Nå er det ikke til å stikke under noen stol at det bor en ørliten artsjeger i meg. Det er ikke snakk om en spesielt stor en, i fjor dro jeg det så langt som til å få en (1) ny art, uten at det egentlig plagde meg veldig. I år har jeg et lite håp om å få til noen flere, og det starter ganske bra. Fikk til en liten tur på isen i dag, og etter flere resultatløse turer etter arten, skulle det endelig løsne skikkelig. Art nummer 66 ble øyepål, og når jeg til slutt først fikk den, fikk jeg mange... Tipper jeg endte på 40+ totalt. Toppfisken veide imponerende 100 gram, og ga en helsikes fight!
tirsdag 19. januar 2010
søndag 10. januar 2010
Skjærgårdsidyll
Skjærgårdsidyll var det i aller høyeste grad i dag, selv om det ikke akkurat var den typen jeg er vant til. Vanligvis går det i båt, pils, shorts og t-skjorte på denne plassen, og aldri aldri trenger man putte agnrekene i munn for å få dem til å tine...
I dag var det jaggu annerledes. to lag ull, flytedress, ispigger, Kamik nederst og lowe alpine øverst. Og i dag måtte jeg putte agnrekene i munn for å tine dem... Isfiske i Bambleskjærgården er ikke noe man får sjans til å gjøre hvert år, så når sjansen byr seg må man gripe den med begge henda. Det ble en flott dag på isen, det var mildt og deilig vær (rundt 4-5 minusgrader) relativt lite vind og sol fra skyfri himmel. Slikt blir det lange dager av.
Det begynte litt trått, med mye småhvitting, noen enkle små sandflyndrer og en hel del bittesmå taggmakrell, etterhvert ble det bedre, med noen pene berggylter, en flott knurr, et par godkjente torsk, noen fine makrell (Martin - 870 gram, meg - 790 gram) og en ganske bra fløyfisk. Pluss, selvsagt, tusen millioner småhvitting... Håvard er sprø, og dro hele veien fra Toten til Bambleskjærgråden for å fiske på isen. Han dro hjem med en ny pers og en ny art, og mente turen var verdt det. Ham om det. Her er noen bilder.
I dag var det jaggu annerledes. to lag ull, flytedress, ispigger, Kamik nederst og lowe alpine øverst. Og i dag måtte jeg putte agnrekene i munn for å tine dem... Isfiske i Bambleskjærgården er ikke noe man får sjans til å gjøre hvert år, så når sjansen byr seg må man gripe den med begge henda. Det ble en flott dag på isen, det var mildt og deilig vær (rundt 4-5 minusgrader) relativt lite vind og sol fra skyfri himmel. Slikt blir det lange dager av.
Det begynte litt trått, med mye småhvitting, noen enkle små sandflyndrer og en hel del bittesmå taggmakrell, etterhvert ble det bedre, med noen pene berggylter, en flott knurr, et par godkjente torsk, noen fine makrell (Martin - 870 gram, meg - 790 gram) og en ganske bra fløyfisk. Pluss, selvsagt, tusen millioner småhvitting... Håvard er sprø, og dro hele veien fra Toten til Bambleskjærgråden for å fiske på isen. Han dro hjem med en ny pers og en ny art, og mente turen var verdt det. Ham om det. Her er noen bilder.
fredag 1. januar 2010
Suterfiske. My way.
Izaak Walton refererer til suteren som «doktorfisken», legen blant fiskene, og antyder at den har helbredende egenskaper, både for fisk og mennesker. Jeg vil ikke ta stilling til akkurat den påstanden selv, men kan slå fast at suteren i alle fall midlertidig demper en temmelig kraftig sjukdom hos meg. At det er suteren selv som har påført meg denne sjukdommen er en helt annen sak. Sutersjuken kan nemlig kun dempes (den kan aldri kureres helt) ved å fiske suter. Om dette i seg selv kan være bevis på fiskens helbredende egenskaper er vel heller tvilsomt. At det er en fantastisk sportsfisk er det dog ingen som helst tvil om...
Starten
Jeg begynte mitt spede suterfiske med bolt rig, boilie, nappvarsler og rod pod. Hvilken forferdelig tabbe det var! For selv om dette i aller høyeste grad er en metode som fungerer utmerket etter suteren, og ved enkelte anledninger kan være det beste valget, bør det være et sistevalg. En siste utvei, når ingenting annet fungerer. La meg si det først som sist, suter skal fiskes med dupp! Jeg forsto heldigvis dette ganske fort, uten at det nødvendigvis ga noen umiddelbare resultater i form av fisken jeg var ute etter. Fisk ble det, små sørv da jeg fisket med mais og små abbor da jeg fisket med mark. Senere skulle det gå opp for meg at det å fiske med dupp ikke nødvendigvis var det samme som å fiske med agnet over bunn, og etter det skulle alt gå så meget bedre.
