Årets fangst på Langesundsbukta?

Det er ikke ofte jeg skriver om fisk jeg ikke har sett bli fanget eller turer jeg ikke har vært med på selv her på bloggen (det er faktisk aldri). Eller... Dette er første gangen. Dette var i alle fall en såpass phet fangst, at jeg føler den fortjener noen linjer.

Stig Rønningen sendte meg dette bildet tidligere i dag:

Og jeg satt umiddelbart kaffen i vrangstrupen. Det vil si, jeg drakk ikke kaffe akkurat da, men om jeg hadde, ville jeg nok satt den i vrangstrupen.

Skjellbrosme! I Langesund? Jeg ba om mer info, og fikk kjapt bekreftet at joda, tatt i dag. På tigraderen. Nå skulle det senere vise seg at de ikke hadde kommet så langt som til tigraderen, og at det var langt mer overkommelig reisevei til fangstplassen. Enda bedre! Jeg fikk nummeret til fangstmannen, og ganske snart tikket det inn litt mer info og bilder.

Fisken ble tatt sør for Jomfruland, på steinbunn på knappe 200 meters dyp. Den gulpet nedpå en 10/0-krok agnet med makrell og reke fisket på slep. Fangstmannen, Rune Pedersen, fikk inntrykk av at rekene gjorde utslaget. Fisket hadde pågått lenge med kun makrell uten det minste tegn til napp. I tillegg var magesekken full av reker. Det var heller ingen småfisk Rune fikk i dag. Den dro vekta til pene 2900 gram, omtrent 200 gram unna norgesrekorden til Vilhelm på 3120 gram.

Om dette er nok til å få hele Langesund og omegns artsfiskegjeng til å hive seg i båtene og sette kursen til havs er jeg usikker på. En fangst kan godt tenkes å være en tilfeldig slenger, men det viser i alle fall at Langesundsbukta fremdeles er i stand til å overraske. Og for all del, det er ikke umulig (det er egentlig ganske sannsynlig) at det går flere der ute. Både bukta og havet utenfor har, tross årevis med aktivt havfiske, enorme mengder ufisket sjø. Vi vet potensialet for både havmus og skolest er der. Og nå altså også skjellbrosme. Det er bare å komme seg til havs folkens! Fisk med reke ;)

Langesund fiskefestival 2014.

Det var tid for årets fiskefestival her hjemme i Langesund, og vi hadde en ganske stor oppgave foran oss... Forsvare seieren fra 2013. Å skulle gjør dette mot seiershungrige, revansjelystne og svært dyktige svenske og norske lag var ingen enkel oppgave, og vi fant fort ut at det bare fantes et godt alternativ til plan. Å gjøre mer eller mindre som i fjor. 

Prøvefisket startet på mandagen, da Thore var ute. Stig slang seg med for å finne silda på tirsdagen, og på onsdag var det min tur til å mønstre på for litt pillemeite etter diverse småtteri. Torsdagen gikk med til det samme, og på fredag var det kun litt agnfiske som gjensto. Vi hadde knytt noen tackler, funnet noen plasser og planlagt ei rute å følge. Vi var vel så klare vi kunne bli, sett bort fra at agnfisket på fredagen ikke var noen høydare, da det var litt vel rufsete til å gå ut, og litt vel vrient å finne sild og makrell inneskjærs. Vi hadde likevel så vi klarte oss, og da lørdagen kom stilte vi med sommerfugler i magen og passelig høy puls til start i sundet. Litt nervøs og spent var vi, det er det selvsagt ingen tvil om, men samtidig gledet vi oss enormt til konkurransen, og hadde trua på at vi i alle fall ikke skulle drite oss totalt ut. Helt til starten på defileringa ut sundet gikk.

Omtrent i samme sekund som Jera II begynte å lede oss ut sundet, kom det en ugrei lyd fra akterenden på båten, og vi hadde ikke styring lenger. Stig og jeg fikk ryddet unna på dekk, åpnet luka og kunne konstantere diger hull i hydraulikkslangen, og med det hydraulikkolje overalt. Vi fikk bakset oss inn til nærmeste brygge, og siden jeg kan omtrent null og nix om reparasjoner av hydraulikkslanger begynte jeg å fiske, mens gutta ligger med hodet nede i hydraulikkolja og får fiks på problemet. Det tok temmelig nøyaktig 13 minutter før vi var på vei ut igjen, og på den tiden rakk jeg å lande to svartkutlinger. Ingen av dem teller i konkurransen, så fisket var temmelig bortkasta sånn sett. Guttas quickfix, som besto av litt reserveslange, tape og slangeklemmer holdt forøvrig resten av helga. Kudos til Stig og Thore. Igjen.

