Suterfiske. My way.

Izaak Walton refererer til suteren som «doktorfisken», legen blant fiskene, og antyder at den har helbredende egenskaper, både for fisk og mennesker. Jeg vil ikke ta stilling til akkurat den påstanden selv, men kan slå fast at suteren i alle fall midlertidig demper en temmelig kraftig sjukdom hos meg. At det er suteren selv som har påført meg denne sjukdommen er en helt annen sak. Sutersjuken kan nemlig kun dempes (den kan aldri kureres helt) ved å fiske suter. Om dette i seg selv kan være bevis på fiskens helbredende egenskaper er vel heller tvilsomt. At det er en fantastisk sportsfisk er det dog ingen som helst tvil om...

God fiskekompis kjører fin suter i sonedgangen.

Og slik endte det.

Starten
Jeg begynte mitt spede suterfiske med bolt rig, boilie, nappvarsler og rod pod. Hvilken forferdelig tabbe det var! For selv om dette i aller høyeste grad er en metode som fungerer utmerket etter suteren, og ved enkelte anledninger kan være det beste valget, bør det være et sistevalg. En siste utvei, når ingenting annet fungerer. La meg si det først som sist, suter skal fiskes med dupp! Jeg forsto heldigvis dette ganske fort, uten at det nødvendigvis ga noen umiddelbare resultater i form av fisken jeg var ute etter. Fisk ble det, små sørv da jeg fisket med mais og små abbor da jeg fisket med mark. Senere skulle det gå opp for meg at det å fiske med dupp ikke nødvendigvis var det samme som å fiske med agnet over bunn, og etter det skulle alt gå så meget bedre.

Sannsynligvis den vakreste fisken jeg har fått noensinne. Helt perfekt.

Den første
Mitt første møte med suteren var ved vannkanten ved en lokal liten isdam. Suteren der er liten, nesten utelukkende under kiloen, men som så ofte før er det ikke alltid størrelsen det kommer an på. I alle fall i begynnelsen... Suteren var min art nummer seksti, uten at det et nytt artskryss egentlig var spesielt viktig. Viktigere var det at en fisk jeg hadde famlet meg frem etter på egenhånd altfor lenge endelig fikk se innsiden av håven min. Det var en relativt liten fisk, 980 gram, som ble tatt tidlig på året (april) så fighten var et stykke unna det jeg i ettertid har erfart at suteren kan levere, men alt det der var underordnet. Endelig satt suteren! Jeg var umiddelbart solgt. Relativt billig, skulle det vise seg, da jeg senere besøkte Stokkevannet, og fikk oppleve hva et rimelig stort eksemplar av arten kunne vise frem av fightingegenskaper. Når det er sagt, fisker man med utstyr tilpasset størrelsen på fisken blir det sjelden kjedelig. Mitt weapon of choice til fiske etter små suter er ei lett matchstang og ei lita matchsnelle fylt med rimelig tynt snøre. 13 fot halvkokt spaghetti og 0.16 mono er alltid gøy, og av og til skrekkelig skummelt. I alle fall når det bor karper opp mot seks kilo i samme vannet...

Sånn så de ut, de første. Små, søte og rimelig spreke.

Endelig en stor en
Som sagt, min første suter kom tidlig, allerede i slutten av april, og det var fremdeles en liten stund til jeg kunne gå løs på større eksemplarer i større vann. Det skulle bli endel turer til denne lille isdammen frem til vanntemperaturen i Stokkevannet hadde steget såpass at det var verdt å ta turen dit. I slutten av mai hadde temperaturen krøpet over den magiske grensen på omtrent 15 grader (en grense som nok kan variere litt fra vann til vann) og det var på tide å prøve seg. Jeg hadde med meg kyndig guiding og anså sjansene for fast fisk som i alle fall litt større enn når jeg rotet rundt der ung, dum og alene året før. Første forsøk klaffet ikke, men guiden dro i alle fall et vakkert eksemplar på drøyt to kilo. Andre turen, rimelig kort tid etter den første, leverte for meg også. Endelig kunne jeg beundre en vakker suter på 2,2 kilo liggende på avkrokingsmatta. Om jeg var solgt ved den første var jeg så definitivt solgt nå. Solgt, solgtere, solgtest, og jeg var så absolutt solgtest. Neida, jeg vet det ikke går an å gradbøye solgt sånn, men det driter jeg i. Herregud, for et rush, for en fight, for en opplevelse og for en fisk!

