Ny art på årets første tur

Ikke overraskende startet fiskeåret 2011 på isen. Nærmere bestemt isen på Eidangerfjorden. Rapporter hadde tikket inn om lysing som viste seg å slett ikke være lysing i det hele tatt, men kolmule, noe som for min del var temmelig interessant. Kolmula er en fisk jeg har vært på jakt etter lenge, men ikke har klart å lure. Tilsynelatende forsvinner den fra alle klassiske kolmulesteder så fort jeg nærmer meg, og mange har ment at det er komplett ubegripelig at jeg har klart å unngå den så lenge. Dem om det...
I dag var i alle fall min dag! Ikke var det mye tid, og ikke ble fisketuren planlagt særlig godt, men avgårde bar det for et par timer på isen. Vel på plass på fjorden kan jeg hilse på en god gjeng kolmulejegere. Geir, Martin, Roger, Andreas, Fredrik og Bjørn var alle på plass for å jakte storfisken, og bidro til å gjøre timene på isen til både trivelige og sosiale.
Jeg bytter til meg et par "Salte-spesial"tackler mot noen esca på vei ut, og tacklene leverte hele veien. Takk for det Bjørn!

Geir Sundet under vintersolen.

Etter å ha skitpratet litt med gutta får jeg boret tre hull og rigget stengene. Agn måtte jeg låne av Geir (takk for det til Limanda!), og ganske snart var hele riggen på vei ned mot 90 meters dyp. Etter å ha plassert tacklet på rette dypet begynte jeg å rigge stang nummer to, og omtrent halvveis i agningen rister det i tuppen på den første stanga. Tilslag, noen meter sveiving og vips; Art nummer 71 ligger på isen. En svært akseptabel kolmule på 650 gram, og dagen er allerede reddet.

Kolmule 650 gram

Jeg ga meg selvsagt ikke med det, men fulgte etterhvert opp med nok ei kolmule, denne gangen en litt større en, som dro vekta til 710 gram. Dagen er fin, solen skinner, kaffen varmer, skravla går og målet er nådd.

710 gram og en respektabel pers.

Etter en liten stund napper det ytterst forsiktig i tuppen på Skogseidstikka, som jeg noe overmodig hadde brukt opp omtrent alt snøret på for å nå ned til bunn, og jeg tenker at her har vi en til. Jeg gir et lite tilslag, og fisken der nede svarer med å rase ut, og lage en solid bøy i stanga. Jeg må bare holde igjen så mye jeg tør, for bunnen av spolen er godt synlig, og det er skremmende lite snøre igjen å gi. Heldigvis gir fisken etter, og jeg får pumpet den opp til isen. Der blir den misfornøyd igjen, og gjør noen finfine utrusninger før jeg får presset dens opp av hullet, hvor Andreas kan lempe den lett opp på isen. Lyr på 3140 på Skogseidstikka og en Exage 1000 anbefales herved på det aller varmeste!

Lyr på 3140 som gjorde dagen litt mer spennende.

Dagen fortsetter med en sei som omtrent vrenger den ene stanga til Geir ned i hullet, og jeg får se en overraskende smidig mr. Sundet hive seg rundt og berge stanga og etterhvert fisken. Den veide et eller annet sted mellom fire og fem kilo, og var vel den største fisken som ble tatt i dag.

Småpanisk stemning og en smidig isfisker.

Finfin sei på fjordisen.

Mr. Sundet med ei fin kolmule.

Fredrik fighter en makrelldouble. De veide rundt 500 og 900 gram.

Etterhvert pakker jeg sammen for å dra, men før jeg kommer meg avgårde får jeg gleden avb å se Martin lande en fin småflekka rødhai på rett over kiloen. Jeg knipser noen bilder, rasker med meg restene og vender nesen hjemover.

Den glade mannen og haien.


En utmerket start på 2011, måtte det fortsette slik!

Fiskeåret 2010 - Et utdrag

Fiskeåret 2010 var et temmelig bra fiskeår. Mange fine turer (både alene og sammen med gode fiskekompiser), noen fine fisker, mange gode opplevelser, noen nye arter og noen nye perser. Jeg er ikke i stand til å klage på fiskeåret 2010. Det er klart, man får jo aldri helt nok. Selv om man etter en periode med hardkjør er litt mettet for en stund, varer det ikke lenge før det rykker i fiskenervene igjen. Uansett, jeg er fornøyd med årets fisking.
Oppsummert i tall ble det totalt førtifem forskjellige arter. Av dem var fem ny og tolv nye perser, men viktigere enn tall er de gode opplevelsene. Jeg har aldri vært særlig god på tall, men jeg er en jævel til å kose meg!

2010 begynte med isfiske på sjøisen. Det var drittkaldt og da isen på Eidangerfjorden nådde en tykkelse på 70 cm var det to spørsmål som dukket opp i hodet mitt der jeg sto med det sløve boret og svetta.
#1: Hva i hel**** driver jeg egentlig med?
#2: Kommer det noensinne til å bli vår i år?