Første stopp deretter var silda, med mulighet for øyepål, og kanskje makrell. Vi fikk sei. Sei, sei, sei, sei, sei. Det var sinnsyke mengder sei. Overalt! Også så eksepsjonelt små som de var... Og sultne. Vi klarte å lande en øyepål og ei kolje innimellom all seien, men silda så vi ingenting til. Vi fisket borti en time, så ga vi opp og bestemte oss for å prøve etter lusuer og sypike. Smått deprimerte etter en fullkomment elendig start, rigget vi klar for nytt fiske, og i det vi nådde plassen var snørene i vannet. Her fikk vi kjapt et par solide sypiker, og ganske fort fikk vi flyttet oss inn på lusuerplassen.

Nå begynte flyten som skulle følge oss resten av dagen. Jeg presterer, på en skrent, nitti meter under kjølen, å fylle tacklet med sei. Igjen. Småforbannet drar jeg opp så fort jeg kan, ser at samtlige seks kroker har blitt slukt av sei, og uten å gidde å løfte tacklet opp i båten, begynner jeg å kroke av en og en fisk. Når jeg har to fisk igjen titter jeg ned i vannet og ser at det blinker litt rart i den nederste fisken. Den som henger på slepet. Det er sild! I sjokket slenger jeg begge fiskene opp i båten og skriker ut i glede og lettelse. Thore kommer frem i baugen og hiver seg over meg, og gleden er i det hele tatt overveldende. Rett etterpå landes lusueren, og for å gjøre moroa komplett får vi opp en makrell på nesten kiloen i tillegg.

Vi kan stikke videre etter knurren. Tida vi har kastet bort er hentet inn igjen, og vi ligger jevnt godt med skjemaet. Skuldrene senkes, pulsen nærmer seg hvilepuls og vi lårer krokene til bunns etter knurr. Vi får temmelig kjapt et par ok knurr, og bestemmer oss for å dra videre for å fiske brungylt.Thore finner frem brungylttacklet, og ber oss dra opp. «Skal bare bli ferdig med dette nappet først...» kommer det tørt fra Stig, som samtidig gjør tilslag på nok en fisk. Få strakser etterpå drar han opp en flott brungylt på 270 gram. Vi pakker bort brungyltriggene, ler oss ihjel og hopper elegant over neste spot. Vi er greit foran skjema, og kan gi flatt jern til tårnbukta, hvor vi fremdeles har en helt usedvanlig god flyt. Vi får i tur og orden ulke, slettvar, rødknurr og fjesing, bestemmer oss for at det er det vi ville ha her, og gir flatt jern videre. Det er for godt til å være sant. For lett. For gøy. Og det fortsetter. Vi har funnet en ny plass som leverer greie sandflyndrer, og det tar ikke lang tid før vi kan føle på samme godfølelse som tidligere. Stig lander greit en sandflyndre/gapeflyndre-double, og sannelig sitter ikke ei grei skrubbe på samme tacklet rett etterpå. Bøtta fylles opp, godfølelsen sitter i kroppen, og vi reiser videre for å fiske berggylte og blåstål. Disse fant vi flere steder under prøvefisket, så nå var det bare å fiske til vi fikk store nok. Vi hadde plenty med tid, og humøret var godt. Blåstål på borti 400 gram og berggylte på nesten 1200 ble fasiten, og vi forsøkte oss til slutt på den eneste arten vi fisket etter som vi ikke fikk. Hvitting. Av alle ting. Havets kylling ville ikke være med på leken, men vi var likeglade til hele kyllingen. I innveiinga talte vi opp 19 arter, noe som er relativt bra jobba på en dag. Da jeg senere så vår foreløpige poengsum trodde jeg nesten ikke det var sant. Jeg sendte sms til Thore, og korrespondansen gikk omtrent slik:

Meg: 921 poeng :-o

Thore: Hva sa? Vi har vel ikke så mye?

Meg: 921,62 for å være helt nøyaktig :-)

Thore: Fy faen!

Meg: Jeg vet!

Og sånn var dagen oppsummert... Fy faen!

Søndagen hadde vi en plan. Vi skulle på dypet. Vi følte vi hadde gode sjanser etter en slik førstedag, særlig med tanke på at det er dypvannsfisket som er vår styrke i konkurransen.Klokken sju gikk startskuddet, hydraulikkslangen holdt, og vi ga flatt jern mot åpent hav. Det vil si, flatt jern ble det ikke... Den flaue nordavinden som lovet så godt inne i Langesund snudde til dritkjip sønnavind ute på bukta. Vi traff på omtrent de verste forholda vi kunne få. I tillegg til tildels store dønninger hadde vi en generelt uryddig og krapp sjø, ufine vindforhold og rett og slett bare sorgen av sjø å kjøre i. 25 knop ble fort redusert til ti, og vi stampet oss utover mens vi ble mer og mer søkkvåte for hver brottsjø som slo over båten. Dette taper vi selvsagt endel tid på, men så fort vi kom frem, fant ut at vi ikke trengte å dregge og fikk begynt fiskinga var det ingen som brydde seg om store bølger lenger. Da var det verre med fisket... Plassen pleier å være garantist for bra fisk og mange poeng, men denne dagen skulle det vise seg å bli litt tråere. Målet der er stor lange, stor sei, brosme og blåkjeft. Bonusfisker er torsk, svarthå og, om man er helt utrolig heldig, kveite. Sei skulle vise seg å bli lett. Vi fikk et godt knippe av arten. Fisker fra omtrent fem til knappe sju kilo. Som er helt greit, og godt innafor hva vi er fornøyd med. Jeg dro dagens største, ny pers på 6800 gram.