Den første
Mitt første møte med suteren var ved vannkanten ved en lokal liten isdam. Suteren der er liten, nesten utelukkende under kiloen, men som så ofte før er det ikke alltid størrelsen det kommer an på. I alle fall i begynnelsen... Suteren var min art nummer seksti, uten at det et nytt artskryss egentlig var spesielt viktig. Viktigere var det at en fisk jeg hadde famlet meg frem etter på egenhånd altfor lenge endelig fikk se innsiden av håven min. Det var en relativt liten fisk, 980 gram, som ble tatt tidlig på året (april) så fighten var et stykke unna det jeg i ettertid har erfart at suteren kan levere, men alt det der var underordnet. Endelig satt suteren! Jeg var umiddelbart solgt. Relativt billig, skulle det vise seg, da jeg senere besøkte Stokkevannet, og fikk oppleve hva et rimelig stort eksemplar av arten kunne vise frem av fightingegenskaper. Når det er sagt, fisker man med utstyr tilpasset størrelsen på fisken blir det sjelden kjedelig. Mitt weapon of choice til fiske etter små suter er ei lett matchstang og ei lita matchsnelle fylt med rimelig tynt snøre. 13 fot halvkokt spaghetti og 0.16 mono er alltid gøy, og av og til skrekkelig skummelt. I alle fall når det bor karper opp mot seks kilo i samme vannet...
Endelig en stor en
Som sagt, min første suter kom tidlig, allerede i slutten av april, og det var fremdeles en liten stund til jeg kunne gå løs på større eksemplarer i større vann. Det skulle bli endel turer til denne lille isdammen frem til vanntemperaturen i Stokkevannet hadde steget såpass at det var verdt å ta turen dit. I slutten av mai hadde temperaturen krøpet over den magiske grensen på omtrent 15 grader (en grense som nok kan variere litt fra vann til vann) og det var på tide å prøve seg. Jeg hadde med meg kyndig guiding og anså sjansene for fast fisk som i alle fall litt større enn når jeg rotet rundt der ung, dum og alene året før. Første forsøk klaffet ikke, men guiden dro i alle fall et vakkert eksemplar på drøyt to kilo. Andre turen, rimelig kort tid etter den første, leverte for meg også. Endelig kunne jeg beundre en vakker suter på 2,2 kilo liggende på avkrokingsmatta. Om jeg var solgt ved den første var jeg så definitivt solgt nå. Solgt, solgtere, solgtest, og jeg var så absolutt solgtest. Neida, jeg vet det ikke går an å gradbøye solgt sånn, men det driter jeg i. Herregud, for et rush, for en fight, for en opplevelse og for en fisk!
Rune Johansen beskriver det slik i sin utmerkede bok «Meite» (en bok alle burde ha i hylla, eller aller helst på nattbordet): «Jeg synes suter er en av de aller vakreste og mest interessante fiskeartene. Har man først målt krefter med denne kjempesterke, muskuløse fisken, og kunnet beundre den på nært hold, er man solgt for livet. Man kan simpelthen ikke unngå å bli betatt». Greit, han bruker ikke utrykket «solgtest», men det får heller være. Jeg må ganske enkelt si meg enig i hvert bidige ord.
Når skal man fiske?
Det bør ikke komme som noen overraskelse på noen at det ble flere turer. Det ble så mange jeg klarte, det vil si, så mange som kona tillot. Som småbarnsfar er det gjerne begrenset hva man får til av fisking, og derfor ble de aller fleste turene lagt til kvelden, etter at ungene var godt i seng. Når man skal fiske suter er dette langtfra noen bakdel, siden fisken, etter min erfaring, i hovedsak er aktiv da dag blir til natt og omvendt. Personlig har jeg opplevd det beste fisket enten på kvelden før det har blitt helt mørkt, eller om morgenen i det det begynner å lysne. Jeg har fått flest fisk på kvelden, men dette kommer nok av at det som regel er da jeg har hatt mulighet til å fiske. Det er relativt bred enighet om at morgenen er den beste tiden på døgnet, uten at det dermed betyr at kvelden er dårlig. Langt i fra. Etter at det har blitt helt mørkt har jeg derimot sjelden hatt spesielt godt fiske. Det kan komme av at mitt fiske er svært visuelt, men det jeg har hørt fra de som fisker boltrig samme plassen tyder på det samme.
Fremgangsmåte
Så hvordan gjør man det? Som nevnt, det er mange måter å fiske suter på, og personlig foretrekker jeg å gjøre det svært enkelt. Nesten utelukkende går det i dupp- eller frilinefiske, og jeg kan ikke tenke meg at jeg kommer til å gi opp de metodene med det første. Fremfor alt foretrekker jeg å fiske på fisk jeg ser. Dette kan gjøres enten ved stalke dem, altså gå langs land og finne fisken, eller ved å finne en plass man har tro på, fore opp denne, og så vente. Førstnevnte er vanskelig og tidkrevende, men svært spennende og enormt tilfredsstillende når det lykkes. Å stalke suter på denne måten er ikke noe man hiver seg over om man har dårlig tid. Det krever en hel del tålmodighet og kunnskap, og som regel finner man fint lite. Det er mulig, men svært vanskelig. Alt skal stemme, og det er lite som skal til før man ødelegger sjansene sine. Jeg vil anbefale det for dem som har masse tid til overs, og trenger en skikkelig utfordring.