Jeg fant aldri ut hva jeg drev med, men det ble heldigvis vår til slutt. Mer om det senere.

Isen leverte ganske mye fisk, blant annet to nye arter i form av småflekka rødhai og øyepål, og en ny pers på lysing. Det var i grunn ganske ok å stå der å fryse til tider.

På isen så det av og til slik ut, og man visste det ville bli en fin dag.

Et par skiturer med innlagt isfiske med familien ble det også, uten at det ble noe fisk. Trivelig var det i alle fall, selv om det stort sett var morsommere å øse is enn å fiske...


Da isen forsvant ble jeg for det første overrasket, for det andre godt fornøyd. De første småsure vårukene gikk med til å jakte på kilosskrubba, men det gikk temmelig dårlig. Fikk noen sjøørreter, men de var ikke særlig store de heller.

Etterhvert ble det klart at våren faktisk hadde kommet, og selv om det fremdeles var kaldt og kjipt gikk det an å komme i gang med litt skikkelig fiske. Duppmeite etter stor sørv er ofte ganske moro, og selv om jeg ikke nådde målet om den magiske kiloen kan jeg ikke sitte her og sutre over uttellinga. Kiloen kommer kanskje til våren?



Det ble endel turer med fine folk i godt humør, og bildene er både gode minner og fin inspirasjon for neste års satsing.

En fisk som skulle komme til å prege fiskeåret 2010 var abboren. Jeg hadde aldri satset reelt etter de store abborene, men når jeg først gjorde det fikk jeg ganske bra uttelling kjapt. Den første turen leverte kilosfisk, og etter en drøss flotte turer med fiskekompis Kjetil og på egen hånd kunne jeg oppsummere et abborår godt over forventingene. Et fint knippe fisk over kiloen ble det, og jiggfiske etter abbor seiler opp som et nytt favorittfiske.







Etterhvert ble det tid for favorittene. Suter, karpe og karuss har en spesiell plass i mitt sportsfiskerhjerte, og det er alltid en sann glede å dra på jakt etter dem. Selv om det til tider blir magert resultat. Fiskeformen tiltaler meg mye på grunn av roen det gir. For Trym er det latskapen som blir tilfredstilt, for min del er det mer nærhet til livet i vannet og på land rundt meg... Naturen slutter å bry seg om deg når du sitter musestille i vannkanten noen timer. Det er en naturopplevelse man kan nyte uten å måtte dra langt inn i skogen eller høyt til fjells, og den står ikke tilbake for noe.









I juli kom sommerens høydepunkt, nemlig en ukes fiske etter kveite i farvannet utenfor Tromsø. En fantastisk tur, med gode kamerater, fine opplevelser og kule fisker. Kjøreturen oppover var i grunn fin, og selv om 190 mil alene i bilen var akkurat litt for langt er jeg glad jeg tok turen. Så er det gjort liksom.

Starta med litt vederbukfiske i Mjøsa på vei nordover.

Etter kveitefisket var det tid for familieferie, og selv om bilen var greit lasta med fiskeutstyr ble det ikke brukt de tre ukene ferien varte. I grunn like greit, etter ei ukes hardkjør etter kveita var jeg god og mett. Ganske snart skulle behovet igjen melde seg, men først gikk all ledig tid med til å arrangere Langesund fiskefestival. Det var et slit, men et veldig morsomt slit! Med lokal seier, og en pall tapetsert med kompiser fra Trutta sportsfiskeforening var alle veldig glade og fornøyde. Endelig skulle det bli mer fisking for min del også...

Litt familiehygge ble det til til på hjemlige trakter også, og da gjerne på hytta. Der kan små og store fiske og bade, leke og lese og spise plenty med görgod grillmat. Det gode liv, helt enkelt.


Det fortsatte med abbor, karpe og karuss. Karpefiskene ble desverre ikke prioritert i år, da mesteparten av sommeren gikk med til ferie og kveitefiske, men de turene jeg fikk var veldig fine. Etterhvert kom høsten lurende, med den fulgte abbor, abbor og atter abbor, og etterhvert et lenge planlagt besøk hos en god gammel venn. Turen etter asp på Øyeren med Audun er nok sammen med kveiteturen årets fisketurhøydepunkt, at den også skulle levere en av kandidatene til årets fisk for min del trakk så definitivt ikke ned.





Etter aspturen ble det stille. Det ble stille lenge, helt til det plutselig var duket for langtur igjen. Ferden gikk over vinterfjellet i retning Sognefjorden, Jon lagde god stemning i bilen med banjoen sin og vi sang «Partysvenske» til vi ikke hadde stemme igjen. Dan hadde stemme igjen. Fisket var så som så, med noen som ikke ville dele med seg, og andre som ikke fikk det de ville ha, men sosialt var hele turen en solid specimen.



Dette er et lite utvalg av fisk og turer jeg har hatt i år. Det har vært flere fisk, flere turer og plenty flere gode opplevelser, men dette er det som henger igjen lengst fremme i huet sånn i farta. Det må bety noe. Det betyr at det er gode minner, og jeg sitter her og smiler når jeg ser gjennom bildene.