Dagens blodslit sto jeg også for, da jeg fra 250 meters dyp dro opp det jeg lenge trodde var kveite. Det var to sei på omtrent seks kilo, og ei brosme på drøye sju. Det var tungt, men ga uttelling i ei bra brosme, som i tillegg skulle vise seg å bli helgens største av arten. Vi dro et par små langer opp til rundt seks, sju kilo, noe vi ikke var særlig fornøyd med. Det var litt trått, helt til vi drev over blåkjeftplassen, og Thore og jeg kroket hver vår blåkjeft med få minutters mellomrom. Min viste seg å være størst, og denne innkasserte jeg nok en størst fisk-plakett på. Jeg var on fire! Vi manglet fremdeles den store langa, både for å få bra med poeng på arten, og, nesten enda viktigere, sørge for at festivalens største fisk kommer på vår båt. Ingen av de vanlige plassene ga annet enn smålange, så vi flyttet oss til en kant vi ikke hadde testet før. Her fikk jeg først en torsk på knappe fire kilo, så kroket Thore ei lange som vi ganske fort mente skulle holde. Like før fisken skulle landes satt jeg tilslaget i en annen fisk, og mens Thores lange ble anslått til omtrent 9 kilo, påsto jeg selvsikkert at det jeg hadde på kroken nok var hakket større. Jeg fikk rett, da festivalens største fisk viste seg i overflata en liten stund senere. Lange på nesten 14 kilo ga meg ny pers og størst fisk-premie, i tillegg til verdifulle poeng for teamet. Legg til at det gjensto omtrent to minutter av tida vi hadde satt av der ute før vi måtte inn igjen, og si noe smart om at den som venter på noe godt og slikt, og man har et komplett eventyr å fortelle barnebarna.

Vi var happy, sjøen var roligere og selv om stoppen etter hvittingen (havets kylling, my ass) ikke ga noe særlig denne dagen heller, var vi temmelig fornøyde med egen innsats da vi putret gjennom sundet og sorterte fisk. Vi kom oss gjennom innveiinga, jeg fikk inntatt plassen bak en veiestasjon for en liten stund, og etter litt fikk vi spylt båten, ryddet utstyr og kommet oss hjem for en dusj og et klesskift. For så å møtes i teltet på brygga for å gå gjennom spenninga rundt premieutdelingen. Der ventet min kjære kone på meg, hun hadde skaffet til veie en 255 grams bacon/cheeseburger som jeg var helt ekstremt takknemlig for akkurat da. Vi fant oss et bord sammen med resten av laget, og ventet i spenning på resultatene.

Det er sjelden jeg har så godt fiske på dypet som jeg hadde den dagen, og det resulterte i premiering på blåkjeft, brosme og lange. Langa var i tillegg størst fisk, så den ga meg en finfin Penn International 12VSX jeg kunne ta med hjem. Premiefangst og publikums forundring over at en skarve karpefisker kunne få til noe slikt med grovt havfiskeutstyr mellom henda til tross, det var hovedkonkurransen som var mest spennende. Det skulle til slutt bli ganske nøyaktig som i fjor, det sto mellom oss og Team Fladen Navia Lowrance. Vi gikk seierende ut av det, med smått fantastiske 1331,09 poeng, mot Navias nesten like imponerende 1232,63. Ny poengrekord i konkurransen, seier for andre året på rad, og livet var i det hele tatt ganske godt å leve.

Takk for laget, nok en gang til Stig og Thore. Dere er de perfekte lagkamerater! Takk til Roger som har vært primus motor for gjennomføringa av konkurransen i år. Takk til Trutta Sportsfiskeforening som har gjort jobben med rutine og engasjement. Og takk til min kone for at jeg får drive med denne galskapen her. Og for hamburgeren.

Gleder meg til neste år!

Et vindu og en drøm i oppfyllelse.

Siden jeg flyttet til Langesund for snart sju år siden, er det en art jeg har hatt i bakhodet som ren ønskedrøm. En art jeg har sett på som håpløst vanskelig og temmelig utilgjengelig, men likevel innenfor rekkevidde. Jeg hørte tidlig om den, fikk endel tips fra yrkesfiskere om hvor den kunne være mulig å få tak i, og tråklet internettet rundt etter tips til hvordan jeg skulle fange den. Jeg hadde et utall turer etter den i nærområdet. Steder jeg visste den fantes, og det var ikke få netter som gikk med til å jakte den. Totalt uten resultat. Det skulle senere vise seg at mangelen på resultat nok var bygd på mangel på fantasi. Heldigvis for meg har andre fantasi så det holder...