Den andre metoden er langt enklere, men like fullt utrolig spennende. Det aller beste er selvsagt å begynne en plass man har fått litt suter før, hvor man vet det er suter å få. Suteren kan til tider være rimelig stasjonær, i alle fall har den sine faste ruter den går. Problemet med dette er selvsagt at en gang må være den første, og det kan fort virke demotiverende å vase rundt i blinde over lang tid (slik jeg selv gjorde til å begynne med). Jeg anbefaler å begynne i nærheten av liljebelter og sivkanter. Små, åpne lommer i vegetasjonen, hvor det er lett å komme til fra land. Husk at man må kunne se bunn fra der man vil stå og fiske. Til dette fisket er polariserte solbriller et must! Man kan gjerne forsøke å fiske innefor sivet der det er mulig (med de åpenbare utfordringer dette innebærer i bakhodet), suteren kan finne på å gå rimelig grunt. Det er også en fordel å kikke etter suterbobling. Suteren finner føden sin i mudderet på bunn, og mens den går der og roter i søla sendes ofte opp små grupper av bobler til overflata. Se etter boblespor bortover overflata, eller bare små grupper på fem, seks bobler. De kan være vriene å få øye på med det første, men etterhvert blir man mer dreven, og har lettere for både å få øye på boblene, og skille suterbobling fra bobling... Et annet tegn å se etter er liljeblader og sivstrå som beveger seg «unaturlig». Når man etterhvert lærer seg hva man skal se etter og hvor man skal se etter det økes sjansene for å få kjenne suterens krefter betraktelig!
Legg noen forballer på de stedene du velger deg ut mens du går og leter. La foret ligge en stund, og gå så tilbake og sjekk. Har man truffet blink, og funnet plasser suteren svømmer forbi tar det sjelden lang tid før det er fisk inne på swimmen. Foret jeg har brukt mest er Sensas Tanches 3000. Kjempefor som virkelig tiltrekker seg suter så det holder! Et annet for jeg har brukt med god uttelling er Swedbaits Sutarkung. Et for som har levert gode fangster i Sverige, og som utvilsomt kommer til å kunne lure opp noen godsuter her til lands også fremover. Jeg bruker stort sett bare mais som krokagn, og når jeg blander foret slenger jeg oppi en maisboks sammen med grunnforet. Dette har gitt rimelig gode resultater, og jeg nøler ikke med å anbefale det. Doggmark er et annet populært agn til suter, men jeg opplever det som et noe dårligere valg der jeg fisker, ganske enkelt fordi sørven også er veldig glad i det. Når maisen har truffet bunn ligger den stille, og oppdages ikke så lett av disse irriterende agntyvene. Det samme kan ikke sies om meitemark. Den beveger seg, og den blir fort funnet av sørven. Mot slutten av sesongen i fjor eksperimenterte jeg litt med forskjellige typer agn, blant annet ananas og tjukklefse. Ananasen fikk ligge i fred, tjukklefsa var en vinner! Uansett valg av agn, det er nå moroa begynner. Man har lokket inn fisken, og kan begynne fiskingen. Har man svakt hjerte er dette kanskje ikke det man bør drive mest med, for dette kan være en alvorlig påkjenning for blodpumpa.
Spenningen, infarktet, gleden
Man kan velge å fiske med dupp, eller friline. På kort avstand, og hele tiden mulighet til å se krokagnet er absolutt friline å foretrekke. Som regel må man jukse litt, og hekte på et lite splitthagl et stykke foran kroken, spesielt hvis man er plaget med mange agntyver. Der jeg fisker er sørven til tider skrekkelig plagsom, men den slutter å være et problem så fort man får agnet til bunns. En krok med tre, fire maiskorn synker langtfra fort nok til at det får komme til bunns urørt, så et lite splitthagl må til. Krysser fingra for at frilinepuristene tilgir dette. Ligger forplassen litt lenger fra land kan det lønne seg å bruke en dupp, da det i blant kan være enklere å presentere agnet skikkelig slik, samtidig som man slipper et snøre som går på tvers av swimmen. I tillegg øker sjansen for å miste agnet av syne jo lenger unna land swimmen ligger, og halve moroa er jo å se fisken ta. Samtidig er det vanskeligere å registrere nappet når man friliner uten å se agnet. Når det gjelder nøyaktig duppjustering er ikke dette livsviktig, men så fort man begynner å fiske med kun duppen som nappindikator er kritisk justering av duppen avgjørende. Personlig foretrekker jeg å fiske overblyet når jeg duppfisker, mest fordi løftenapp er så utrolig kult! Suteren er en råtass på å spytte ut agnet, og veldig ofte ser man ikke nappet som annet enn en ørliten bevegelse i duppen. Her gjelder regelen om at et tilslag for mye er bedre enn ett for lite!