Min første skikkelige suterfight. På dette blidet er jeg allerede solgtest.

Min første suter over to kilo. Rimelig godt fornøyd.

Rune Johansen beskriver det slik i sin utmerkede bok «Meite» (en bok alle burde ha i hylla, eller aller helst på nattbordet): «Jeg synes suter er en av de aller vakreste og mest interessante fiskeartene. Har man først målt krefter med denne kjempesterke, muskuløse fisken, og kunnet beundre den på nært hold, er man solgt for livet. Man kan simpelthen ikke unngå å bli betatt». Greit, han bruker ikke utrykket «solgtest», men det får heller være. Jeg må ganske enkelt si meg enig i hvert bidige ord.

Fin suter på vei mot håven.

Når skal man fiske?
Det bør ikke komme som noen overraskelse på noen at det ble flere turer. Det ble så mange jeg klarte, det vil si, så mange som kona tillot. Som småbarnsfar er det gjerne begrenset hva man får til av fisking, og derfor ble de aller fleste turene lagt til kvelden, etter at ungene var godt i seng. Når man skal fiske suter er dette langtfra noen bakdel, siden fisken, etter min erfaring, i hovedsak er aktiv da dag blir til natt og omvendt. Personlig har jeg opplevd det beste fisket enten på kvelden før det har blitt helt mørkt, eller om morgenen i det det begynner å lysne. Jeg har fått flest fisk på kvelden, men dette kommer nok av at det som regel er da jeg har hatt mulighet til å fiske. Det er relativt bred enighet om at morgenen er den beste tiden på døgnet, uten at det dermed betyr at kvelden er dårlig. Langt i fra. Etter at det har blitt helt mørkt har jeg derimot sjelden hatt spesielt godt fiske. Det kan komme av at mitt fiske er svært visuelt, men det jeg har hørt fra de som fisker boltrig samme plassen tyder på det samme.

På tide å beundre den vakreste av fisker.

Fremgangsmåte
Så hvordan gjør man det? Som nevnt, det er mange måter å fiske suter på, og personlig foretrekker jeg å gjøre det svært enkelt. Nesten utelukkende går det i dupp- eller frilinefiske, og jeg kan ikke tenke meg at jeg kommer til å gi opp de metodene med det første. Fremfor alt foretrekker jeg å fiske på fisk jeg ser. Dette kan gjøres enten ved stalke dem, altså gå langs land og finne fisken, eller ved å finne en plass man har tro på, fore opp denne, og så vente. Førstnevnte er vanskelig og tidkrevende, men svært spennende og enormt tilfredsstillende når det lykkes. Å stalke suter på denne måten er ikke noe man hiver seg over om man har dårlig tid. Det krever en hel del tålmodighet og kunnskap, og som regel finner man fint lite. Det er mulig, men svært vanskelig. Alt skal stemme, og det er lite som skal til før man ødelegger sjansene sine. Jeg vil anbefale det for dem som har masse tid til overs, og trenger en skikkelig utfordring.

Solen senker seg og suteren sitter klokkerent.