Jeg er ingen dedikert artsjeger. Det kommer litt i bølger, så når jeg får ånden over meg tar jeg et artsjafs og er fornøyd med det. Jeg står på 75++ arter, og regner med jeg kan bikke nitti sånn passelig lett hvis jeg går hardt inn for det. Dessverre for artslista mi har den blitt nedprioritert i forhold til specimenfiske de siste åra. Det vil ikke si jeg ikke gleder meg over nye arter. Absolutt ikke. Det er bare ikke så viktig for meg. I alle fall ikke alle. Noen arter er viktig for meg, og den jeg fikk på kvelden 1. mai har stått øverst på ønskelista i lang, lang tid.

Å få tunge på stang fra land, ved hjelp av ordinære kystymeiteteknikker er ikke mange forunt. Kun et fåtall har klart det, og jeg er ikke en av dem. Det er ikke fordi jeg ikke har forsøkt. Jeg har forsøkt mye. Jeg gikk etterhvert lei. Jeg visste fiskene var der. Jeg fikk dem bare ikke til å ta. Så jeg ga opp. I alle fall delvis. Det ble en tur i ny og ne, men alt jeg kom hjem med var ulker og rødspetter. Og det var ikke det jeg ville ha. Tunge forble en fjern drøm.

Plutselig skjedde det noe kult. En kar på Stavangerkanten gjorde et gjennombrudd som skulle vise seg å få skremmende nerdete konsekvenser. Karleif Tunheim kikkfisket tunge. Fra land. Ganske fort ble det fanget noen i det området, og trenden spredde seg til Oslofjorden. Gutta i Osloområdet nøyde seg ikke med å gå langs land og titte i vannet, de ville gjerne vasse. Det ene førte til det andre, og ganske snart var Karl Johan Sæths tungevindu født. Det er nå det blir sært... Det dreier seg om en 60x80 plexiglassplate montert på ei ramme i impregnert treverk som i praksis fungerer som en diger vannkikkert. Teknikken går ut på å dra på seg vadere, hive vinduet på sjøen og vasse rundt i mørket med hodelykt i panna, vinduet i ene handa og fiskestanga i den andre. At ikke flere har ringt politi og psykiatri er ubegripelig, og antagelig bare et tidsspørsmål. Å vasse rundt på ei sandstrand etter mørkets frembrudd har garantert aldri vært så morsomt. Jeg har alltid vært glad i visuelt fiske, å fiske på fisk man ser, og å se fisken ta er uslåelig. Det er en kontakt og nærhet til fisken som lite annet kan måle seg med. Ikke overraskende falt jeg for vindusfisket fra første stund jeg prøvde det i fjor høst. Jeg fikk ingenting, men så mye spennende, og har i grunn gledet meg hele vinteren til jeg kunne sjøsette plexiglasset igjen.

Første mai var det klart for årets tredje tur. De to første foregikk uten at noen noensinne gidder å skrive en blogg om dem. Jeg hadde fått med meg Martin, som var vindusjomfru, og sammen vasset vi utover på sanda i ellevetida på kvelden. Den store godtrua var ikke der, for mangelen på det som for Oslogutta har vært selve kremagnet, børstemark, var stor. Vi hadde kun reke og meitemark, og ingen av dem skrek gromagn på noen som helst måte. For at dette ikke skal bli en helt utrolig langdryg og kjedelig fortelling oppsummeres den første halvtimen med at jeg så to tunger, en drøss ulker, noen tangsprell, et utall skrubber og rødspetter, rikelig med tobis, et par fløyfisk, noen småsei og en og annen sjøørret. Etter å ha vandra langs land et stykke utover ville jeg prøve motsatt side av stranda, og tok turen rett over sandsletta.

Ute på sanda hadde jeg ikke veldig trua, rapportene, og egen erfaring, tilsa at den fleste tungene befant seg nært land og inntil steiner. Likevel gikk jeg og tittet ned i vinduet på veien over. Overraskelsen var stor da jeg plutselig spottet ei lita tunge delvis nedgravd i sanda omtrent midt i bukta. Jeg festet en liten rekehale på åtterkroken, og senket det ned rett foran munnen på fisken. I det agnet synker ned mot tunga dukker det opp en sjøørret på mellom en og halvannen kilo og er veldig interessert i rekebiten. Jeg er defintivt ikke interessert i ørret, så jeg konstanterer at agnet legger seg fint, mener å kunne ane en liten bevegelse i fisken før jeg snur hodet mot ørret, sparker etter den for å få den vekk og deretter snur hodet ned mot fisken igjen. Agnet er borte. Det ser ut til at fisken ligger på nøyaktig samme plass som før, men jeg kan ikke se agnet mitt noe sted. Har den tatt det? Har jeg dratt det bort når jeg sparka etter ørreten? Ligger det under sanda? Jeg venter en stund for å se etter reaksjoner hos flatfisken, men den ligger bare der som de alltid gjør. Jeg bestemmer meg for å sette alt på et kort og løfter stanga med et lite rykk. Fisken sitter! Fighten er over på sekunder. Plutselig ligger den i vinduet foran meg med kroken min godt plassert i den merkelige munnen! Min nemesis! Fisken jeg bare ikke fikk! Nå er den der! Den er liten, men det driter jeg tynt i akkurat da. Jubelbrølet må ha vekket folk i hele Langesund, og jeg er sikker på at Martin tissa litt på seg i vaderen, men han var i alle fall ikke sen med å komme bort og beundre den vakre skapningen. Vi hasta inn til land, fikk tatt noen bilder, veid fisken til 335 gram og sluppet den ut igjen.