Det er når man har fått krokagnet til bunns at infarktrisikoen virkelig øker. Da starter moroa med å nistirre på krokagnet der det ligger mellom gratismaisen som fulgte med grunnforet ned mot bunn. Lite gjør meg så skjelven som når jeg har foret opp en swim nær land, og jeg etter kort tid kan observere fire – fem tokilossuter stå med nesa i foret og sope i seg partikler og grunnfor. Det kan i sannhet være en lidelse å måtte se de store, mørke skyggene der nede på bunnen gå og sope i seg alt av mais, bare_ikke_ditt_agn! Frustrasjonen når uante høyder, man nistirrer ned i vannet, og plutselig! Plutselig er den der. Suteren med ditt navn skrevet over hele kroppen. Den siger forbi en gang, snur, spiser i seg to, tre løse maiskorn, for så å plutselig bare stå der. Rett over krokagnet ditt, åpne trakta og suge det inn i kjeften.Som på refleks sitter tilslaget, og man kan ikke en gang se reaksjonen til suteren. Man bare kjenner den på kroppen. sat** som den fisken kan fighte! Persen min på drøyt 2,6 kilo brukte jeg omtrent ti minutter på å få i håven, og her snakker vi actionfylte minutter. Dette er altså så ubegripelig gøy, og blir bare enda bedre av at det topper en lang og møysommelig vei med forberedelser og forarbeid. Dette er nok det beste av alt med det meste av fiske, bekreftelsen på at man har gjort ting riktig i form av fast fisk av riktig art og bra størrelse på kroken. Når det skjer en gang er det kanskje flaks, når det skjer gang på gang kan man slappe av med tanke på at man har knekt noen koder og gjort ting riktig.
Utstyr
Skal man stalke suter, ja stalke hvilkensomhelst fisk, er det viktig å ikke drasse på for mye greier. Det er ikke alltid en maiter klarer å begrense seg, men det er en god ide å prøve. Siden dette fisket som regel foregår i, eller i nærheten av siv og vannliljer bør stanga ha en solid rygg, samtidig som den er smidig og god å kjøre fisk på. Jeg foretrekker specimenstenger på omkring tolv fot, med en testkurve på rundt 1.25 til 1.75lbs. Lavere testkurve tidlig på sesongen før det har grodd skikkelig til, kraftigere stang når liljebeltene begynner å bre seg utover. Ei snelle i omkring 2500-størrelsen fylt opp med monosnøre på rundt 0.25mm duger. En relativt romslig håv er en fordel, men det trenger ikke være en diger karpehåv. Bare husk på at den må være knuteløs, så fisken ikke tar unødvendig skade av håvinga. En liten sekk på ryggen med avkrokingsmatte, kaffe, vekt og et utstyrsskrin med dupper, kroker og splitthagl i er i grunn det du trenger, i tillegg til foret. Her er en method bowl med bærehåndtak som kan lukkes grei å ha, selv om det kan føles som litt drass. Bland grunnfor og det du måtte ønske å bruke av partikler når du kommer til vannet, så har du foret klart hele tiden.
Til slutt
Vel, det var vel stort sett min lille oppsummering av suterfiske slik jeg bedriver det. Det er sikkert mange meninger om hvordan og hva og når og hvor, men dette er altså essensen av det jeg har tilegnet meg av kunnskap gjennom noen få sesonger som sutermeiter. Dette er, som jeg skriver, ikke noe som har kommet automatisk. Massevis av prøving og feiling, og endel svært gode råd fra gode fiskekompiser har til slutt ført til at jeg har begynt å få tak på det. Alt i alt er dette fisket etter suter noe av det aller morsomste jeg kan drive med av fisking, uten at jeg kan sette fingeren på nøyaktig hva det er som gjør det så suverent. Jeg antar det er totalopplevelsen. Summen av alt fra mestring, spenning, ro, utfordring og pur fiskeglede. Alt i alt det fisking, for meg, handler om.
Starten
Jeg begynte mitt spede suterfiske med bolt rig, boilie, nappvarsler og rod pod. Hvilken forferdelig tabbe det var! For selv om dette i aller høyeste grad er en metode som fungerer utmerket etter suteren, og ved enkelte anledninger kan være det beste valget, bør det være et sistevalg. En siste utvei, når ingenting annet fungerer. La meg si det først som sist, suter skal fiskes med dupp! Jeg forsto heldigvis dette ganske fort, uten at det nødvendigvis ga noen umiddelbare resultater i form av fisken jeg var ute etter. Fisk ble det, små sørv da jeg fisket med mais og små abbor da jeg fisket med mark. Senere skulle det gå opp for meg at det å fiske med dupp ikke nødvendigvis var det samme som å fiske med agnet over bunn, og etter det skulle alt gå så meget bedre.
Den første
Mitt første møte med suteren var ved vannkanten ved en lokal liten isdam. Suteren der er liten, nesten utelukkende under kiloen, men som så ofte før er det ikke alltid størrelsen det kommer an på. I alle fall i begynnelsen... Suteren var min art nummer seksti, uten at det et nytt artskryss egentlig var spesielt viktig. Viktigere var det at en fisk jeg hadde famlet meg frem etter på egenhånd altfor lenge endelig fikk se innsiden av håven min. Det var en relativt liten fisk, 980 gram, som ble tatt tidlig på året (april) så fighten var et stykke unna det jeg i ettertid har erfart at suteren kan levere, men alt det der var underordnet. Endelig satt suteren! Jeg var umiddelbart solgt. Relativt billig, skulle det vise seg, da jeg senere besøkte Stokkevannet, og fikk oppleve hva et rimelig stort eksemplar av arten kunne vise frem av fightingegenskaper. Når det er sagt, fisker man med utstyr tilpasset størrelsen på fisken blir det sjelden kjedelig. Mitt weapon of choice til fiske etter små suter er ei lett matchstang og ei lita matchsnelle fylt med rimelig tynt snøre. 13 fot halvkokt spaghetti og 0.16 mono er alltid gøy, og av og til skrekkelig skummelt. I alle fall når det bor karper opp mot seks kilo i samme vannet...