Den andre metoden er langt enklere, men like fullt utrolig spennende. Det aller beste er selvsagt å begynne en plass man har fått litt suter før, hvor man vet det er suter å få. Suteren kan til tider være rimelig stasjonær, i alle fall har den sine faste ruter den går. Problemet med dette er selvsagt at en gang må være den første, og det kan fort virke demotiverende å vase rundt i blinde over lang tid (slik jeg selv gjorde til å begynne med). Jeg anbefaler å begynne i nærheten av liljebelter og sivkanter. Små, åpne lommer i vegetasjonen, hvor det er lett å komme til fra land. Husk at man må kunne se bunn fra der man vil stå og fiske. Til dette fisket er polariserte solbriller et must! Man kan gjerne forsøke å fiske innefor sivet der det er mulig (med de åpenbare utfordringer dette innebærer i bakhodet), suteren kan finne på å gå rimelig grunt. Det er også en fordel å kikke etter suterbobling. Suteren finner føden sin i mudderet på bunn, og mens den går der og roter i søla sendes ofte opp små grupper av bobler til overflata. Se etter boblespor bortover overflata, eller bare små grupper på fem, seks bobler. De kan være vriene å få øye på med det første, men etterhvert blir man mer dreven, og har lettere for både å få øye på boblene, og skille suterbobling fra bobling... Et annet tegn å se etter er liljeblader og sivstrå som beveger seg «unaturlig». Når man etterhvert lærer seg hva man skal se etter og hvor man skal se etter det økes sjansene for å få kjenne suterens krefter betraktelig!

Legg noen forballer på de stedene du velger deg ut mens du går og leter. La foret ligge en stund, og gå så tilbake og sjekk. Har man truffet blink, og funnet plasser suteren svømmer forbi tar det sjelden lang tid før det er fisk inne på swimmen. Foret jeg har brukt mest er Sensas Tanches 3000. Kjempefor som virkelig tiltrekker seg suter så det holder! Et annet for jeg har brukt med god uttelling er Swedbaits Sutarkung. Et for som har levert gode fangster i Sverige, og som utvilsomt kommer til å kunne lure opp noen godsuter her til lands også fremover. Jeg bruker stort sett bare mais som krokagn, og når jeg blander foret slenger jeg oppi en maisboks sammen med grunnforet. Dette har gitt rimelig gode resultater, og jeg nøler ikke med å anbefale det. Doggmark er et annet populært agn til suter, men jeg opplever det som et noe dårligere valg der jeg fisker, ganske enkelt fordi sørven også er veldig glad i det. Når maisen har truffet bunn ligger den stille, og oppdages ikke så lett av disse irriterende agntyvene. Det samme kan ikke sies om meitemark. Den beveger seg, og den blir fort funnet av sørven. Mot slutten av sesongen i fjor eksperimenterte jeg litt med forskjellige typer agn, blant annet ananas og tjukklefse. Ananasen fikk ligge i fred, tjukklefsa var en vinner! Uansett valg av agn, det er nå moroa begynner. Man har lokket inn fisken, og kan begynne fiskingen. Har man svakt hjerte er dette kanskje ikke det man bør drive mest med, for dette kan være en alvorlig påkjenning for blodpumpa.

Kruttsterk hannfisk med en forkjærlighet for smurt tjukklefse.

Spenningen, infarktet, gleden
Man kan velge å fiske med dupp, eller friline. På kort avstand, og hele tiden mulighet til å se krokagnet er absolutt friline å foretrekke. Som regel må man jukse litt, og hekte på et lite splitthagl et stykke foran kroken, spesielt hvis man er plaget med mange agntyver. Der jeg fisker er sørven til tider skrekkelig plagsom, men den slutter å være et problem så fort man får agnet til bunns. En krok med tre, fire maiskorn synker langtfra fort nok til at det får komme til bunns urørt, så et lite splitthagl må til. Krysser fingra for at frilinepuristene tilgir dette. Ligger forplassen litt lenger fra land kan det lønne seg å bruke en dupp, da det i blant kan være enklere å presentere agnet skikkelig slik, samtidig som man slipper et snøre som går på tvers av swimmen. I tillegg øker sjansen for å miste agnet av syne jo lenger unna land swimmen ligger, og halve moroa er jo å se fisken ta. Samtidig er det vanskeligere å registrere nappet når man friliner uten å se agnet. Når det gjelder nøyaktig duppjustering er ikke dette livsviktig, men så fort man begynner å fiske med kun duppen som nappindikator er kritisk justering av duppen avgjørende. Personlig foretrekker jeg å fiske overblyet når jeg duppfisker, mest fordi løftenapp er så utrolig kult! Suteren er en råtass på å spytte ut agnet, og veldig ofte ser man ikke nappet som annet enn en ørliten bevegelse i duppen. Her gjelder regelen om at et tilslag for mye er bedre enn ett for lite!