Ei tunge i vinduskarmen.

Ja, jeg smiler på et poseringsbilde... Hvordan i helv... klarer dere å holde disse på en bra måte?

Jeg kunne ha gått hjem der og da, så fornøyd var jeg. Samtidig får man veldig blod på tann etter en slik utladning, og Martin skulle jo få litt mer tid på seg han også, så vi fortsatte en drøy time til. Martin fisket lenge på en annen tunge, og jeg forsøkte meg på et par stykker til selv, uten hell. Rundt ett var jeg usikker på om jeg fremdeles hadde tær, i tilfelle var jeg overbevist om at de var kølsvarte, så vi pakket sammen og tuslet hjem. Avtalen var klar. Veldig, veldig snart skal vi møtes og titte i vinduet igjen.

En liten oppsummering 2013

Tjuetretten. Totusenåtretten. Fiskeåret har vært bra. Eller, det kommer jo alt an på hvor man legger lista. For enkelte ville nok året mitt vært medium eller ganske ræv. Jeg har lagt lista lavt, og trives godt med det nå. Det har blitt noen nye perser, det har dukket opp en ny art, og jeg har hatt en god del veldig trivelige turer, både alene og sammen med likesinnede gærninger. Gode fiskeminner, jevnt over.

Det er naturlig å begynne med begynnelsen. Det er også lettvint. Hopping frem og tilbake i tid er en skriveøvelse jeg ikke går løs på nå, og muligens en leseøvelse dere som leser dette ikke behersker. Litt avhengig av promillenivå, selvsagt.

Hvor var jeg? Å, jo, begynnelsen. Vi begynner med turen til Lygning i februar. Før den skjedde det egentlig ikke stort å nevne fiskemessig for min del. I alle fall skjedde det, i følge arkivet, ingenting det var verdt å ta bilder av, og det betyr at det ikke skjedde. Lygningturen var årets første, store fiskeekspedisjon. Været var jævlig. Alle som var der husker det godt. Det var regn, sludd og vind, og kunne egentlig ikke blitt stort verre. Det måtte eventuelt vært om det ble kaldt som i den der istid over natta-katastrofefilmen, der det plutselig ble tusen minsugrader og alle døde, men det er jo litt lite sannsynlig. Vi ble gjennomvåte alle mann, og det lukta klamt i gangene på Sjøåsen hotell den helgen. Noen stjal sålene på støvlene mine også. Rotter.

Tross været ble det fisket. Normale mennesker ville sagt «føkk dette, vi stikker i baren!». Det var veldig få normale mennesker på Lygning den helgen. Så vi fisket. Vi fikk til og med fisk. I blant. Roger fikk fisk hele tida. Vi andre fikk fisk innimellom Roger sine.

På kvelden var det drittpreik, øl og generelt god stemning. Bra tur, gleder meg til neste år.

Været var dritt, men det stoppet ikke disse idiotene her.

Dette ble årets eneste nye art. Jeg har dog heller ikke jaktet nye arter i år. Denne fikk jeg forøvrig hjemme et par uker etterpå...

Jan fikk fin skate.

Roger fiska best på fredagen, og toppet det med denne på drøyt tolv kilo.

Vilhelm merka skater helt til Carl Oscar ødela merkepistolen i fylla.

Søndagen var fin da...

Da jeg kom hjem skjedde det ikke stort. Det var noen småturer på sjøisen her hjemme, men den hadde rukket å bli styggtjukk, og fisken hadde stukket av. Stort sett. Spesielt spennende var det i alle fall ikke. Det var ikke før vannet gikk tilbake til flytende form og det ble varmere i været at det skjedde noe. Våren kom. Sent, men godt, og det første jeg gjør når våren kommer er å grave frem den lette matchstanga, wagglerduppene og en maisboks, og stikke til Porsgrunn og Gunnekleivfjorden. Sørven begynner å bevege seg, og jeg følger etter.

