Siden jeg flyttet til Langesund for
snart sju år siden, er det en art jeg har hatt i bakhodet som ren
ønskedrøm. En art jeg har sett på som håpløst vanskelig og
temmelig utilgjengelig, men likevel innenfor rekkevidde. Jeg hørte
tidlig om den, fikk endel tips fra yrkesfiskere om hvor den kunne
være mulig å få tak i, og tråklet internettet rundt etter tips
til hvordan jeg skulle fange den. Jeg hadde et utall turer etter den
i nærområdet. Steder jeg visste den fantes, og det var ikke få
netter som gikk med til å jakte den. Totalt uten resultat. Det
skulle senere vise seg at mangelen på resultat nok var bygd på
mangel på fantasi. Heldigvis for meg har andre fantasi så det
holder...
Jeg er ingen dedikert artsjeger. Det
kommer litt i bølger, så når jeg får ånden over meg tar jeg et
artsjafs og er fornøyd med det. Jeg står på 75++ arter, og regner
med jeg kan bikke nitti sånn passelig lett hvis jeg går hardt inn
for det. Dessverre for artslista mi har den blitt nedprioritert i
forhold til specimenfiske de siste åra. Det vil ikke si jeg ikke
gleder meg over nye arter. Absolutt ikke. Det er bare ikke så viktig
for meg. I alle fall ikke alle. Noen arter er viktig for meg, og den
jeg fikk på kvelden 1. mai har stått øverst på ønskelista i
lang, lang tid.
Å få tunge på stang fra land, ved
hjelp av ordinære kystymeiteteknikker er ikke mange forunt. Kun et
fåtall har klart det, og jeg er ikke en av dem. Det er ikke fordi
jeg ikke har forsøkt. Jeg har forsøkt mye. Jeg gikk etterhvert lei.
Jeg visste fiskene var der. Jeg fikk dem bare ikke til å ta. Så jeg
ga opp. I alle fall delvis. Det ble en tur i ny og ne, men alt jeg
kom hjem med var ulker og rødspetter. Og det var ikke det jeg ville
ha. Tunge forble en fjern drøm.
Plutselig skjedde det noe kult. En kar
på Stavangerkanten gjorde et gjennombrudd som skulle vise seg å få
skremmende nerdete konsekvenser. Karleif Tunheim kikkfisket tunge.
Fra land. Ganske fort ble det fanget noen i det området, og trenden
spredde seg til Oslofjorden. Gutta i Osloområdet nøyde seg ikke med
å gå langs land og titte i vannet, de ville gjerne vasse. Det ene
førte til det andre, og ganske snart var Karl Johan Sæths
tungevindu født. Det er nå det blir sært... Det dreier seg om en
60x80 plexiglassplate montert på ei ramme i impregnert treverk som i
praksis fungerer som en diger vannkikkert. Teknikken går ut på å
dra på seg vadere, hive vinduet på sjøen og vasse rundt i mørket
med hodelykt i panna, vinduet i ene handa og fiskestanga i den andre.
At ikke flere har ringt politi og psykiatri er ubegripelig, og
antagelig bare et tidsspørsmål. Å vasse rundt på ei sandstrand
etter mørkets frembrudd har garantert aldri vært så morsomt. Jeg
har alltid vært glad i visuelt fiske, å fiske på fisk man ser, og
å se fisken ta er uslåelig. Det er en kontakt og nærhet til fisken
som lite annet kan måle seg med. Ikke overraskende falt jeg for
vindusfisket fra første stund jeg prøvde det i fjor høst. Jeg fikk
ingenting, men så mye spennende, og har i grunn gledet meg hele
vinteren til jeg kunne sjøsette plexiglasset igjen.
Første mai var det klart for årets
tredje tur. De to første foregikk uten at noen noensinne gidder å
skrive en blogg om dem. Jeg hadde fått med meg Martin, som var
vindusjomfru, og sammen vasset vi utover på sanda i ellevetida på
kvelden. Den store godtrua var ikke der, for mangelen på det som for
Oslogutta har vært selve kremagnet, børstemark, var stor. Vi hadde
kun reke og meitemark, og ingen av dem skrek gromagn på noen som
helst måte. For at dette ikke skal bli en helt utrolig langdryg og
kjedelig fortelling oppsummeres den første halvtimen med at jeg så
to tunger, en drøss ulker, noen tangsprell, et utall skrubber og
rødspetter, rikelig med tobis, et par fløyfisk, noen småsei og en
og annen sjøørret. Etter å ha vandra langs land et stykke utover
ville jeg prøve motsatt side av stranda, og tok turen rett over
sandsletta.