Endelig en stor en
Som sagt, min første suter kom tidlig, allerede i slutten av april, og det var fremdeles en liten stund til jeg kunne gå løs på større eksemplarer i større vann. Det skulle bli endel turer til denne lille isdammen frem til vanntemperaturen i Stokkevannet hadde steget såpass at det var verdt å ta turen dit. I slutten av mai hadde temperaturen krøpet over den magiske grensen på omtrent 15 grader (en grense som nok kan variere litt fra vann til vann) og det var på tide å prøve seg. Jeg hadde med meg kyndig guiding og anså sjansene for fast fisk som i alle fall litt større enn når jeg rotet rundt der ung, dum og alene året før. Første forsøk klaffet ikke, men guiden dro i alle fall et vakkert eksemplar på drøyt to kilo. Andre turen, rimelig kort tid etter den første, leverte for meg også. Endelig kunne jeg beundre en vakker suter på 2,2 kilo liggende på avkrokingsmatta. Om jeg var solgt ved den første var jeg så definitivt solgt nå. Solgt, solgtere, solgtest, og jeg var så absolutt solgtest. Neida, jeg vet det ikke går an å gradbøye solgt sånn, men det driter jeg i. Herregud, for et rush, for en fight, for en opplevelse og for en fisk!
Rune Johansen beskriver det slik i sin utmerkede bok «Meite» (en bok alle burde ha i hylla, eller aller helst på nattbordet): «Jeg synes suter er en av de aller vakreste og mest interessante fiskeartene. Har man først målt krefter med denne kjempesterke, muskuløse fisken, og kunnet beundre den på nært hold, er man solgt for livet. Man kan simpelthen ikke unngå å bli betatt». Greit, han bruker ikke utrykket «solgtest», men det får heller være. Jeg må ganske enkelt si meg enig i hvert bidige ord.
Når skal man fiske?
Det bør ikke komme som noen overraskelse på noen at det ble flere turer. Det ble så mange jeg klarte, det vil si, så mange som kona tillot. Som småbarnsfar er det gjerne begrenset hva man får til av fisking, og derfor ble de aller fleste turene lagt til kvelden, etter at ungene var godt i seng. Når man skal fiske suter er dette langtfra noen bakdel, siden fisken, etter min erfaring, i hovedsak er aktiv da dag blir til natt og omvendt. Personlig har jeg opplevd det beste fisket enten på kvelden før det har blitt helt mørkt, eller om morgenen i det det begynner å lysne. Jeg har fått flest fisk på kvelden, men dette kommer nok av at det som regel er da jeg har hatt mulighet til å fiske. Det er relativt bred enighet om at morgenen er den beste tiden på døgnet, uten at det dermed betyr at kvelden er dårlig. Langt i fra. Etter at det har blitt helt mørkt har jeg derimot sjelden hatt spesielt godt fiske. Det kan komme av at mitt fiske er svært visuelt, men det jeg har hørt fra de som fisker boltrig samme plassen tyder på det samme.
Fremgangsmåte
Så hvordan gjør man det? Som nevnt, det er mange måter å fiske suter på, og personlig foretrekker jeg å gjøre det svært enkelt. Nesten utelukkende går det i dupp- eller frilinefiske, og jeg kan ikke tenke meg at jeg kommer til å gi opp de metodene med det første. Fremfor alt foretrekker jeg å fiske på fisk jeg ser. Dette kan gjøres enten ved stalke dem, altså gå langs land og finne fisken, eller ved å finne en plass man har tro på, fore opp denne, og så vente. Førstnevnte er vanskelig og tidkrevende, men svært spennende og enormt tilfredsstillende når det lykkes. Å stalke suter på denne måten er ikke noe man hiver seg over om man har dårlig tid. Det krever en hel del tålmodighet og kunnskap, og som regel finner man fint lite. Det er mulig, men svært vanskelig. Alt skal stemme, og det er lite som skal til før man ødelegger sjansene sine. Jeg vil anbefale det for dem som har masse tid til overs, og trenger en skikkelig utfordring.
Den andre metoden er langt enklere, men like fullt utrolig spennende. Det aller beste er selvsagt å begynne en plass man har fått litt suter før, hvor man vet det er suter å få. Suteren kan til tider være rimelig stasjonær, i alle fall har den sine faste ruter den går. Problemet med dette er selvsagt at en gang må være den første, og det kan fort virke demotiverende å vase rundt i blinde over lang tid (slik jeg selv gjorde til å begynne med). Jeg anbefaler å begynne i nærheten av liljebelter og sivkanter. Små, åpne lommer i vegetasjonen, hvor det er lett å komme til fra land. Husk at man må kunne se bunn fra der man vil stå og fiske. Til dette fisket er polariserte solbriller et must! Man kan gjerne forsøke å fiske innefor sivet der det er mulig (med de åpenbare utfordringer dette innebærer i bakhodet), suteren kan finne på å gå rimelig grunt. Det er også en fordel å kikke etter suterbobling. Suteren finner føden sin i mudderet på bunn, og mens den går der og roter i søla sendes ofte opp små grupper av bobler til overflata. Se etter boblespor bortover overflata, eller bare små grupper på fem, seks bobler. De kan være vriene å få øye på med det første, men etterhvert blir man mer dreven, og har lettere for både å få øye på boblene, og skille suterbobling fra bobling... Et annet tegn å se etter er liljeblader og sivstrå som beveger seg «unaturlig». Når man etterhvert lærer seg hva man skal se etter og hvor man skal se etter det økes sjansene for å få kjenne suterens krefter betraktelig!