Tidligere år har jeg gjort det samme, og fått litt fisk, men aldri klart å nå hovedmålet. Sørv på over kiloen. Sørv på over kiloen er en bra fisk, og Gunnekleivfjorden er en bra plass å fiske den. Utsikten er ikke allverden med mindre man har en eller annen sjuk fetisj for industri og tettbebyggelse, og plassen egner seg dårlig for folk som hater biltrafikk, men så lenge jeg kan få stor sørv driter jeg tynt i det der. Og stor sørv fikk jeg. Endelig fikk jeg den. Kilossørven. Ikke nok med det, jeg fikk jaggumeg tre stykker på samme turen. Etter det ble det vanskeligere å motivere seg for kvelder i vannkanten av landets mest forurensede stykke vann, og jeg begynte å titte etter andre utfordringer.

Solnedgang over Herøya.

Ny pers på sørv, og endelig over kiloen.

Nok en gromsørv på rette sida av kilosgrensa.

Før jeg begynte dette sørvfisket hadde jeg gjort meg litt tanker om mål for meitesesongen. Førsteprioritet var sørven, den skulle over kiloen, men om jeg klarte det ville jeg forsøke å gå all in på mine tre resterende ferskvannsfavoritter. Jeg ville perse på karpe, suter og karuss. I tillegg til sørven. Det var et tildels hårete mål, spesielt siden jeg aldri vet hvor mye tid jeg får til fisking i løpet av en sommer, og det skulle bli enda litt vanskeligere når jeg i tillegg ble sjuk på forsommeren. Mer om det senere. Nå, til noe helt annet.

Vi skriver midten av mai, og den årlige turen til Sognefjorden sto for døren. Egentlig var vi drittlei Sognefjorden. Vi har aldri fått misunnelsesverdig diger fisk der, men folka som samles der er så fine og artige, at det på mange måter veier opp. Vi dro, fisket, lo på oss brokk og vi har booket tur neste år allerede. Aldri før har vi vel truffet bedre. Aldri før har jeg sett så mye stor fisk der. Noen idioter fiska til og med på 1300 meters dyp. Til slutt ble det en fin liten rapport og en ganske ålreit artikkel i Alt Om Fiske av det. Som sagt, vi skal tilbake neste år. Gleder meg til det også. Det er mye å glede seg til i fremtiden.

Vi fiska selvsagt lyr også. Her på litt for lett utstyr.

De stoppa på knappe seks kilo. Fine fisker. sterke fisker.

Ny pers på lysing ble det også. Selv om den ikke var like stor som de største som ble tatt den helgen var jeg temmelig fornøyd likevel.

Ny pers på sei ble det også!

Båtmakker Martin med gromfisk fra 300 meters dyp.

Fiskekompisene Audun og Christian.

 Vel hjemme fra Bjordal kom etterhvert både våren og sommeren. Hyttelivet begynte, og med det så smått saltvannsfisket. Det ble jo litt fisk, men ingenting verdt å vise frem bilder av. Dere som gidder lese dette er kravstore folk, og småfisk vil bare skremme dere vekk. Jeg slenger med et bilde av glade barn og nysgjerrig svigerfar som fisker krabbe istedet. Det er jo trivelig, og noe de fleste kan relatere til.

Min sønn, hans fettere og hans bestefar fyller bøtta med krabber. I bakgrunnen fiskestenger som muligens fisker.

Senere på sommeren fikk junior denne lille tjukkasen, og vi kunne merke av berggylte på nesten halvannen hos femåringen.

 Så fort isen går på karpevanna er det jo bare å sette i gang med restene av årets mål. Fire nye perser på fire fete arter. Jeg turde nesten ikke melde det på sosiale medier en gang. Og der kan man jo snakke om ALT! Neste art ut var altså karpe.

Bilder av fiskeutstyr er stort sett resultatet av en blanketur.

Pollenstøv som legger seg tjukt på snellene er neppe et tegn på mye action.

Som seg hør og bør var de første turene blanketurer. De fleste karpeturer er jo nettopp det, så det var forventet og ikke noe særlig stort nederlag. Det var tidlig også. Sa jeg til meg selv. Litt irritert var jeg, og som familiefar i full jobb er det ikke alltid like lett å få til lange turer. Så det blir mest småturer hit og dit. Får jeg sneket meg til en overnatting en gang i blant er jeg ganske fornøyd med det. En slik fikk jeg til i midten av juni. Jeg kom, kastet ut, la meg til å sove og ble vekket midt på natta. Dagen etter fikk jeg beskjed av elektronikken om at det igjen var på tide å sette fra seg kaffekoppen og få ræva ut av stolen. Turen hadde generelt et drag av suksess over seg, og endte med at to av fire meiteperser var krysset av. Denne var veldig digg. Veldig, veldig digg!

Morgenens gromfisk. Feit og deilig.

Min nye karpepers. Nydelige farger, nydelig fasong.

En vakker duo.

