Hjemme igjen

En liten stund trodde jeg at denne bloggen hadde jinxet meg. At det betydde ulykke for meg å ha den. Jeg hadde ikke fått så mye som en sørv eller ei sypike siden jeg startet den, og begynte å bli bekymret. På den annen side, jeg hadde kun fisket etter karpe og multe etter at jeg startet bloggen, og det er jo ikke nødvendigvis artene man øser på land i bøttevis...
I går kveld var jeg hjemme igjen, og det føltes godt. Den tradisjonelle plassen min ved vannet var opptatt da jeg kom, det satt en gjeng gjeddefiskere der. De hadde akkurat vært og kjøpt seg nye ABU-sett, og dro disse ut av plasten da jeg kom ned. Plasten lot de ligge igjen sammen med et lass ølbokser. Det slutter aldri å overraske meg, folk her i området er helt forbanna ubrukelige når det gjelder søppel i naturen. Selv har jeg en slags sperre mot å la et stort lass skrot ligge igjen når jeg drar, men det er det åpenbart ikke alle som har. I alle fall ikke alle som fisker der... Mange vil automatisk kjefte på polakker eller andre østeuropeere, men her er jaggu nordmenn like ille. Viggo har en teori om at når folk har vokst opp med all den tungindustrien gir de blaffen, og tenker at her er det så møkkete uansett, at litt til eller fra spiller ingen rolle. Det kan godt være han har rett, uansett er det noe forbanna dritt å måtte rydde opp etter de forrige fjolsa som var på plassen når man kommer for å fiske.
Vel, jeg måtte finne meg en annen plass, og bestemte meg for å prøve en plass litt lenger fra bilen. Det er selvsagt no dritt å måtte gå, men det er fine stier, og hvis det ligger ei gryte med gull/en swim full av stor fisk i enden av veien er det verdt det. Vel på plass slenger jeg ut noen forballer og begynner å sette opp stolen, rigge stang, håv og matte før jeg snur meg og titter ned på swimmen. Der er det allerede tre suter, og det er tre store suter. Jeg bestemmer meg for å begynne med friline og kikkmeite, og dropper duppen enn så lenge. Det tar ikke lang tid før fiskene begynner å spise, og til slutt så spiser en av dem agnet mitt også. Agnet var forøvrig en liten bit tykklefse. Nam!
Suteren suger i seg tykklefsa, jeg gir tilslag og som alltid ellers når man har en to pluss-suter i enden av snøret; det skriiiiiker i snella. Deilig! Minuset med plassen er en hel del snag, og fisken ruser selvsagt rett inn i nærmeste blekkefelt. Etter en hektisk og noe hard fight inne i blekkene kan jeg endelig håve min første suter siden begynnelsen av Juni. En deilig følelse, rett og slett! Fisken veide 2350 gram, og var 50 cm lang. En hannfisk, og litt feitere enn fiskene vi fikk i juni.

Stativet lå desverre hjemme, så bildet ble så som så...

Etter release kan jeg slappe av. Jeg setter meg ned i stolen med kaffekoppen og tar livet med ro en stund, nyter synet av suter som ruller i kveldssola, bever som plasker og som faktisk går på land på en holme 20 meter bortenfor meg (første gang jeg har sett en hel bever) og vannet som ligger der som et speil. Livet er herlig på tur etter suter. Viggo kommer innom, det blir skitprat og tida går uten at det blir mye mer seriøst fiske. I ellevetida gir jeg meg, strålende fornøyd med å ha kjent suterslim på hendene for første gang på altfor lenge. Det blir neppe like lenge til neste gang. Får man håpe.