Legg noen forballer på de stedene du velger deg ut mens du går og leter. La foret ligge en stund, og gå så tilbake og sjekk. Har man truffet blink, og funnet plasser suteren svømmer forbi tar det sjelden lang tid før det er fisk inne på swimmen. Foret jeg har brukt mest er Sensas Tanches 3000. Kjempefor som virkelig tiltrekker seg suter så det holder! Et annet for jeg har brukt med god uttelling er Swedbaits Sutarkung. Et for som har levert gode fangster i Sverige, og som utvilsomt kommer til å kunne lure opp noen godsuter her til lands også fremover. Jeg bruker stort sett bare mais som krokagn, og når jeg blander foret slenger jeg oppi en maisboks sammen med grunnforet. Dette har gitt rimelig gode resultater, og jeg nøler ikke med å anbefale det. Doggmark er et annet populært agn til suter, men jeg opplever det som et noe dårligere valg der jeg fisker, ganske enkelt fordi sørven også er veldig glad i det. Når maisen har truffet bunn ligger den stille, og oppdages ikke så lett av disse irriterende agntyvene. Det samme kan ikke sies om meitemark. Den beveger seg, og den blir fort funnet av sørven. Mot slutten av sesongen i fjor eksperimenterte jeg litt med forskjellige typer agn, blant annet ananas og tjukklefse. Ananasen fikk ligge i fred, tjukklefsa var en vinner! Uansett valg av agn, det er nå moroa begynner. Man har lokket inn fisken, og kan begynne fiskingen. Har man svakt hjerte er dette kanskje ikke det man bør drive mest med, for dette kan være en alvorlig påkjenning for blodpumpa.
Spenningen, infarktet, gleden
Man kan velge å fiske med dupp, eller friline. På kort avstand, og hele tiden mulighet til å se krokagnet er absolutt friline å foretrekke. Som regel må man jukse litt, og hekte på et lite splitthagl et stykke foran kroken, spesielt hvis man er plaget med mange agntyver. Der jeg fisker er sørven til tider skrekkelig plagsom, men den slutter å være et problem så fort man får agnet til bunns. En krok med tre, fire maiskorn synker langtfra fort nok til at det får komme til bunns urørt, så et lite splitthagl må til. Krysser fingra for at frilinepuristene tilgir dette. Ligger forplassen litt lenger fra land kan det lønne seg å bruke en dupp, da det i blant kan være enklere å presentere agnet skikkelig slik, samtidig som man slipper et snøre som går på tvers av swimmen. I tillegg øker sjansen for å miste agnet av syne jo lenger unna land swimmen ligger, og halve moroa er jo å se fisken ta. Samtidig er det vanskeligere å registrere nappet når man friliner uten å se agnet. Når det gjelder nøyaktig duppjustering er ikke dette livsviktig, men så fort man begynner å fiske med kun duppen som nappindikator er kritisk justering av duppen avgjørende. Personlig foretrekker jeg å fiske overblyet når jeg duppfisker, mest fordi løftenapp er så utrolig kult! Suteren er en råtass på å spytte ut agnet, og veldig ofte ser man ikke nappet som annet enn en ørliten bevegelse i duppen. Her gjelder regelen om at et tilslag for mye er bedre enn ett for lite!
Det er når man har fått krokagnet til bunns at infarktrisikoen virkelig øker. Da starter moroa med å nistirre på krokagnet der det ligger mellom gratismaisen som fulgte med grunnforet ned mot bunn. Lite gjør meg så skjelven som når jeg har foret opp en swim nær land, og jeg etter kort tid kan observere fire – fem tokilossuter stå med nesa i foret og sope i seg partikler og grunnfor. Det kan i sannhet være en lidelse å måtte se de store, mørke skyggene der nede på bunnen gå og sope i seg alt av mais, bare_ikke_ditt_agn! Frustrasjonen når uante høyder, man nistirrer ned i vannet, og plutselig! Plutselig er den der. Suteren med ditt navn skrevet over hele kroppen. Den siger forbi en gang, snur, spiser i seg to, tre løse maiskorn, for så å plutselig bare stå der. Rett over krokagnet ditt, åpne trakta og suge det inn i kjeften.Som på refleks sitter tilslaget, og man kan ikke en gang se reaksjonen til suteren. Man bare kjenner den på kroppen. sat** som den fisken kan fighte! Persen min på drøyt 2,6 kilo brukte jeg omtrent ti minutter på å få i håven, og her snakker vi actionfylte minutter. Dette er altså så ubegripelig gøy, og blir bare enda bedre av at det topper en lang og møysommelig vei med forberedelser og forarbeid. Dette er nok det beste av alt med det meste av fiske, bekreftelsen på at man har gjort ting riktig i form av fast fisk av riktig art og bra størrelse på kroken. Når det skjer en gang er det kanskje flaks, når det skjer gang på gang kan man slappe av med tanke på at man har knekt noen koder og gjort ting riktig.