Etter denne turen hadde den verste karpeabstinensen gitt seg. Naturlig nok. Likevel var det andre som ikke hadde fått tilfredstilt karpesuget sitt skikkelig, og når Edvard ba om litt karpehjelp stilte jeg selvsagt opp. Han fikk plasstips og utstyr på lån, og det resulterte i noen fine fisker på land. Det er hyggelig å guide også, så lenge de man guider ikke slår persen din. Edvard har gjort dette tidligere på suter, men klarte heldigvis ikke å kødde det til med karpepersen min.

Åtte kilo gull

Karpe med strøken skjelldrakt. Et smykke.

Etter endel karpefiske trengte jeg boilies. Valget falt på Northern Baits, både fordi det ser ut til å være et godt produkt, og fordi det er norskprodusert. Billig levering var det også. Henrik skulle over fjellet med noen hundre kilo til Grenlands karpenerder, så mine få titalls kilo ble med på lasset. Vestlandsdansken hadde litt tid å slå ihjel, jeg foreslo suterfiske og han slang seg med. 

Suterfiske for meg har alltid vært ensbetydende med Stokkevannet. Vannet jeg som liten guttunge har fisket sørv, abbor og gjedde i, og kanskje det vannet i nærområdet som har betydd mest for min senere fiskeinteresse. Det er ikke langt til Østeråa for meg, men det har aldri fristet så veldig. Jeg har Stokkevannet fem minutter unna. Godt selskap, bra forhold, fint vær og stor fisk gjorde turen godt over middels, og jeg kunne til slutt notere meitepers nummer tre for sesongen. Suter var nok arten jeg hadde størst tvil om å perse på, og samtidig arten som har høyest stjerne i boka hos meg, så dette var stort. Veldig stort.

Boiliedansken med ny norsk suterpers.

Min nye suterpers. Lang og slank, men det nærmer seg tre kilo. Det nærmer seg fort!

Martin ble med en tur han også. Da ble det ny pers på ham!

Resten av sommeren gikk til familieferie og å slite med et uggent virus på balansenerven. Slikt bremser fiskeplanene litt, men heldigvis fikk jeg til noen små forsøk her og der. Hovedfokuset lå på karuss, som var siste art ut i firkløveret jeg hadde satt meg som mål å perse på. Jeg hadde virkelig ikke trodd at den skulle være den vanskeligste. Spesielt ettersom Bugårdsdammen leverte den ene gromfisken etter den andre i løpet av sommeren. Til stort sett alle andre enn meg... Jeg hadde to blanketurer til Sandefjord før jeg endelig klarte målet mitt. Sent, sent på kvelden den siste turen.

Når jeg først fikk, fikk jeg likegodt to på rappen. Dette er en double jeg setter høyt i år.

«Nå kan du endelig begynne å fiske i saltvann!» sa Roger. Og det hadde han rett i. Saltvannsfisket ble, som vanlig, nedprioritert gjennom meitesesongen her hjemme. Nå skulle det bli litt orden på det, men fremdeles satt balansenerven meg litt ut mye av tida, så vi dro til fjells for å slappe av. Langt fra sjø og saltvann, men rett ved et lite fjellvann fullt av småørret. Småørret har jeg fisket masse av som guttunge, og det er et enkelt og morsomt fiske for småunger, så det ble noen roturer med guttungen som sjefsfisker.

Stolt sønn på vei til vannet med egen fiskestang. Sommer og sol i den norske fjellheimen.

Stolt!

Barns fiskeglede er noe av det beste som finnes!

Vel hjemme fra Øyfjell sto jeg ovenfor et annet problem. På grunn av båttrøbbel sto jeg uten lag før årets fiskefestival. Det var liksom der jeg skulle få til litt saltvannsfiske, men uten hverken lag eller båt, og med tynn motivasjon til å jobbe for å skaffe meg noen av delene begynte jeg å legge planer om en karpehelg istedet. Heldigvis ble det ikke noe av det. Thore ringte, trengte en tredjemann og ville ha med meg. Jeg sa selvsagt ja, og resten er en veldig artig historie! Vi fiska bra og vant hele dritten.

Under prøvefisket ble det ny pers på blåkjeft. femti sure gram unna norgesrekorden.

Innveiinga søndagen var ganske gøy.

Godt fornøyde vinnere!

Etter festivalen, som nok er det største som har skjedd meg med fiskestang i hånden, var jeg tildels mettet på fiske. Det ble noen småturer i nærområdet etter abbor, uten den helt store suksessen. Jeg hadde en helg til etter karpe uten at det resulterte i annet enn at de involverte ble enige om at det hadde vært en tur.

Den håven holdt seg stort sett tørr hele helgen...

Neste store prosjekt var egentlig den årlige aspturen til Øyeren med Audun. Den gikk ikke veldig bra. Været var ikke med oss og fisken var ikke helt der den heller. Vi skiftet beite, dro til Langesund og la inn en dag etter berggylte. Det var morsommere, og vi kunne notere oss for et par temmelig bra fisker. Selv om vi ikke klarte å bikke tokilosgrensa. Neste år!

