeg var så sjukt nervøs at jeg ikke klarte å glede meg skikkelig over fighten, selv om jeg kunne slappe av nok til å gi Kim Tore fototips mot slutten... Resten av dagen husker jeg svært lite av. Resten av uka kan jeg si mer om senere...
Her er jeg grenseløst glad!Etter at jeg hadde klart jobben med å få ei kveite var det kun Kenneth igjen. Rett etter at jeg fikk fisken sendte jeg en sms til Kenneths kone, med bildet av fisken og teksten "Kun din mann igjen." "Han har fått før." var svaret jeg fikk... Ikke særlig mye medfølelse fra den kanten, med andre ord... Kenneth var altså nå den eneste som ennå ikke hadde fått fisk, og som guide og arrangør burde han kanskje synes at det var greit. Det gjorde han ikke...Heldigvis for Kenneth skulle han slippe å være fiskeløs veldig lenge, selv om han først måtte se Anders kose seg med ny pers. Igjen...
Sitter!
Her er det bare å nyte synet av spole som jasser ut sene med bremsen strammet dønn i bunn...
Kenneth dokumenterer alt. Filmen kommer på kino i HD, 3D og muligens med stereolyd i løpet av høsten. Legg dere i billettkø nå!
drøyt tredve kilo plate...
Najs!Anders fikk altså sin fair share med kveiteaction, men som nevnt, Kenneth hadde foreløpig ikke fått annet enn ei lita ulke og noen steinbit, og følte seg nok ganske klar for tøffere motstand. Noe han også fikk til slutt.
Etter å ha prøvd alt av triks for å få fiskelykke, blant annet forskjellige luer (dog ikke haill, der satt Kim Tore ned foten), skulle det endelig bli Kenneth sin tur. Det hadde blitt fredagen, og nest siste fulle fiskedag, og det var vel ikke fritt for at Kenneth svetta litt. Heldigvis var det hans tur denne dagen, og etter noen timers fisking var det endelig bråstopp på jiggen hans. Etter endelig å ha fått testa den nye stanga en stund kan vi lande en fisk på 25 kilo. Han prøvde å være avslappet rundt det, men det er ikke tvil om at det var en lettelse for ham :)
Flex!
Litt reklame.
Pent!
Fornøyd "ung" mann.Greit fornøyd med den, og dagen etter fikk han jaggu en til. Den husker jeg ikke vekta på, men mellom 15 og 20 kilo et eller annet sted.
Denne dagen var det sydvesten som gjorde utslaget. Fint skarre værra!
Klar for landing. Kanskje...Dette ble også den siste fisken i vår båt, og vi sier oss temmelig greit fornøyd. En liten stund etterpå ringer de andre gutta og kan med stor begeistring fortelle om turens største fisk. Thomas smalt til med et flott eksemplar på 41 kilo, og hyler som ei lita jente i telefonen. Vi kaller det en vellykket tur, og tar oss en stenkare for oss selv :)
Vi gir oss etter endel flere timer med resultatløs jigging, og vender nesen hjemover mot hytta. Der venter en dunk vin, noen øl, et antall grandiser og en god sofa. Etterhvert kommer de andre gutta etter, og vi må ut og beundre turens største fisk.
For et hue...
Pen blir den ikke av noen timer i kassa, men svær er den like forbanna.
Og temmelig grådig.
Du vet at stanga har flexa når multien har lagd dette kuttet i håndtaket...
Kim Tore feiret med et bad. Midt på natta. 7 grader i vannet... Uansett hva han sa var det garantert ikke deilig.Siste dagen fikk Kim Tore og jeg klemt inn litt kosefiske i området rundt campen. Jeg hadde ennå ikke fått steinbit, bare mista et titall 10 – 20 meter over bunn, og var ltit stressa for det. Fikk heldigvis en, til slutt, selv om den var moderat av størrelse med sine 5900 gram. Uansett ny pers :) Kim Tore perset også, med en ganske mye større fisk. Drøyt åtte kilo tror jeg den var. Vi tok også noen drift etter rødspetta. Jeg fikk ingen, men Kim Tore perset med en ok fisk på 1200 gram.
Ny pers på Kim Tore.
Og ny pers på Kim Tore igjen...Det var egentlig det... Ei uke med vanvittige oppturer og sinnsyke nedturer var over, bilen var pakket og det var på tide å dra hjem. Dette er en tur jeg ikke kommer til å glemme med det første. Naturen, folka, fisken og spenningen var alle av absolutt ypperste klasse! Stor takk til Kenneth for arrangering, alle gutta for dryg humor og godt selskap, Harder og Eivind for ypperlig vertskap, Magnus Karlsson og Isola for gode plasstips, Thomas for usannsynlig god kveitemiddag, og min kone for at jeg fikk lov til å dra.
I tillegg må jeg takke Håvard for guiding til vederbuken, Sverre for morteguiding og overnatting og ikke minst Arve og Vibeke for fantastisk oppvartning og overnatting. Uten dem hadde turen oppover blitt langt mer traurig enn den ble!