Utstyr
Skal man stalke suter, ja stalke hvilkensomhelst fisk, er det viktig å ikke drasse på for mye greier. Det er ikke alltid en maiter klarer å begrense seg, men det er en god ide å prøve. Siden dette fisket som regel foregår i, eller i nærheten av siv og vannliljer bør stanga ha en solid rygg, samtidig som den er smidig og god å kjøre fisk på. Jeg foretrekker specimenstenger på omkring tolv fot, med en testkurve på rundt 1.25 til 1.75lbs. Lavere testkurve tidlig på sesongen før det har grodd skikkelig til, kraftigere stang når liljebeltene begynner å bre seg utover. Ei snelle i omkring 2500-størrelsen fylt opp med monosnøre på rundt 0.25mm duger. En relativt romslig håv er en fordel, men det trenger ikke være en diger karpehåv. Bare husk på at den må være knuteløs, så fisken ikke tar unødvendig skade av håvinga. En liten sekk på ryggen med avkrokingsmatte, kaffe, vekt og et utstyrsskrin med dupper, kroker og splitthagl i er i grunn det du trenger, i tillegg til foret. Her er en method bowl med bærehåndtak som kan lukkes grei å ha, selv om det kan føles som litt drass. Bland grunnfor og det du måtte ønske å bruke av partikler når du kommer til vannet, så har du foret klart hele tiden.
Til slutt
Vel, det var vel stort sett min lille oppsummering av suterfiske slik jeg bedriver det. Det er sikkert mange meninger om hvordan og hva og når og hvor, men dette er altså essensen av det jeg har tilegnet meg av kunnskap gjennom noen få sesonger som sutermeiter. Dette er, som jeg skriver, ikke noe som har kommet automatisk. Massevis av prøving og feiling, og endel svært gode råd fra gode fiskekompiser har til slutt ført til at jeg har begynt å få tak på det. Alt i alt er dette fisket etter suter noe av det aller morsomste jeg kan drive med av fisking, uten at jeg kan sette fingeren på nøyaktig hva det er som gjør det så suverent. Jeg antar det er totalopplevelsen. Summen av alt fra mestring, spenning, ro, utfordring og pur fiskeglede. Alt i alt det fisking, for meg, handler om.
mandag 19. oktober 2009
En dag på dypet med Hoggafjell
Turen gikk utover på Hoggafjell, båten til havfiskegruppa i BJFL. Ombord var Henke, Espen og undertegnede. Fjerdemann som skulle ha vært med lå hjemme i bakrus og kom seg ingen vei.
Esca ble selvsagt brukt.
onsdag 23. september 2009
Flytebrygger i solskinn
I dag ble det endelig en flytebryggetur igjen. Det har blitt rimelig mye ferskvann og karpefisk i det siste, men i dag skulle det salte vann og artsvariasjon stå i fokus.
Jeg satt kursen mot Langangen, og de veldig trivelige flytebryggene som ligger der. Det er nokså dypt under, og det er mulighet for stor lomre.
Kort oppsummert var været suverent og bettet bra. Det ble totalt et lass med skrubber, med største på 730 gram (bælfeit fisk!), noe som er ny pers. Ikke verst. Det ble kun ei lomre, men det var til gjengjeld en feit sak på 825 gram. Største jeg har fått på Østlandet, og største på en del år for min del. I tillegg ble det en fløyfisk, noen småtorsk, et par små sandflyndrer, noen hvitting ei rødspette og tre knurr. Slett ingen dårlig dag i grunn. Tid for noen bilder!
tirsdag 15. september 2009
Fine dager med variert fiske
Skal man fiske med Audun må man planlegge god tid i forveien. Fyren har mer enn noen få jern i ilden, både fiskemessing og musikalsk, og når han i tillegg har vært så teit at han har kjøpt seg hus sier det seg jo selv at det blir smått med tid på gubben. Turen var altså spikra god tid i forveien. Så god, at det faktisk ble litt stress å få ting på plass, sånn i siste liten. Sånn blir det jo som regel... Som regel går det meste i boks også, noe det til slutt gjorde, også denne gangen.
Først på programmet sto karpefiske. Vi ville legge ei natt til et vann det burde være overkommelig å få et par fisk på en enkel overnatting, og selv om det skulle bli ei blankenatt er det alltid trivelig med en karpetur i godt selskap.
Det skulle vise seg at det gode selskapet var det vi fikk. Fisk ble det lite av, skitprat ble det mye av. Tommy kom innom på kveldinga, og ble sittende til temmelig sent, og karpepraten gikk uten særlig store problemer. Natta forløp skuffende stille og rolig, det samme gjorde morgenen og formiddagen etterpå. Vi får rapport om knallfiske i et av vanna vi valgte bort, og pakker sammen godt utpå dagen. Turen går til et annet vann for litt stalking, og selv om trua er så som så gjør vi likevel et lite forsøk.


Først på programmet sto karpefiske. Vi ville legge ei natt til et vann det burde være overkommelig å få et par fisk på en enkel overnatting, og selv om det skulle bli ei blankenatt er det alltid trivelig med en karpetur i godt selskap.