Etter dette har det vært stille på fiskefronten. Sørgelig stille. Isen har lagt seg, og noen få turer etter abboren har det blitt, med to små napp som foreløpige høydepunkt. Får se om jeg får klemt inn en fisketur i romjula. Mellom mat og pakker og familiehygge. Det spørs vel, men det er lov å håpe!
Det er også lov å håpe at 2011 blir et minst like godt fiskeår som 2010, og det gjør jeg. Håper altså.

Novembertur til Sognefjorden

Nå har det vært alvorlig lenge siden forrige innlegg i denne bloggen... Det er det samme som at det har vært alvorlig lenge siden siste fisketur. Høsten har det med å være litt treg, det blir kaldere og mindre trivelig å være ute, samtidig som om mange arter blir uaktuelle å fiske etter. Likevel, det kan ikke gå altfor lenge mellom hver tur uten at det igjen begynner å rykke i fiskenervene... Heldigvis hadde jeg en tur planlagt i høst, en tur jeg så frem til på mer enn en måte. Fiskinga er jo grei, den ser man alltid frem til, men når man i tillegg skal fiske sammen med gode venner fra tida i Bergen får man mer å glede seg til enn bare fisking. Det sosiale har det med å være av ypperste merke, noe det også var denne gangen.

Da Jan for noen måneder siden foreslo å dra til Fuglesetfjorden (en liten sidearm i Sognefjorden) i midten av november var jeg i første omgang litt skeptisk. Værmessig kan vestlandet være mildt sagt forjævlig i november, i tillegg er det mye som er usikkert fiskemessig på denne tiden av året. Like fullt skulle man selvsagt bli med, og på fredag plukket jeg opp Jon i Bø og gjøv løs på øvre Telemarks snødekte vinterveier. Turen over fjellet gikk fint, og vel fremme i hytta på campingen innerst i fjorden ble vi møtt av en glad gjeng med congac i glasset, tackleknyteboksen i fanget og et digert glis rundt munnen. Stemningen var på topp, og praten gikk løst. Til ære for Dan gikk "partysvenske" på repeat, og alle koste seg glugg. Lørdagskvelden disket Svein opp med sin berømte hjortegryte, og for første gang så mannen posen i en kartong. Det gikk så som så. Vi var tolv karer som hadde tatt turen. Roger, Martin, Jon og meg selv kom over fra Grenlandsområdet, Dan, Markus og Keno sto for det internasjonale bidraget, og Jan, Lars Ivar, Harald, Svein og Øyvind bidro lokalt. I tillegg kom Elin opp en tur lørdag ettermiddag.

Sognefjorden i grå novemberdrakt, med hvite topper i bakgrunnen. Det går defintivt mot vinter...

Fiske gjorde vi også! Målartene var glassvar, lysing og lyr, samt det som måtte finne på å dukke opp av overraskelser. Noen store overraskelser dukket ikke opp, men tre av gutta fikk blålange, noe som må sies å være i alle fall en liten overraskelse. Lett og ledig oppsummert var ikke fangsten allverden. Glassvaren gikk fint, da målet om kilosfisk ble nådd mens vi jiggfisket etter lyren. En fin fisk på 1010 gram hadde små problemer med å sluke en 20 centimeter lang Sandeeljigg. Desverre var lyren heller treg, og med en toppfisk på 2970 gram kan jeg ikke være altfor fornøyd med uttellinga på den.

Ny pers på glassvar. En overraskende feit fisk på 1010 gram.

Weapon of choice når lyren skal lures. Disse lange tobisetterligningene ser fantastisk ut i vannet, og fisker veldig bra på en rekke arter!

Lyr ble det, men de store holdt seg stort sett unna. Jeg mistet en med brukbar tyngde. Som alltid mister man de store...

Lysingfisket svikta totalt. Det nærmeste vi kom var en liten en Martin mista ved båtripa. Tidlig på lørdagen fikk Lars Ivar og Keno hver sin blålange, og etter det ble det ganske stort blålangefokus på folket. Med vekslende, og noe skjevt fordelt hell. Martin fikk tre, vi andre fikk ingen. Vi liker ikke Martin noe særlig lenger...

Jan sitter og furter over blålanga som ikke ville...

Roger fikk en pen lusuer som mangla fem gram på det berømte specimenkravet... 495 gram er bra, men bittert...

Det er lenge siden jeg har fått hågjel, men denne var da også ualminnelig liten. Artig med en, så er det slutt...

Totalt klarte vi å lure opp et greit knippe arter. De jeg kommer på i farta var lange, brosme, blålange, lyr, hågjel, svarthå, glassvar, hvitting, knurr, sandflyndre, lusuer, sypike, rødspette, hyse, blåstål og tangkutling. Kanskje var det fler... Noen fikk nye arter, noen persa på gamle. Dette er ikke så aller verst, men bare en liten del av det den spennende fjorden har å by på, så vi føler definitivt at vi har endel uoppgjort i området. Så blir det også flere turer dit om ikke altfor lenge...