Irvin fikk kjapt taket på det. Her med en vakker suter på drøyt 2,3 kilo.

Det er når man har fått krokagnet til bunns at infarktrisikoen virkelig øker. Da starter moroa med å nistirre på krokagnet der det ligger mellom gratismaisen som fulgte med grunnforet ned mot bunn. Lite gjør meg så skjelven som når jeg har foret opp en swim nær land, og jeg etter kort tid kan observere fire – fem tokilossuter stå med nesa i foret og sope i seg partikler og grunnfor. Det kan i sannhet være en lidelse å måtte se de store, mørke skyggene der nede på bunnen gå og sope i seg alt av mais, bare_ikke_ditt_agn! Frustrasjonen når uante høyder, man nistirrer ned i vannet, og plutselig! Plutselig er den der. Suteren med ditt navn skrevet over hele kroppen. Den siger forbi en gang, snur, spiser i seg to, tre løse maiskorn, for så å plutselig bare stå der. Rett over krokagnet ditt, åpne trakta og suge det inn i kjeften.Som på refleks sitter tilslaget, og man kan ikke en gang se reaksjonen til suteren. Man bare kjenner den på kroppen. sat** som den fisken kan fighte! Persen min på drøyt 2,6 kilo brukte jeg omtrent ti minutter på å få i håven, og her snakker vi actionfylte minutter. Dette er altså så ubegripelig gøy, og blir bare enda bedre av at det topper en lang og møysommelig vei med forberedelser og forarbeid. Dette er nok det beste av alt med det meste av fiske, bekreftelsen på at man har gjort ting riktig i form av fast fisk av riktig art og bra størrelse på kroken. Når det skjer en gang er det kanskje flaks, når det skjer gang på gang kan man slappe av med tanke på at man har knekt noen koder og gjort ting riktig.

Suterpersen. 2610 gørspreke gram.

Utstyr
Skal man stalke suter, ja stalke hvilkensomhelst fisk, er det viktig å ikke drasse på for mye greier. Det er ikke alltid en maiter klarer å begrense seg, men det er en god ide å prøve. Siden dette fisket som regel foregår i, eller i nærheten av siv og vannliljer bør stanga ha en solid rygg, samtidig som den er smidig og god å kjøre fisk på. Jeg foretrekker specimenstenger på omkring tolv fot, med en testkurve på rundt 1.25 til 1.75lbs. Lavere testkurve tidlig på sesongen før det har grodd skikkelig til, kraftigere stang når liljebeltene begynner å bre seg utover. Ei snelle i omkring 2500-størrelsen fylt opp med monosnøre på rundt 0.25mm duger. En relativt romslig håv er en fordel, men det trenger ikke være en diger karpehåv. Bare husk på at den må være knuteløs, så fisken ikke tar unødvendig skade av håvinga. En liten sekk på ryggen med avkrokingsmatte, kaffe, vekt og et utstyrsskrin med dupper, kroker og splitthagl i er i grunn det du trenger, i tillegg til foret. Her er en method bowl med bærehåndtak som kan lukkes grei å ha, selv om det kan føles som litt drass. Bland grunnfor og det du måtte ønske å bruke av partikler når du kommer til vannet, så har du foret klart hele tiden.


Til slutt
Vel, det var vel stort sett min lille oppsummering av suterfiske slik jeg bedriver det. Det er sikkert mange meninger om hvordan og hva og når og hvor, men dette er altså essensen av det jeg har tilegnet meg av kunnskap gjennom noen få sesonger som sutermeiter. Dette er, som jeg skriver, ikke noe som har kommet automatisk. Massevis av prøving og feiling, og endel svært gode råd fra gode fiskekompiser har til slutt ført til at jeg har begynt å få tak på det. Alt i alt er dette fisket etter suter noe av det aller morsomste jeg kan drive med av fisking, uten at jeg kan sette fingeren på nøyaktig hva det er som gjør det så suverent. Jeg antar det er totalopplevelsen. Summen av alt fra mestring, spenning, ro, utfordring og pur fiskeglede. Alt i alt det fisking, for meg, handler om.

Live to fight another day.