onsdag 4. desember 2013

En liten oppsummering 2013

Tjuetretten. Totusenåtretten. Fiskeåret har vært bra. Eller, det kommer jo alt an på hvor man legger lista. For enkelte ville nok året mitt vært medium eller ganske ræv. Jeg har lagt lista lavt, og trives godt med det nå. Det har blitt noen nye perser, det har dukket opp en ny art, og jeg har hatt en god del veldig trivelige turer, både alene og sammen med likesinnede gærninger. Gode fiskeminner, jevnt over.

Det er naturlig å begynne med begynnelsen. Det er også lettvint. Hopping frem og tilbake i tid er en skriveøvelse jeg ikke går løs på nå, og muligens en leseøvelse dere som leser dette ikke behersker. Litt avhengig av promillenivå, selvsagt.

Hvor var jeg? Å, jo, begynnelsen. Vi begynner med turen til Lygning i februar. Før den skjedde det egentlig ikke stort å nevne fiskemessig for min del. I alle fall skjedde det, i følge arkivet, ingenting det var verdt å ta bilder av, og det betyr at det ikke skjedde. Lygningturen var årets første, store fiskeekspedisjon. Været var jævlig. Alle som var der husker det godt. Det var regn, sludd og vind, og kunne egentlig ikke blitt stort verre. Det måtte eventuelt vært om det ble kaldt som i den der istid over natta-katastrofefilmen, der det plutselig ble tusen minsugrader og alle døde, men det er jo litt lite sannsynlig. Vi ble gjennomvåte alle mann, og det lukta klamt i gangene på Sjøåsen hotell den helgen. Noen stjal sålene på støvlene mine også. Rotter.

Tross været ble det fisket. Normale mennesker ville sagt «føkk dette, vi stikker i baren!». Det var veldig få normale mennesker på Lygning den helgen. Så vi fisket. Vi fikk til og med fisk. I blant. Roger fikk fisk hele tida. Vi andre fikk fisk innimellom Roger sine.
På kvelden var det drittpreik, øl og generelt god stemning. Bra tur, gleder meg til neste år.

Været var dritt, men det stoppet ikke disse idiotene her.
Dette ble årets eneste nye art. Jeg har dog heller ikke jaktet nye arter i år. Denne fikk jeg forøvrig hjemme et par uker etterpå...
Jan fikk fin skate.


Roger fiska best på fredagen, og toppet det med denne på drøyt tolv kilo.
Vilhelm merka skater helt til Carl Oscar ødela merkepistolen i fylla.
Søndagen var fin da...
Da jeg kom hjem skjedde det ikke stort. Det var noen småturer på sjøisen her hjemme, men den hadde rukket å bli styggtjukk, og fisken hadde stukket av. Stort sett. Spesielt spennende var det i alle fall ikke. Det var ikke før vannet gikk tilbake til flytende form og det ble varmere i været at det skjedde noe. Våren kom. Sent, men godt, og det første jeg gjør når våren kommer er å grave frem den lette matchstanga, wagglerduppene og en maisboks, og stikke til Porsgrunn og Gunnekleivfjorden. Sørven begynner å bevege seg, og jeg følger etter.

Tidligere år har jeg gjort det samme, og fått litt fisk, men aldri klart å nå hovedmålet. Sørv på over kiloen. Sørv på over kiloen er en bra fisk, og Gunnekleivfjorden er en bra plass å fiske den. Utsikten er ikke allverden med mindre man har en eller annen sjuk fetisj for industri og tettbebyggelse, og plassen egner seg dårlig for folk som hater biltrafikk, men så lenge jeg kan få stor sørv driter jeg tynt i det der. Og stor sørv fikk jeg. Endelig fikk jeg den. Kilossørven. Ikke nok med det, jeg fikk jaggumeg tre stykker på samme turen. Etter det ble det vanskeligere å motivere seg for kvelder i vannkanten av landets mest forurensede stykke vann, og jeg begynte å titte etter andre utfordringer.


Solnedgang over Herøya.

Ny pers på sørv, og endelig over kiloen.
Nok en gromsørv på rette sida av kilosgrensa.

Før jeg begynte dette sørvfisket hadde jeg gjort meg litt tanker om mål for meitesesongen. Førsteprioritet var sørven, den skulle over kiloen, men om jeg klarte det ville jeg forsøke å gå all in på mine tre resterende ferskvannsfavoritter. Jeg ville perse på karpe, suter og karuss. I tillegg til sørven. Det var et tildels hårete mål, spesielt siden jeg aldri vet hvor mye tid jeg får til fisking i løpet av en sommer, og det skulle bli enda litt vanskeligere når jeg i tillegg ble sjuk på forsommeren. Mer om det senere. Nå, til noe helt annet.