En asp ble det i alle fall. litt over tre kilo denne her. Grått var det. og kaldt.

Berggylte #1 som nærmest seg tokilosgrensa.

Berggylte #2 som nærmet seg tokilosgrensa litt mer.

Utover høsten har dørstokkmila blitt veeeeldig lang. Mye å gjøre hjemme, mye og gjøre på jobb og en tur til Sør Afrika med familien gjorde at fiskinga ikke ble tungt prioritert etter september. Det ble litt fisking i Afrika, men ikke veldig mye, og det leverte ikke noe å skrive masse om. 

Selv om jeg ikke fikk mye fisk har jeg i alle fall et bilde av meg selv der jeg fisker. Langs The Wild Coast, Transkei. Fett!

  Nå skriver vi desember, og med mindre det ryker inn en tung kuldebølge og isen legger seg trygg på fjorden blir det neppe veldig mye fisking de skremmende få dagene det er igjen av året. Jeg har all mulig tro på at 2014 blir et bra år, også fiskemessig. 

Det er mange å takk for årets resultat.Liten vits i å nevne alle, men Tommy og Thomas må takkes for karpepersen. Uten dem hadde jeg garantert ikke fått de fiskene. Audun, Ole Håkon og Fredrik var til svært god hjelp da jeg var som mest frustrert av karussfisket. Thore og Stig skal selvsagt ha enorm takk for at jeg fikk være med på teamet under festivalen. Ellers er det de vanlige trynene. Gjengen i Bjordal og gjengen her hjemme. Fine turer, fine fisker og bare god stemning!

Asp og litt til

Det var tid for aspfiske igjen, og jeg gledet meg! En av våre mest spennende ferskvannsfisker skulle lures opp fra Øyerens kalde dyp, og hogge steinhardt over wobblerne vi skulle dra etter båten. Tanken var at dette skulle skje mange ganger tre dager på rad. Tanken var også å få fisk over fire kilo og det skulle være strålende vær. Det ble stort sett med tanken...
Heldigvis er vi både allsidige og fleksible, så før aspfisket la vi inn ei lita økt med vindusvassing etter tunge. Det gikk stort sett dårlig. Jeg fikk en trekilos sjøørret i leggen, og prøvde fortvilt å få en ganske pen slettvar til å bite, men vi måtte tusle hjem med vinduene våre uten å ha hatt kontakt med fisk. Dagen etter var vi gira på aspfiske, og med båthengeren godt plassert bak bilen la vi i vei mot Øyeren. Værmeldingen var hyggelig, men løgnaktig. Det var meldt fint, det ble nordavind, tåkete og ganske surt. Det skulle i tilegg vise seg at fisken ikke vær særlig interessert i å spise. For å gjøre en lang båttur kort, vi fikk veldig lite. Det ble med en ok asp og et par smågjedder, og det var ikke mer enn sånn måtelig fornøyd vi dro båten opp av vannet om kvelden.

Det obligatoriske "ny wobbler som skal testes"-bildet.

 

Grått og trått...

Denne tok ikke særlig notis av været. 3250 gram

Ein lyt smøra seg med tålamod. Og sjokolade. Og kaffe.

Det var meldt mye det samme føret dagen etter, og vi bestemte oss for at Øyeren var treg og kjip, og at vi skulle finne på noe ganske annet nesten dag. Som sagt, så gjort. Vi tok med oss feederstengene og satte kursen mot stam og vederbuk. Eller... Det var i alle fall planen.

Titter på tuppen. Dette var visstnok morsommere i sommer...

 
Vi så ikke snurten til hverken stam eller vederbuk, og måtte tusle tomhendt hjem uten annet enn grunnforlukt på fingrene, og noen småkjipe bilder av Glomma  i kameraet. Tiden hadde dog blitt brukt til å oppsummere berggyltefangster hjemmefra, og diskusjon rundt hva vi skulle bruke den siste fiskedagen til. Kombinasjonen av de to førte til at vi pakket bilene og vendte snuten mot Langesund og forhåpentligvis temmelig massive berggylter.
En hyggelig kveld med litt IPA og skitsnakk hjemme i stua mi, og morgenen etter var vi klare for å temme berggylter i norgesrekordstørrelse.
Det ble ikke helt som håpet, men vi kan likevel ikke være veldig misfornøyd. Et flott knippe gylter satt stenger og sneller på prøve i løpet av dagen, og med toppfisker på tett oppunder to kilo var vi tålig fornøyd da vi utpå ettermiddagen pakket sakene våre og vendte nesen hjemover.

1855 gram

1975 gram

 En temmelig bra fiskehelg, men ikke mer en litt under middels fiske. Det er godt å være ute, og det er trivelig å være i selskap av gode kamerater. Måtte det skje oftere. Mye oftere!