Det skulle vise seg at det gode selskapet var det vi fikk. Fisk ble det lite av, skitprat ble det mye av. Tommy kom innom på kveldinga, og ble sittende til temmelig sent, og karpepraten gikk uten særlig store problemer. Natta forløp skuffende stille og rolig, det samme gjorde morgenen og formiddagen etterpå. Vi får rapport om knallfiske i et av vanna vi valgte bort, og pakker sammen godt utpå dagen. Turen går til et annet vann for litt stalking, og selv om trua er så som så gjør vi likevel et lite forsøk.

Klar for litt action. både dupp og friline ble prøvd

"Der! Der var det noe!"
Litt treklatring hører med. Det er en fordel å komme seg opp i høyden!
Og man forer...
Og man speider...
Og man agner...
Ikke heeeelt den størrelsen vi hadde håpet på, men utseendet er det ikkeno å si på. Et smykke!
Dette var nok en liten transportetappe, for når Råmundsen skal lenger enn 500 meter er det ikke snakk om å sitte der og drikke kaffe... For å si det med sukker på...
Robban sjekker loddet, jeg venter på klarsignal.
Full konsentrasjon
Det ble et godt lass av disse.
Dagens vinner. Glidebom med en opphenger og to kroker på slepet, agnet med ferske kokte reker vi fikk av en fisker i havna på vei ut.
Og det fiskes...
Vakkert!
Fornøyd artsjeger!
Og tilbake med seg.
Stilig fisk!






Turens enestekarpe ble altså en liten håndfull. Så godt som fiskelause pakker vi sakene og vender nesen mot middag og en aften med litt pils og «Catching the impossible» på dvd. Det er så absolutt ikke feil, og som karpefiskere flest er vi godt vant til å blanke, så den fiskeløse turen legger på ingen måte noen demping på stemninga. Humøret var altså fremdeles godt, for dagen etter sto noe ganske annet på programmet.
Audun har en drøss med arter, ja tildels komisk mange, men en art han ikke hadde kunnet notere seg på lista var rødknurren. Vi har de siste åra hatt et relativt fremgangsrikt rødknurrfiske her i området. Vel er det ikke altfor mange av dem, men det har på den rette tiden av året, og på de rette plassene, vist seg å være gode muligheter å få noen på målrettet fiske. Den rette tiden på året er nå, og de rette plassene befinner seg på inne i hodet mitt og Robert sitt, og ikke minst på plotteren til Robert. Når vi i tillegg kan lese denne rapporten fra Henke fra samme dag, blir vi ikke mindre spente på hva morgendagen kan bringe.
En kjapp telefon til svensken på morgenkvisten, med trusler og smisking bekrefter en av plassene vi hadde planer om å prøve. Når vi legger ut fra bensinbrygga i Langesund fredag morgen er det virkelig med en god følelse i kroppen, dette blir en god dag på havet!


Vel fremme bruker vi litt tid på å finne plassen. Det er rimelig dødt på grunt vann, men så fort vi bikker kanten og kommer ut på 15, 16 meter begynner det å skje ting.


Etter et knippe vanlig knurr, noen små rødspetter og sandflyndrer har noe mer sprelsk tatt agnet til Audun. «Dette er noe annet!» kommer det fra artshøvdingen, og Robert og jeg glemmer vårt eget fiske et lite øyeblikk, og følger med på vannet under stangtuppen til Audun. Og ganske riktig. Der nede i vannet ser vi den umiskjennelige rødfargen og de fantastiske brystfinnene med den blå randen komme i mot oss. Audun går i fistel, håven blir hentet frem og like etter er det en hysterisk kar fra Årnes som hopper og jubler i båten. Endelig! Art #110 er sikret, en art han har jaget i årevis.





Gleden er stor, lettelsen er større og vi kan senke skuldrene og bruke resten av dagen på å kose oss.
Det blir endel drift til i samme området, og vi får opp noen fjesinger, endel flate og litt annet småtteri. Dagen blir avsluttet med berggyltefiske, hvor Robert mister et monster av ei gylte. Han fisket med 12 - 20 lbs Antares og en liten Penn International-snelle, og hadde ikke sjans i verden til å holde igjen. Fisken går i steinura og er borte. Bittert. Her får også jeg dagens fisk for min del, en paddetorsk på beskjedne 155 gram. Det er alltid gøy å få padda, og siden det er 10, 15 år siden jeg fikk min forrige (og inntil fredag eneste) av sorten er gleden stor, også hos meg.

Noe over seks er vi inne igjen. Slitne, sulte og trøtte, men veldig, veldig fornøyde. Takk for turen gutta, det må aller helst gjentas om ikke veldig lenge!
PS: Man klarer selvsagt ikkehelt å få disse karpene ut av hodet etter en blanketur. Særlig når man har sett endel av dem under stalkingrunden... Derfor dro jeg tilbake søndag kveld, for å se om de heller kunne tenke seg boilies. Det kunne de. 15 minutter etter at riggen traff vannet hylte det til i varsleren, og etter en heftig fight i liljene kunne jeg håve denne skjønnheten.
Jeg måtte piske ut Tor Magnus, for jeg hadde selvsagt ikke med meg vekt som gikk lenger enn til fem kilo... Fisken veide 5660, og er vannrekord. Rimelig godt fornøyd da!
Abonner på:
Innlegg (Atom)