Vi skriver midten av mai, og den årlige turen til Sognefjorden sto for døren. Egentlig var vi drittlei Sognefjorden. Vi har aldri fått misunnelsesverdig diger fisk der, men folka som samles der er så fine og artige, at det på mange måter veier opp. Vi dro, fisket, lo på oss brokk og vi har booket tur neste år allerede. Aldri før har vi vel truffet bedre. Aldri før har jeg sett så mye stor fisk der. Noen idioter fiska til og med på 1300 meters dyp. Til slutt ble det en fin liten rapport og en ganske ålreit artikkel i Alt Om Fiske av det. Som sagt, vi skal tilbake neste år. Gleder meg til det også. Det er mye å glede seg til i fremtiden.

Vi fiska selvsagt lyr også. Her på litt for lett utstyr.
De stoppa på knappe seks kilo. Fine fisker. sterke fisker.
Ny pers på lysing ble det også. Selv om den ikke var like stor som de største som ble tatt den helgen var jeg temmelig fornøyd likevel.
Ny pers på sei ble det også!
Båtmakker Martin med gromfisk fra 300 meters dyp.
Fiskekompisene Audun og Christian.
 Vel hjemme fra Bjordal kom etterhvert både våren og sommeren. Hyttelivet begynte, og med det så smått saltvannsfisket. Det ble jo litt fisk, men ingenting verdt å vise frem bilder av. Dere som gidder lese dette er kravstore folk, og småfisk vil bare skremme dere vekk. Jeg slenger med et bilde av glade barn og nysgjerrig svigerfar som fisker krabbe istedet. Det er jo trivelig, og noe de fleste kan relatere til.

Min sønn, hans fettere og hans bestefar fyller bøtta med krabber. I bakgrunnen fiskestenger som muligens fisker.

Senere på sommeren fikk junior denne lille tjukkasen, og vi kunne merke av berggylte på nesten halvannen hos femåringen.
 Så fort isen går på karpevanna er det jo bare å sette i gang med restene av årets mål. Fire nye perser på fire fete arter. Jeg turde nesten ikke melde det på sosiale medier en gang. Og der kan man jo snakke om ALT! Neste art ut var altså karpe.

Bilder av fiskeutstyr er stort sett resultatet av en blanketur.
Pollenstøv som legger seg tjukt på snellene er neppe et tegn på mye action.
Som seg hør og bør var de første turene blanketurer. De fleste karpeturer er jo nettopp det, så det var forventet og ikke noe særlig stort nederlag. Det var tidlig også. Sa jeg til meg selv. Litt irritert var jeg, og som familiefar i full jobb er det ikke alltid like lett å få til lange turer. Så det blir mest småturer hit og dit. Får jeg sneket meg til en overnatting en gang i blant er jeg ganske fornøyd med det. En slik fikk jeg til i midten av juni. Jeg kom, kastet ut, la meg til å sove og ble vekket midt på natta. Dagen etter fikk jeg beskjed av elektronikken om at det igjen var på tide å sette fra seg kaffekoppen og få ræva ut av stolen. Turen hadde generelt et drag av suksess over seg, og endte med at to av fire meiteperser var krysset av. Denne var veldig digg. Veldig, veldig digg!

Morgenens gromfisk. Feit og deilig.

Min nye karpepers. Nydelige farger, nydelig fasong.
En vakker duo.
Etter denne turen hadde den verste karpeabstinensen gitt seg. Naturlig nok. Likevel var det andre som ikke hadde fått tilfredstilt karpesuget sitt skikkelig, og når Edvard ba om litt karpehjelp stilte jeg selvsagt opp. Han fikk plasstips og utstyr på lån, og det resulterte i noen fine fisker på land. Det er hyggelig å guide også, så lenge de man guider ikke slår persen din. Edvard har gjort dette tidligere på suter, men klarte heldigvis ikke å kødde det til med karpepersen min.

Åtte kilo gull
Karpe med strøken skjelldrakt. Et smykke.
Etter endel karpefiske trengte jeg boilies. Valget falt på Northern Baits, både fordi det ser ut til å være et godt produkt, og fordi det er norskprodusert. Billig levering var det også. Henrik skulle over fjellet med noen hundre kilo til Grenlands karpenerder, så mine få titalls kilo ble med på lasset. Vestlandsdansken hadde litt tid å slå ihjel, jeg foreslo suterfiske og han slang seg med. 

Suterfiske for meg har alltid vært ensbetydende med Stokkevannet. Vannet jeg som liten guttunge har fisket sørv, abbor og gjedde i, og kanskje det vannet i nærområdet som har betydd mest for min senere fiskeinteresse. Det er ikke langt til Østeråa for meg, men det har aldri fristet så veldig. Jeg har Stokkevannet fem minutter unna. Godt selskap, bra forhold, fint vær og stor fisk gjorde turen godt over middels, og jeg kunne til slutt notere meitepers nummer tre for sesongen. Suter var nok arten jeg hadde størst tvil om å perse på, og samtidig arten som har høyest stjerne i boka hos meg, så dette var stort. Veldig stort.