Ute på sanda hadde jeg ikke veldig
trua, rapportene, og egen erfaring, tilsa at den fleste tungene
befant seg nært land og inntil steiner. Likevel gikk jeg og tittet
ned i vinduet på veien over. Overraskelsen var stor da jeg plutselig
spottet ei lita tunge delvis nedgravd i sanda omtrent midt i bukta.
Jeg festet en liten rekehale på åtterkroken, og senket det ned rett
foran munnen på fisken. I det agnet synker ned mot tunga dukker det
opp en sjøørret på mellom en og halvannen kilo og er veldig
interessert i rekebiten. Jeg er defintivt ikke interessert i ørret,
så jeg konstanterer at agnet legger seg fint, mener å kunne ane en
liten bevegelse i fisken før jeg snur hodet mot ørret, sparker
etter den for å få den vekk og deretter snur hodet ned mot fisken
igjen. Agnet er borte. Det ser ut til at fisken ligger på nøyaktig
samme plass som før, men jeg kan ikke se agnet mitt noe sted. Har
den tatt det? Har jeg dratt det bort når jeg sparka etter ørreten?
Ligger det under sanda? Jeg venter en stund for å se etter
reaksjoner hos flatfisken, men den ligger bare der som de alltid
gjør. Jeg bestemmer meg for å sette alt på et kort og løfter
stanga med et lite rykk. Fisken sitter! Fighten er over på sekunder.
Plutselig ligger den i vinduet foran meg med kroken min godt plassert
i den merkelige munnen! Min nemesis! Fisken jeg bare ikke fikk! Nå
er den der! Den er liten, men det driter jeg tynt i akkurat da.
Jubelbrølet må ha vekket folk i hele Langesund, og jeg er sikker på
at Martin tissa litt på seg i vaderen, men han var i alle fall ikke
sen med å komme bort og beundre den vakre skapningen. Vi hasta inn
til land, fikk tatt noen bilder, veid fisken til 335 gram og sluppet
den ut igjen.
Ei tunge i vinduskarmen.
Ja, jeg smiler på et poseringsbilde... Hvordan i helv... klarer dere å holde disse på en bra måte?
Jeg kunne ha gått hjem der og da, så
fornøyd var jeg. Samtidig får man veldig blod på tann etter en
slik utladning, og Martin skulle jo få litt mer tid på seg han
også, så vi fortsatte en drøy time til. Martin fisket lenge på en
annen tunge, og jeg forsøkte meg på et par stykker til selv, uten
hell. Rundt ett var jeg usikker på om jeg fremdeles hadde tær, i
tilfelle var jeg overbevist om at de var kølsvarte, så vi pakket
sammen og tuslet hjem. Avtalen var klar. Veldig, veldig snart skal vi
møtes og titte i vinduet igjen.
Grattis! De tungene jeg har funnet nå i år har stort sett vært småhissige, så jeg har notert arten både på reke og blåskjell i år faktisk. Når det er sagt: Børstemark er mye bedre og ikke så vanskelig å fikse om du er ute når det er skikkelig fjære, og finner et område med stein med sand/silt under: Snu et par stener, og du ser gangene og muligens flyktende børstemark; grav litt, og du finner dem:-)
SvarSlettTakk for det! Er du og Karleif som skal ha æren for dette.
SlettAngående børstemarken... Jeg vet hvor den bor, det største problemet er å få tid til å lete etter den. Men det blir vel bedre nærmere sommeren. Gleder meg til det blir litt varmere å vannet også. Ikke stort mer enn seks, sju grader her nå :-/
Härlig läsning! Grattis!
SvarSlettUtrolig morsomt å lese. Som den glade laks jeg er, gratulerer jeg med fangsten. Som fiskeamatør blir jeg nesten litt irritert når du må sparke bort sjøørreten - en art jeg drømmer om å få flere av:)
SvarSlett