Boiliedansken med ny norsk suterpers.
Min nye suterpers. Lang og slank, men det nærmer seg tre kilo. Det nærmer seg fort!
Martin ble med en tur han også. Da ble det ny pers på ham!
Resten av sommeren gikk til familieferie og å slite med et uggent virus på balansenerven. Slikt bremser fiskeplanene litt, men heldigvis fikk jeg til noen små forsøk her og der. Hovedfokuset lå på karuss, som var siste art ut i firkløveret jeg hadde satt meg som mål å perse på. Jeg hadde virkelig ikke trodd at den skulle være den vanskeligste. Spesielt ettersom Bugårdsdammen leverte den ene gromfisken etter den andre i løpet av sommeren. Til stort sett alle andre enn meg... Jeg hadde to blanketurer til Sandefjord før jeg endelig klarte målet mitt. Sent, sent på kvelden den siste turen.

Når jeg først fikk, fikk jeg likegodt to på rappen. Dette er en double jeg setter høyt i år.
«Nå kan du endelig begynne å fiske i saltvann!» sa Roger. Og det hadde han rett i. Saltvannsfisket ble, som vanlig, nedprioritert gjennom meitesesongen her hjemme. Nå skulle det bli litt orden på det, men fremdeles satt balansenerven meg litt ut mye av tida, så vi dro til fjells for å slappe av. Langt fra sjø og saltvann, men rett ved et lite fjellvann fullt av småørret. Småørret har jeg fisket masse av som guttunge, og det er et enkelt og morsomt fiske for småunger, så det ble noen roturer med guttungen som sjefsfisker.

Stolt sønn på vei til vannet med egen fiskestang. Sommer og sol i den norske fjellheimen.

Stolt!
Barns fiskeglede er noe av det beste som finnes!
Vel hjemme fra Øyfjell sto jeg ovenfor et annet problem. På grunn av båttrøbbel sto jeg uten lag før årets fiskefestival. Det var liksom der jeg skulle få til litt saltvannsfiske, men uten hverken lag eller båt, og med tynn motivasjon til å jobbe for å skaffe meg noen av delene begynte jeg å legge planer om en karpehelg istedet. Heldigvis ble det ikke noe av det. Thore ringte, trengte en tredjemann og ville ha med meg. Jeg sa selvsagt ja, og resten er en veldig artig historie! Vi fiska bra og vant hele dritten.
Under prøvefisket ble det ny pers på blåkjeft. femti sure gram unna norgesrekorden.
Innveiinga søndagen var ganske gøy.
Godt fornøyde vinnere!
Etter festivalen, som nok er det største som har skjedd meg med fiskestang i hånden, var jeg tildels mettet på fiske. Det ble noen småturer i nærområdet etter abbor, uten den helt store suksessen. Jeg hadde en helg til etter karpe uten at det resulterte i annet enn at de involverte ble enige om at det hadde vært en tur.
Den håven holdt seg stort sett tørr hele helgen...
Neste store prosjekt var egentlig den årlige aspturen til Øyeren med Audun. Den gikk ikke veldig bra. Været var ikke med oss og fisken var ikke helt der den heller. Vi skiftet beite, dro til Langesund og la inn en dag etter berggylte. Det var morsommere, og vi kunne notere oss for et par temmelig bra fisker. Selv om vi ikke klarte å bikke tokilosgrensa. Neste år!


En asp ble det i alle fall. litt over tre kilo denne her. Grått var det. og kaldt.
Berggylte #1 som nærmest seg tokilosgrensa.

Berggylte #2 som nærmet seg tokilosgrensa litt mer.
Utover høsten har dørstokkmila blitt veeeeldig lang. Mye å gjøre hjemme, mye og gjøre på jobb og en tur til Sør Afrika med familien gjorde at fiskinga ikke ble tungt prioritert etter september. Det ble litt fisking i Afrika, men ikke veldig mye, og det leverte ikke noe å skrive masse om. 

Selv om jeg ikke fikk mye fisk har jeg i alle fall et bilde av meg selv der jeg fisker. Langs The Wild Coast, Transkei. Fett!
  Nå skriver vi desember, og med mindre det ryker inn en tung kuldebølge og isen legger seg trygg på fjorden blir det neppe veldig mye fisking de skremmende få dagene det er igjen av året. Jeg har all mulig tro på at 2014 blir et bra år, også fiskemessig. 
Det er mange å takk for årets resultat.Liten vits i å nevne alle, men Tommy og Thomas må takkes for karpepersen. Uten dem hadde jeg garantert ikke fått de fiskene. Audun, Ole Håkon og Fredrik var til svært god hjelp da jeg var som mest frustrert av karussfisket. Thore og Stig skal selvsagt ha enorm takk for at jeg fikk være med på teamet under festivalen. Ellers er det de vanlige trynene. Gjengen i Bjordal og gjengen her hjemme. Fine turer, fine fisker og bare god stemning!